mandag 1. august 2016

Nå er vi der igjen!

I dag er det første august, og i helga kjente jeg den igjen. Jeg merket den første kriblende forventningen til høsten som nærmer seg. Jeg påstår jo egentlig at august er en høstmåned, hele august, men etter å ha bodd her i sydligere strøk, så har jeg opplevd at det kan slå til med ordentlig sommervarme også i august. Derfor har jeg tillatt sommeren å vare også de to første ukene i august, men da er det slutt! 15. august begynner høsten. Da starter skolene opp og hverdagen kommer på plass igjen for alvor. Og jeg elsker det!

I går prøvde jeg meg med et spørsmål i ei fb-gruppe: jeg spurte om det var noen flere enn meg som begynner å glede seg til høsten. Utfra de svarene som kom, så kan det se ut til at majoriteten ikke gjør det.

Akkurat nå sitter jeg og kikker ut på terrassen og lurer på om jeg ikke burde legge meg ut i sola litt, men jeg gidder ikke. Jeg begynner rett og slett å bli lei hele sommeren! Årets utgave har vært av det litt ustabile slaget, men den har vært langt over en middels Helgelandssommer, så jeg er godt fornøyd. Jeg har til og med fått tilført kroppen min litt D-vitaminer.

Nå er jeg mer enn klar for høst. Av og til har jeg lurt på om denne enorme gleden over høst og mørketid ville gå over etter hvert som jeg ble eldre, men så langt er det ingenting som tyder på det. Gleden over det som ligger foran er ekte og barnlig. Når jeg tenker på høstlufta, høsttåka, høstsola med lange skygger, høstmørket, høstfargene og alt det andre som hører høsten til, så får jeg bare lyst til å hoppe opp og ned og klappe i hendene.

Flere enn meg som gleder meg?










lørdag 9. juli 2016

Men tvangstankene mine får du gjerne...

For ett års tid siden var det litt populært å dele sine tvangstanker med andre. Vi satt blant annet i lunsjen på jobb og snakke litt om det, og jeg begynte å tenke litt gjennom hva jeg eventuelt måtte ha av tvangstanker. Jeg kom fram til at jeg har nok et lite utvalg som jeg kan dele med dere. Det som var litt artig var å se at man ikke nødvendigvis er alene med sine rariteter. Så hvis noen andre der ute kjenner igjen noe her, så vet dere at dere ikke er alene!

Hvis jeg snur meg en vei, for eksempel for å hente noe, så må jeg snu meg tilbake samme vei. Skulle jeg være så uheldig å snu meg videre helt rundt, så blir alt inni meg helt feil! Det rare er at jeg tenker aldri bevisst på det på forhånd, men i det øyeblikket jeg fortsetter videre rundt, så kjenner jeg det. Det handler ikke om at jeg blir svimmel eller noe sånt. Alt blir bare... feil... Det har faktisk hendt at jeg må snu en runde tilbake for å "komme på plass" igjen. Det ser sikkert ikke smart ut!

Jeg vet om noen som har det omtrent likt i forhold til humper i veien. Hvis man, for eksempel i forbindelse med asfaltarbeide eller lignende, kjører opp på en kant og ikke "kommer seg ned igjen", så blir de helt i ulage. Den har merkelig nok ikke jeg...

Jeg er også et partallsmenneske. Når jeg skal spise noe, det kan være smågodt, kakestykker, småtomater eller andre ting, så må jeg spise et partall antall. Det gjelder ikke for alt. Jeg kan for eksempel spise ei brødskive eller tre knekkebrød uten at det blir helt feil, men sånn generelt er oddetall en uting! Det er heller ikke sånn at alle partall er like bra. To og fire er bra tall, seks er ikke et bra tall mens åtte er vel nesten det aller beste!

Det er vel denne partallsgreiene som også gjør at jeg må tråkke et likt antall ganger på samme type underlag. Det er skikkelig slitsomt når jeg går over en plass med forskjelligfarga heller som er lagt i et mønster som ikke passer med min skrittlengde! Det handler heller ikke om overtro, jeg kan for eksempel fint tråkke på kumlokk. Skulle jeg imidlertid tråkke på et kumlokk med min høyre fot, så bør det neste tråkkes på med min venstre...

Når jeg skal spise, så er det faktisk viktig at kopper, asjetter og bestikk må stemme! Når noen i huset har dekket bordet, så kan det faktisk hende at ikke alle spiser med likt bestikk (grøss), men enda verre er det at en kan sitte med kniv og gaffel som ikke hører sammen! Kan dere tenke dere noe så uhyrlig? Mannen måtte le da vi var i bursdag hos min bror en gang og min bror tok seg bryderiet med å minne gjestene om at de måtte passe på så de fikk kaffekopp og asjett som hørte sammen...

Man skulle tro at å spise brødskiver skulle være grei skuring, men det er det ikke. Jeg må nemlig spise brødskiva fra "riktig kant". Da skal jeg holde skiva i høyre hånd med underskorpe mot meg overskorpe fra meg. Skulle jeg være så uheldig å begynne på feil kant, så må jeg spise den ferdig med venstre hånd. Dét er tross alt bedre enn å spise den "oppned", altså med overskorpa mot meg og underskorpa fra meg.

Så har vi grøten! Da er det opplagt at sukker skal på etter kanel. Jeg vil vel egentlig ikke si at dette er noen tvangstanke, dette er rent praktisk og gjør grøtspising ufarlig... Når vi spiser rømmegrøt så skal tilbehøret på i følgende rekkefølge: fett, kanel, sukker og rosiner.

Noen flere som lider av artige tvangstanker?

søndag 26. juni 2016

Når er det tid for å slippe taket?

Hver epoke som foreldre har sine utfordringer. Jeg husker mamma sa en gang at hennes mål med oppdragelsen var å gjøre oss selvstendige og i stand til å ta vare på oss selv. Dette har også vært mitt mål for oppdragelsen av mine barn.

Jobben for å bli et selvstendig menneske starter egentlig i det øyeblikket barna kommer til verden. Derfra er det store og små løsrivelsesprosesser som må til for at de skal bli egne individer. Vårt ansvar som foreldre er å ta vare på dem på en sånn måte at de er trygge samtidig som de som de får friheten til å prøve seg på egenhånd.

I de siste åra har jeg lest og vært i diskusjoner om når man skal slippe opp kontrollen på ulike områder. Jeg har vel tenkt at jeg på ingen måte er spesielt "slepphendt", nesten tvert imot, men i møte med andre har jeg mer enn én gang tenkt - Du verden!

Det har vært diskusjoner om vi som foreldre bør ha barnas passord til ulike sosiale medier, og eventuelt når er det greit å ikke ha det lenger? Noen mener faktisk at som foreldre bør man ha tilgang til dette fram til de fyller 18 år.

I jobben min er det en ganske aktuell problemstilling jeg kommer ut for: når er det greit å la barna gå inn til optiker, tannlege, lege, fysioterapeut og lignende ting uten å følge dem? Personlig så foretrekker jeg å ha en 13-14-åring inn til synsundersøkelser og linsekontroller uten mor eller far. Jeg synes det er langt lettere å kommunisere direkte med den jeg skal undersøke og ikke via en tredje person. Det er selvfølgelig individuelt hvor modne og sjenerte de er, men jeg tenker at når de blir 13-14 år, så skal jeg ha gjort mine barn trygge nok til å tørre å gå inn til tannlegen alene.

Når er det så greit at de flytter hjemmefra? Vi måtte flytte hjemmefra da vi var 15-16 år, avhengig av når på året vi var født. På øya mi var det barne- og ungdomsskole da jeg gikk der, så skulle man ha noe mer skolegang, så måtte man flytte. De aller fleste bodde også på hybel. Min bror måtte faktisk flytte bort for å gå på ungdomsskole. Riktignok bodde han på internat, men fra han var 14 år bodde han hjemmefra i uka og var hjemme hver helg. Det var for tidlig, og de tok heldigvis til vettet og desentraliserte ungdomsskolen før jeg skulle begynne på den.

Ønske om å dra på ferie uten mor og far på slep vil jo også melde seg etter hvert. Når er det greit? Og hvor er det greit at de kan dra uten voksne?

Det er selvfølgelig individuelle forskjeller, og det er også avhengig av situasjonen og omstendighetene rundt når man lar de unge få prøve seg på egenhånd. Jeg har likevel blitt overraska over hvor mange som mener at vi skal ha full kontroll over ungdommene våre til de fyller 18 år. Er det så lurt, tenker jeg? Er det virkelig smart å ha kontroll på deres privatliv fram til vi faktisk ikke har lov til å kontrollere dem lenger, og er det en riktig måte å gjøre dem i stand til å klare seg selv? Jeg tror ikke det. 

Jeg synes at det er litt tidlig å sende en 16-åring på hybel, men å la dem flytte hjemmefra for å gå på internatskole har jeg ingen problemer med hvis det er det de ønsker og de er modne nok. Jeg har vel også sagt mer eller mindre direkte at etter videregående er det faktisk på tide å flytte hjemmefra.

Jeg har tro på å la dem ta mer og mer ansvar for seg selv, og jeg har tro på å starte tidlig med å la dem prøve seg. Vi lot dem være alene hjemme mens vi gikk på butikken eller for å hente småsøsken i barnehage hvis de var komfortable med det. Noen syntes det var veldig greit, andre var egentlig ikke så glad i å være alene så tidlig. Vi tok selvfølgelig hensyn til det, men av og til måtte de prøve seg likevel.

De var ikke så veldig store da de fikk tusle litt rundt på kjøpesenteret, sammen med venner eller søsken, mens vi satt på "base" på en kafé eller benk.

Det var overnattingstur med kamerater og fiskestang i nærområdet, og det var sykkeltur i Danmark sammen med ei venninne. Aksjonsradiusen har økt med alder, og de har ikke nødvendgvis fått lov til å gjøre samme ting på samme alder.

Jeg har forstått i ulike fora at det er liksom greit å være "hønemor", mange mener at det er en fin ting å være. Jeg tror ikke det er så bra verken for foreldre eller barn.

Da jeg skulle reise bort for å gå på videregående, "sendte" mamma meg til Trondheim i stedet for til nabobyen Mo. Hun syntes det var en fordel for meg at jeg ikke kunne komme hjem hver helg. Da hadde jeg passert 18, men jeg var ganske hjemmekjær. Mamma så at jeg måtte reise litt lengre vekk for å bli selvstendig. Jeg visste samtidig at døra hjemme alltid var åpen, og telefonen tok de når det måtte være. Hennes filosofi og mine egne erfaringer med den har selvsagt gjort mye for hva jeg gjør med mine egne.

En ting er i alle fall sikkert: når avkommet fyller 18 år, så er de myndige, og juridisk har ikke vi noe vi skulle ha sagt lenger. Da vil jeg si at vår hovedoppgave - fra den dagen de blir født - er å gjøre dem så voksne, selvstendige og trygge at de er i stand til å stå på egne ben når de kommer dit. Samtidig skal de vite at vi alltid vil være foreldrene deres, og at de alltid har et hjem å komme til hvis og når de trenger det.

søndag 22. mai 2016

Allmennkunnskap på vikende front?

Jeg har hatt det på følelsen lenge - i mange år, egentlig: den generelle mannen i gata blir mer og mer uvitende. Det som jeg tenker på som allmennkunnskap er ikke nødvendigvis allmennkunnskap lenger.

Jeg kan ha vært 5-6 år, det var i alle fall før jeg begynte på skolen. Pappa og jeg gikk ut for å gå en tur etter middag en søndag. Vi pleide ofte å gå søndagsturer, pappa og jeg. Jeg hadde vært ute tidligere på formiddagen, og da jeg kom hjem oppdaga jeg at pyntelissa på den ene støvletten min var borte. Da pappa og jeg rusla bortover veien, fant vi lissa. Den lå midt på den snødekte veien. Den hadde smelta ned i den hardtrampa snøen, så da jeg tok den opp, var det spor i snøen etter lissa. Det syntes jeg var litt morsomt. Da forklarte pappa at mørke ting absorberer lys og varme mens det hvite reflekterer det. Derfor ble lissa varmere enn snøen og smelta ned i den. Da visste jeg det og har alltid visst det siden.

Det er fortsatt før jeg begynner på skolen. Mamma vaska skolen på ettermiddags-/kveldstid, og jeg likte å være med henne på jobb. Jeg hjalp henne med småting som å tømme alle søppelkurvene og sånne ting. Ellers lekte jeg i gymsalen med baller, hoppetau eller klatring i ribbeveggen. I vinterhalvåret var det alltid mørkt når vi gikk hjem. En kveld var det en hvit lysende ring rundt månen. Jeg lurte på hva det var, og mamma forklarte at det kom av at det var et tynt skylag langt oppe i lufta som gjorde at lyset ble reflektert i en ring rundt månen. Hun fortalte også at det kunne være et tegn på at det var snø på vei. Da visste jeg det og har alltid visst det siden. Da jeg noe senere så en likedan ring rundt sola på en dag med et tynt skyslør, så forsto jeg at det kom av det samme.

Sånn var det: jeg lurte på ting og fikk gode og riktige forklaringer av mine foreldre. Derfor vet jeg ganske mye, og det er viten som jeg faktisk har trodd at de aller fleste har. Derfor blir jeg overraska når jeg skjønner at ikke alle går rundt og vet ting som for meg er helt opplagt og sånt som jeg "alltid" har visst.

Da jeg ble mor, var det naturlig for meg å forklare mine barn ting. Selv om de ut fra alder ikke hadde forutsetninger til å skjønne det helt, så tenkte jeg at en "vitenskapelig" og logisk forklaring er med på å utvikle hjernen deres. Min venninne som har barn på samme alder, gjorde det samme med sine barn. Fortsatt trodde jeg at det er sånn som foreldre gjør. Første gang jeg tenkte at kanskje ikke alle holder på med det var da den ene av avleggerne sa: jeg merker jo at jeg går rundt og vet mye som ikke alle andre på min alder vet...

Jeg tror at god allmennkunnskap er viktig. Blir uvitenheten i befolkning for stor, så blir det skummelt. Dersom man vet noe om mye, så er man bedre rusta til å tenke selv og til å sile ut hva som er riktig og galt. De som vet lite er et lett bytte for fikse ideer, enten det nå gjelder politikk, kosthold eller andre ting. Så er det også sånn at jo flere det er av oss som ikke har disse basiskunnskapene inne, jo mer sårbar er vi som samfunn.

Jeg lurer litt på hvorfor og når det ble sånn. Kanskje har det sammenheng med at informasjonsflyten er blitt så enorm at de nyttige tingene drukner i mengden av tull og tøys? I tillegg "trenger" vi ikke å gå rundt å vite ting, vi kan jo bare google det.

Jeg bare vet at hvis det skulle komme barnebarn etter hvert, så kommer jeg til å være hun bestemora som forklarer barnabarna alt mulig, så får de heller bli sånne som går rundt og vet mye som ikke alle andre på deres alder vet. Jeg selv får jobbe litt mer med ikke å bli synlig sjokkert når folk på min alder ikke vet sånt som jeg trodde alle visste...

søndag 8. mai 2016

Hva er vår?

De siste dagene har varmen inntatt Østlandet, og med den en type kommentarer som jeg har smilt litt av. Det er nemlig mange som er så glade for at våren endelig har kommet! Hæ? Våren har da vært her lenge... Det har til og med vært mye bra vær. Mye sol, noen dager med litt ettermiddagsbyger, men mye sol! Så har det vært iskald nordavind, stort sett i hele april. Faktisk så kald at det som har ramla ut av skyene til tider har hatt litt hvitt i seg, men det har jo vært vår! I hele april og slutten av mars også. Det blir jo ikke vår først når temperaturen karrer seg over ti varmegrader.

Naturen har sakte men sikkert våkna til liv, sånn som den skal om våren. Det har også gjort at våren for en gangs skyld har vært litt lang og god her på Østlandet. Normalt er den østlandske våren en bryter mellom vinter og sommer, og den vare typisk to-tre dager. Det går fra nakne grener og gule plener til grønne trær og ditto plener på et øyeblikk.

Mamma var vestlending, og hun var vant med lange vårer. Da hun flytta nordover, så syntes hun i grunnen at den nordnorske våren var litt i korteste laget. Det var før hun flytta ned hit. "Her er det ikke vår", var hennes dom over østlandsvåren. Og hvis man da ikke mener at det er vår før gradestokken bikker ti grader, da blir det ihvertfall ikke vår. Derfor skal jeg dokumentere årets vår på Østlandet så langt.

I løpet av påska forsvant snøen, sånn som jeg synes ar den "skal" gjøre. Vi snakker da siste delen av mars.




Utover i april var det mye sol, noen dager med tåke og regn, og allerede tidlig i april kunne vi se bristeferdige knopper og tepper av hvitveis.







De siste dagene har temperaturene beveget seg opp mot og etter hvert over 20 grader, og med det eksploderer naturen.






Og så har vi jo det aller sikreste vårtegnet, da... ;-)


søndag 17. april 2016

Ut på tur!

For noen år siden kom jeg inn i en god vane med å gå mange lange turer, med og uten staver. Det var veldig deilig. Jeg hadde overskudd i massevis og var generelt ganske sprek. Jeg var såpass ivrig at da jeg en lørdagsmorgen våkna i åttetida og var lysvåken, så kledde jeg på meg, tok med stavene og gikk ei mil før resten av huset fikk karra seg ut av dynene. På veien møtte jeg en bil, og da tenkte jeg litt på hva jeg ville ha tenkt hvis jeg hadde sittet i den bilen noen måneder tidligere. Hadde jeg da vært sjåfør i den bilen og sett meg selv, ute og gikk med staver, i vannrett sludd, før klokka ni på en lørdagsmorgen, så hadde jeg tenkt: Gærning!

Men - det er vel ikke noe som er lettere å velte enn gode vaner. Det gikk over... Litt på grunn av det før omtalte møtet med veggen. Jeg er forresten sikker på at den smellen ble utsatt med flere måneder, nettopp fordi jeg var i såpass god form.

Jeg har prøvd igjen flere ganger fordi jeg vet at det er så bra for hele meg, men med unntak av våren for tre-fire år siden, så har jeg aldri kommet skikkelig i gang. Nå har jeg imidlertid litt troa.

Vi er nemlig to som har bestemt oss for at vi skulle bli spreke i løpet av våren, og vi er på god vei. Nå kjenner jeg litt på følelsen av rastløshet hvis det går for mange dager uten at jeg kommer meg ut og får gått en skikkelig tur.

Jeg vil i grunnen slå et slag for det å gå som treningsform. Jeg har knær og ankler som ikke er noe glad i løping, så det er litt utelukket. Jeg er heller ikke så veldig glad i å løpe - sikkert fordi jeg vet at det resulterer i vonde knær og ankler. Det å gå fort er nesten like bra som jogging. Og så er det så nydelig å gå ute i frisk luft, høre på måkeskrik og fuglekvitter, kjenne på lukta av årstidene og stoppe opp to sekunder for å ta et bilde.

På fredagsmorgenen gikk jeg 8 km og i ettermiddag skal jeg ut på tur igjen - jeg gleder meg!


Ut på tur!



lørdag 9. april 2016

Ingenting er som sjøluft om våren!

I nærheten av her jeg bor er det mange fine turstier langs sjøen. Der er jeg, kanskje ikke så overraskende, veldig glad i å gå. Gjerne med gode venner og et kamera som selskap.

Jeg er glad i å gå tur i all slags vær, men jeg har to favoritter: sol og blank sjø og tåke/yr og blank sjø. For fotograferingens skyld er jeg glad i oppholdsvær, men ingenting slår tåke og fuktig luft! Da lukter det helt vanvittig nydelig. Da er det sånn at jeg egentlig vil puste inn gjennom nesa hele tida og bruke minst mulig tid på å puste ut.

For noen år siden var det noen dager at det la seg en fantastisk sjøluft over hele området. Da jeg gikk ut i parkeringskjelleren under kjøpesenteret midt i byen på vei hjem fra jobb, så lukta det sjø. Det var helt fantastisk, og det er sjelden at det legger seg sånn her i flere dager. Men av og til dukker den opp igjen, og da jeg ut for å puste inn gjennom nesa igjen.

De siste dagene og ukene har det vært litt tendenser, og jeg har fått flere turer sammen med koselige turvenninner.

Jeg legger ved noen bilder fra flere turer jeg har hatt, og ikke alle bildene er helt nye. Selv om jeg ofte savner naturen og havet nordpå, så er det ikke så aller verst her nede heller...

Vinterstemning









En seilbåtmamma er ute med alle seilbåtbarna sine



"Jeg vil også ha softis..."