torsdag 31. januar 2013

De siste dagene har jeg vært i det litt nostalgiske hjørnet. Jeg holder på med å scanne gamle bilder, og det er utrolig moro. Jeg har alltid vært ivrig med fotoapparatet, så det er noen stabler med bilder å behandle. Akkurat nå er det bilder fra ungene var små og vår tid som borettslagsbeboere jeg jobber med. Det ble ti år i rekkehus, ti år med mange gode opplevelser og fantastisk flotte naboer. I feltet vårt var det en god blanding av småbarnsfamilier og voksne mennesker i "besteforeldregenerasjonen". Rett utenfor døra vår var det en stor lekeplass og en piknikbenk som var basen for det sosiale livet. Her satt vi voksne og skravla mens ungene utfolda seg på lekeplassen. Når ungene var i seng, benka vi voksne oss der igjen med kaffe, snop og babycall for de som hadde behov for det.

I en periode var vi flere hjemmeværende mødre som også hadde barna våre hjemme (Fytte rakker'n! Barnemishandling!) eller i korttidsbarnehage. Det betydde at ungene hadde noen i nabolaget å leke med på dagtid. Når været var fint, så var alle, fra småbarna til pensjonistene, ute og koste seg.

Jeg er veldig glad for at jeg hadde muligheten til å være mye hjemme mens barna var små. Det var absolutt ikke fett å klare seg på ei lønn pluss barnetrygd og kontantstøtte, men det gikk. Det ble ingen lange, luksuriøse feriereiser. Ei heller nye flotte møbler hver gang vi hadde lyst på det. Cubusklær fungerte ypperlig og arve-TV'n var noe humørsyk på slutten. Gubben og jeg la konsertbesøk på hylla i mange år, og det var kjempefint med søskenbarn som vokste fra både klær, sykler og ski. Jeg er fullt klar over at ikke alle har muligheten til eller ønsker å gjøre som jeg har gjort, men skulle jeg valgt om igjen, så hadde jeg innretta livet mitt på akkurat samme måte.

Vi hadde det fint! Jeg fikk se mine barn ta sine første skritt, det var ikke noen andre som fikk den gleden. Jeg fikk selv trøste og sette prinsesse- eller Kaptein Sabeltannplaster på skrubbsår. Når jeg først har alt strevet med våkenetter, feber og bæsjebleier, så vil jeg jo gjerne få med meg alt det morsomme og koselige også! En gang var det noen som sa at "å være hjemme med små barn handler jo bare om å få dagen til å gå så det blir kveld og man får lagt ungene" Da kjente jeg at jeg ble både sint og lei meg! Å få være sammen med små barn handler om å gi dem opplevelser som skal bli til gode barndomsminner når de blir voksne. Som å spise sjokoladekake og drikke saft til lunsj på en vanlig tirsdag (igjen - barnemishandling!) eller pakke niste i små sekker og dra på tur. Litt godt gjør det også å få tilbakemeldinger fra avkommet mitt om at de også er glade for at vi valgte som vi gjorde, da har jeg kanskje gjort noe riktig, da?

tirsdag 29. januar 2013

Hvert - vært - vert - verdt


Nå har det skjedd igjen, noen vet ikke helt forskjellen på disse fire orda. Den er som følger:

Hvert - hvert eneste hus i byen har grønt tak, ikke: jeg har hvert i byen.

Vært - verb. Å være - er - var - har vært. Ikke: det var absolutt vært å gjøre det.

Vert - den som inviterer til selskapeligheter, ikke: jeg har vert i byen.

Verdt - har med verdi å gjøre. Det smykket er verdt mye.

Håper dette kan være til hjelp for noen.

søndag 27. januar 2013

Jeg spurte min lærermann om norsk grammatikk er helt ute av skolen, det er det visst... I alle fall mer eller mindre. Det viser seg at grammatikk ikke har noen egen plass i den nye læreplanen. Og det merkes! For å være litt diplomatisk, så må jeg få si at veldig mye som er skrevet av den yngre garde (10-25 år) er interessant lesning. For å si det på en annen måte så er det hårreisende mengder helt ville skrivefeil! Jeg ser stadig at mange er både sultene og våkene, og bøying av verb har jeg jo så vidt vært innom tidligere.

Andre typiske feil er ord som er brukt på feil måte og på feil sted. Et eksempel som jeg ser forbausende ofte er "forsovet" brukt i stedet for "for så vidt": det har du forsovet rett i. Når jeg har forsovet meg skyldes det som regel at jeg glemte å skru på alarmen på klokka mi kvelden før. Så er det også fryktelig mange som skriver "lettere sagt" i stedet for "rettere sagt". Til stadighet ser jeg også at folk er lysømfiendtlige! Stakkars! Det må være slitsomt hele tida å være så fiendtlige overfor lysøm...?

Jeg innrømmer at idiotmeteret hos meg slår inn for fullt når jeg ser tåpelige skrivefeil og jeg tenker med meg selv - hvor vanskelig kan det egentlig være? Men hvis de virkelig aldri har lært hvordan det skal være, så blir det faktisk fryktelig vanskelig! Jeg sørger jo for at mine egne barn flytter hjemmefra med en god porsjon norskkunnskaper i bagasjen i tillegg til at de i dagligtalen sin snakker om kino, kylling og kjøtt - ikke sjino, sjylling og sjøtt. Men hva med de stakkars barna som ikke har rigide språknerder som foreldre? Skal de skrive jobbsøknader som skal leses av sånne som meg og dermed havner i minusbunken?

Hva skal til for at de som sitter på toppen i skolesystemet skjønner at språkopplæring er viktig? Eller har ikke-så-nøye-folka havna der oppe allerede? I så fall ser det dårlig ut for framtida til språket vårt!

lørdag 26. januar 2013

Havet

Med min oppvekst på ei lita øy, så er det uungåelig at jeg har fått et nært forhold til havet. Havet var vår vei til og fra omverdenen. Det kunne være en utfordring, det var ikke alltid at været var like bra. Jeg var så heldig at jeg ikke trengte å reise med båt for å komme meg til skolen eller butikken som mange av mine skolekamerater måtte. Barn fra tre øyer gikk på skolen på øya mi, og det hendte mer enn en gang at noen av de som kom med båten hadde et kledelig grønnskjær over ansiktet når de kom til skolen. En sjelden gang hendte det også at vi ble sendt hjem fra skolen tidlig for at de som skulle med skoleskyssen skulle komme seg hjem før uværet braket løs. Og da snakker vi uvær! Ikke sånt pinglevær som kalles "storm" på Østlandet.

Når jeg var ute på fisktur sammen med pappa, så syntes jeg det var en spennende tanke at under båten var metervis med vann. I dette vannet var det en egen verden som vi fikk et lite glimt av hver gang vi fikk noe på kroken, enten det nå var fisk eller tang. Jeg elsket lyden av vannet som klukket mot båten når vi skrudde av motoren.

Det aller beste jeg vet om er blankt hav. Jeg vet at mange fascineres av urolig sjø og store bølger. Det kan da være greit nok det, men ingenting er som helt speilblankt hav. Det er det som virkelig gir meg ro i sjela! Det er vel ingen bombe at jeg har et og annet bilde med hav på, og jeg tenkte jeg skulle dele noen av dem med dere i dag.





En time her med lukten av sjø og lyden fra måker og ferga gir overskudd til ti timers jobbing på et innestengt, kjipt kjøpesenter!




onsdag 23. januar 2013

Det er rart hvordan lyder, lukter og musikk kan fremkalle følelser fra langt tilbake i tid. Musikk fra midt på 80-tallet sender meg til Trondheim og lukten av parfymen Paris plasserer meg på en toetasjes buss nedover i Tyskland og Nederland.

Jeg har vokst opp på ei øy på Helgeland. På denne øya var det fiskemottak, og det var ganske hektisk trafikk på kveldene når båtene kom inn for å levere dagens fangst av fisk og reker. Det var kjempespennende, og av og til gikk vi ned for å se på. Det på tross av at jeg hadde ganske streng beskjed fra min mor om at kaiene var forbudt område uten i følge med voksne! (Den beskjeden ble så ettertrykkelig gitt at jeg fortsatt kan kjenne et snev av dårlig samvittighet når jeg går ut på kaia alene...)

Fra tid til annen skjedde det ulykker på havet. Noen ganger gikk det ordentlig dårlig, andre ganger var det behov for å få skadde mennesker til sykehus. Nærmeste sykehus var i Bodø, ca 20 mil unna. Dermed var helikopter eneste aktuelle alternativ for å få de skadde raskt nok til sykehus. Ettersom det var fiskemottak på øya mi, så var det også naturlig at de skadde ble brakt dit og hentet av helikopteret der. Dette var naturlig nok en ganske stor hendelse, og selv uten facebook og mobiltelefoner gikk det ikke lang tid før alle visste det og var samla. Så var det å lytte etter lyden av helikopteret. De fleste var naturlig nok ganske oppskaket da, og disse hendelsene gjorde veldig inntrykk på oss ungene. Jeg husker spesielt en gang da helikopteret landa på veien like ved huset vårt. I etterkant har jeg tenkt mye på at det gikk bra. Strømledninger gikk mellom hus og stolper, og det kan heller ikke ha vært mange meters klaring mellom rotorblad og husveggen vår. Men det gikk bra!

I disse dager har nederlandske styrker vinterøvelse her på Østlandet. Det eneste vi merker til det er helikoptertrafikken over husene her. På dagtid er det alltid sånn at jeg til vinduet for å se det. Jeg har prøvd mange ganger å la det være, men det går ikke. På kvelden, derimot, er det helt annerledes. Da kommer denne uhyggefølelsen fra barndomen krypende. Helikopterlyd i mørket var bare forbundet med ulykker og sykdom, og den følelsen sitter fortsatt i ryggraden, 40 år senere.
Jeg måtte bare prøve å lage ballongislykter, selv om alle andre også gjør det for tida... ;-)



tirsdag 22. januar 2013

Kjerringa mot strømmen

Hvis jeg skulle karakterisere meg selv med få ord, så tror jeg det måtte bli Kjerriga mot strømmen. Jeg skal ikke si at det aldri hendte, men jeg tror ikke foreldrene mine så ofte fikk brynt seg mot den slående argumentasjonen "Jamen, alle de andre skal!" Det var heller litt motsatt, nettopp fordi alle andre skal, så skal i alle fall ikke jeg! Når jeg da i tillegg er utstyrt med en solid porsjon stahet, så har det formet meg til den jeg er - antisauen. Hva andre har ment, sagt eller tenkt om mine valg har aldri brydd meg. Masing er et formidabelt irritasjonsmoment som hvertfall ikke får meg til å ombestemme meg! Jeg tror ikke det alltid har vært så enkelt å være mine barn. Ikke foreldrene mine heller, for den saks skyld...

Jeg sier ikke at jeg aldri ombestemmer meg, men det må komme fra meg sjøl. Hvis andre prøver å overtale meg, så tar det bare lenger tid før jeg får tenkt meg om og gjort meg opp min egen mening. Hvis argumenter er gjennomgått og jeg ikke har funnet noe som skulle få meg til å skifte mening, ja så holder jeg på mitt. Det hender faktisk til og med at jeg nesten lar være å gjøre ting jeg har lyst til fordi det er noe "alle gjør". Da alle venninnene mine tok hull i ørene, så ble det jo til at jeg lot det være. Først i en alder av 38 fant jeg tiden inne for å gjøre det sjøl. Som tiåring bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle drikke eller røyke, og det er vel den avgjørelsen jeg har levd best med og er mest stolt av!

Derfor blir jeg fort litt irritert på det som kalles saueflokkmentalitet. Folk som måpende følger hordene uten å reflektere så innmari mye over det de gjør. Dette gjelder på alle nivå, enten det er globale bølger eller litt mer lokale samkjøringer, små saueflokker er like irriterende som de store. På åttitallet hadde vi joggebølgen, den var på det nærmeste global. ALLE (unntatt meg, selvfølgelig!) jogget. På nittitallet red vi furubølgen - alt skulle være furu. Resultatet av det var at jeg, som aldri likte furu, ble sittende med huset fullt av furumøbler fordi alle andre ville ha det. Så har vi hatt lavkarbobølgen i senere tid, noe som var en medvirkende årsak til at vi fikk noe så tåpelig som "smørkrise" før jul for drøyt ett år siden. Og det er kanskje det som er aller mest irriterende, når jeg blir et offer for alt det alle de andre gjør!

Denne bakgrunnsinformasjonen om meg kan være grei å ha i bakhodet ved lesing av noen framtidige innlegg her. :-)

lørdag 19. januar 2013

Jeg er jo, som jeg tidligere har nevnt, litt opptatt av språk. Før jeg går videre, så vil jeg presisere at jeg aldri tenker på de som sliter med lese- og skrivevansker når jeg skriver disse innleggene. Derimot tenker jeg på alle de som ikke gidder å prøve. De som i fullt alvor hevder at rettskrivning ikke er viktig.

Jeg vet ikke om jeg blir mest fascinert eller irritert over den økende mangelen på språkferdigheter, men jeg kjenner litt på begge følelsene. I løpet av de siste to dagene har det blitt veldig klart for meg at bøying av verb ikke er bare-bare. I samme tidsperiode har jeg kommet over følgende gullkorn: jeg har fødet, jeg har slitet og han latet som... Jeg lurer på om folk virkelig sier disse tingene eller om det først er når ting skal ned på papiret at det skjærer seg? Det burde ringe bjeller og lyse rødt i hodet på enhver som sier "hun har fødet tre barn"! Eller?

Det er en kjensgjerning at sms-språk har ødelagt mye for normalt skriftspråk. Et skrekkeksempel på det: i en jobbsøknad sto det en gang: "jeg behersker norsk skriftlig og muntlig, jeg behersker oxo engelsk..." Det var nok til at søknaden ble lagt i bunken til venstre med et stort minustegn på forsida. Mulig mennesket var kjempeflink, hyggelig og velegnet til jobben, men det fikk vedkommende aldri sjanse til å vise. Dessverre er det mange, særlig av de yngre, som har den holdningen at ikke er så nøye. Det er det! Det kan faktisk være utslagsgivende ved jobbsøking, og da vil jeg si det er kjempenøye.

Verst er det faktisk når de som har skriving som jobb heller ikke har kunnskapene på plass. Eksempelet "latet som" fant jeg i ei avis. Det virker useriøst når journalister ikke vet forskjell på et og ett, og annonser eller skilt med skrivefeil gir meg ikke lyst til å legge igjen penger i vedkommende butikk. Noen synes sikkert jeg er kjempesær, men jeg er ikke den eneste. Jeg kommer til å fortsette å ri mine språklige kjepphester både her og andre steder.

For ordens skyld: det heter jeg har født, jeg har slitt og han lot som...

fredag 18. januar 2013

Før jul var min mann i Oslo på kurs, og i den forbindelse var de ute og spiste middag på en eller annen restaurant på kvelden. Underveis i middagen sendte han meg en sms. Det foregikk nemlig et frieri av det litt grandiose slaget på nabobordet, vi snakker både musikk og fyrverkeri, og han ville bare beklage at han åpenbart hadde gjort alt feil den gangen, for mer enn 20 år siden.

Da var det litt godt å kunne trøste ham med at hvis han hadde fridd til meg på den måten, eller en hvilken som helst annen måte som hadde inkludert ned på kne eller "vil du gifte deg med meg?", så er det en ganske stor sannsynlighet for at han nå hadde vært en middelaldrende, enslig grinebiter!

onsdag 16. januar 2013

Januar


Januar er vintermåneden framfor noen. For meg er den ultimate januar både kald og snørik. Det jeg likevel er aller mest glad i på denne tida er himmelen ved soloppgang og -nedgang. Den er nemlig helt uavhengig av snøforhold og temperatur. Jeg er født og oppvokst på ei lita øy på Helgelandskysten, og jeg må bare si at de fargene vi har på himmelen her på Østlandet er bare et blekt hint om hvordan det kan være nordpå. Likevel får jeg ofte pustebesvær av det jeg ser her nede også. Himmelen farges i alle nyanser av rosa, lilla, oransje, fersken, turkis, blå, gul og grønn, og det er utrolig vakkert! Jeg prøver å fange det med kameraet, men det blir aldri så flott på bildene som det er i virkeligheten. Noe som også tar pusten fra meg er kombinasjonen snø, rimfrost og sol. Lav sol som får det til å gnistre i glitterstrødd natur slår det meste, og å være ute en sein kveld og se rimhvite trær mot nattsvart himmel – fantastisk! Januar er sammen med desember, måneden da jeg stort sett går med munnen på vidt gap fordi alt er så utrolig pent!

Når måneden starter er det fortsatt ganske mørkt, men det merkes fort at sola stadig kommer høyere på himmelen. Det høres kanskje litt rart ut, men det er ikke midnattssola og de lyse sommernettene jeg savner her på Østlandet. Det er faktisk mørketida jeg savner mest! Hjemme hadde vi merkedager når sola gikk over toppen på Lurøyfjellet og når den gikk over toppen på Hestmannen. Det var stas å se at sola gikk stadig høyere på himmelen og at dagene ble lengre etter at sola hadde vært framme bare to-tre minutter på årets korteste dag. Her nede blir det aldri mørkt nok til at jeg på samme måte gleder meg over lyset som ”kommer tilbake” i januar, det er jo aldri skikkelig borte!

En ting forundrer meg: når det nå er så mørkt som det er, er det ikke bra at det er litt snø som kan lyse opp? Det er jo ofte sånn at de som ikke liker vinteren vil som regel ikke ha noe snø heller. Mange sier: snøen kan komme lille julaften og så kan den dra 1. nyttårsdag. Hvorfor det?! Hvis man i utgangspunktet ikke er så glad i mørket om vinteren, hvorfor vil man da på død og liv ha minst mulig av det som kan gjøre vinteren litt lysere? Når jeg konfronterer dem med det, så sier de kanskje: ja, men vi liker ikke denne snøen som kommer og går… Nei, det gjør ikke jeg heller, men da må det få lov til å være kaldt! Så satt litt på spissen så kan man si at de som synes vinteren er for mørk vil ikke ha de temperaturene og den nedbøren som gjør at vinteren blir litt lysere… Forstå det den som kan, jeg gjør det ikke!

I går var jeg uheldig og falt på isen. Jeg fant ut at jeg skulle ta meg for med skuldra, en avgjørelse jeg angrer på i dag! Men hallo! På sommeren blir man stukket av veps eller kutter seg opp på skjell når man bader og får verkesår under foten. Jeg liker vinteren! Jeg liker å kle på meg godt med klær og gå lange turer ute i den friske, kalde lufta og se på alt det nydelige som hører vinteren til. Jeg liker å gå på ski og å base i snøen. Det skal nok mer til enn et fall på isen med tilhørende vond skulder for å endre på det!

Ha en fortsatt fin januar!

De to første av dagens bilder viser januarmorgenhimmelen på Helgeland. De er tatt av Jorunn Anita Jakobsen Pedersen forrige uke og viser Tomma (øverst), Syv søstre og Dønnamannen like før soloppgang.



mandag 14. januar 2013

Da kommer det første korpsrelaterte innlegget her. Dere som ikke er så innmari opptatt av korps får enten lese videre og bli hekta, eller så får dere komme tilbake en annen dag.

I helga hadde NMF-Sør sin årlige konferanse for styremedlemmer i Kragerø. Det er veldig inspirerende å være der, man får en del ideer og aha-opplevelser av å høre på andre. Noen ganger ser vi også at ulike forutsetninger gjør at man til tider befinner seg på hver sin planet. I år var ikke vi der, men vi har deltatt flere ganger tidligere. Et tema som går igjen er naturlig nok korpsbygging. Interessen for korps går i bølger, og akkurat nå kan det se ut som om den er nede i en dal. Et av temaene som diskuteres er jo da: hva er viktigst, hva skal man forkusere mest på - det sosiale eller det musikalske? Der føler jeg at vi er litt på kollisjonskurs med de fleste.

Noen ord om korpset vårt: vi er et lite korps som rekrutterer musikanter og drillere fra de to minste skolene i kommunen, og vi er ett av seks korps. I 2007 hadde korpset 23 medlemmer totalt, tre år senere hadde vi 46. Det vil si at vi for tida beveger oss i motfase mot resten av korpsbevegelsen, og vi har en ide om hva det er som gjør at vi lykkes.

For å svare på spørsmålet i første avsnitt: vi fokuserer både på det musikalske og det sosiale med en overvekt på det sosiale. Vi er fortsatt et lite korps og hvert eneste medlem er viktig for oss å beholde. Vi ser at det viktigste  for oss er at musikanter og drillere skal trives. Derfor arrangerer vi hyggekvelder og turer til badeland for alle. Når det er seminarer prøver vi å få til overnatting. Dette samler alle fra de yngste til de eldste og sveiser dem sammen på en helt spesiell måte. De små er trygge på de store og de store tar seg av de små. De leker med dem og spiller spill med dem. Det skal være moro å være med! Vi har også egne sosiale aktiviteter for de eldste. Hvert år tar vi med alle fra 7. klasse og oppover på tur med slalåm og overnatting. Det har resultert i at 17 av de 46 medlemmene er i ungdomsskolealder eller eldre, flere av dem går også på videregående.

                               Ser det ut til at denne gjengen har det kjedelig på tur?


Nå har det faktisk blitt sånn at korpsmedlemmene finner på ting sammen helt selv også. De inviterer hverandre til spillkvelder, filmkvelder, skiturer, piknik og grillfester. I romjula samles det en gjeng og går spillende julebukk. Etterpå går de hjem til noen av dem og spiser opp det de har fått i kurven.

I tillegg er vi voksne deltagende på alt. Vi som sitter i styret er med på seminarer, øvelser og turer. Vi serverer mat, setter plaster på gnagsår, tørker ketsjup av uniformer og trøster de som slår kneet sitt. Barna kjenner oss og er trygge på oss. Vi har det moro sammen med dem og de har det moro sammen med oss.

Det musikalske, da? Da kan jeg fortelle dere alle at når jeg marsjerer bak korpset på tur nedover Storgata 17. mai, og korpset spiller Holmenkollmarsjen så det smeller i veggene rundt oss, da vet jeg at det musikalske følger med!


søndag 13. januar 2013

Hvis jeg skulle valgt et nytt yrke, så tror jeg det måtte bli meteorolog. Jeg er mer enn gjennomsnittlig opptatt av vær og atmosfæriske fenomener. Og så er jeg utrolig fascinert av skyer av alle avstøpninger. I løpet av livet har jeg tatt hundrevis av bilder av skyer fordi jeg syntes de var fine eller spesielle. Jeg har bilder av perlemorskyer, linseskyer, tordenskyer, lysende nattskyer, lyse skyer, mørke skyer og kombinasjon av lyse og mørke skyer. Flotte skyer kan faktisk gjøre noe med dagen min. Korpset jeg sitter i styret for har loppemarked hver høst. Sist høst skulle vi på tidligvakt på lørdag, noe som gjorde at jeg måtte bale meg ut av senga før klokka seks. For meg som er B-menneske, så er det ganske kjipt! Men da jeg skulle ut og hente avisa, så ble jeg møtt av et syn som gjorde det verdt det!





Mer skal det ikke til for å gi dagen mitt et solid løft!

Et noe slitt uttrykk sier: det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Jeg vil si det litt annerledes: det finnes ikke dårlig vær, bare vær for ulike aktiviteter og gjøremål. Regn og blåst er te-og-levende-lys-inne-vær eller vaske-på-badet-vær, jeg liker best den første varianten... Som søroverflytta nordlending, så synes jeg jo at det er generelt litt lite vær her jeg bor nå. Jeg liker at det er litt variert. Det er nok derfor at jeg er veldig glad i de norske årstidene. Hver årstid har sin sjarm, sies det. Jeg er først og fremst høst- og vintermenneske. Det kan kanskje virke litt arrogant å si dette, men jeg synes synd på alle som bor i Norge og som ikke kan fordra kulde og snø. Tenk på all den tiden som går bort til å irritere seg over noe man ikke får gjort noe med. Vi bor her vi bor, ikke så altfor langt fra Nordpolen. Da er det en gang sånn at man må belage seg på ganske mye vintervær. Av og til kommer det også til feil tid, men det hjelper så lite å bruke tid og krefter på å ergre seg over det. Jeg innrømmer gjerne at jeg kan bli kjempelei av været av og til, jeg også. Når det regner og regner hver dag selv om kalenderen sier januar, eller når temperaturene fortsatt er godt over 20 grader langt uti september, da ønsker også jeg meg et lite værskifte.

Jeg har lenge hatt litt lyst til å skrive litt om hver måned. Bare si litt om hva jeg synes er fint med hver av dem, og nå kan jeg jo bruke denne bloggen til å gjøre det. Kanskje kan en eller annen få en liten aha-opplevelse? I november klarte jeg faktisk å gi noen et litt annet syn på denne forhatte måneden som er min favoritt.

Til slutt i dag vil jeg dele et lite utvalg av mine skybilder med dere.


fredag 11. januar 2013

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe innlegg i dag. Jeg vil nemlig ikke gi noen en forestilling om at her kommer det til å komme nye gullkorn hver eneste dag, men det var før jeg leste dagbladet.no! Hvis man blar seg nedover dagens forside finner man et før- og et etterbilde av ei dame som heter Anjelica Huston. Førbildet er nok etter Botox det også, men etterbildet er etter aaaltfor mye Botox! Dere kan jo se selv, men jeg kan også fortelle at det ser ikke bra ut! Da er det jeg tenker: hva er det med oss damer og utseende? Joda, jeg skjønner at det handler om frykten, unnskyld, skrekken for å se eldre ut. Men er det virkelig nødvendig å gjøre seg stygg i stedet?

Det verste er at fokuset på hvordan man ser ut begynner tidlig. Søte jenter med ferskenhud, lenge før hormonnivået er høyt nok til å vite hva kviser er, smører seg inn med et solid lag foundation. Resultatet blir sjelden bra, enten får man et litt oransjeaktig drag over ansiktet, eller så blir det litt som en tenåringsgutt sa en gang om ei jevnaldrende jente. (Obs jenter! Dette er det gutta tenker. Hvis det er dem dere pynter dere for, så er det verdt å legge merke til!) "Det ser ut som om hun har fukta fjeset og så har noen blåst kanel på henne." Så må de til å tegne opp alt de har dekka over: øyenbryn, lepper etc. Resultatet blir ofte at de ser ut som dukker, og det er ikke positivt ment.

Det som er verre er at mange aldri kommer til fornuft. I samme artikkel i Dagbladet er det en del kjendisdamer i 20-30 årsalderen (!) som slett ikke er fremmed for å bruke Botox når den tid kommer. Inger Lise Rypdal sier "Om jeg vil fjerne en sinnarynke, so what?" Jeg vil snu litt på det og si: hvis man har en rynke eller ti i ansiktet etter 60 år, hva så?

Jeg mener ikke på noen måte at man skal blåse fullstendig i hvordan man ser ut. Det er greit både å smøre seg inn med kremer, sminke seg, stelle hår og negler. Jeg er heller ikke kategorisk mot plastisk kirurgi. Det kan av og til være helt nødvendig for eksempel etter skader, men ingrep for å endre på noe som er naturlig blir faktisk aldri bra!

Rynker er ikke stygt, det bare viser at man har levd noen år. Det rynkene derimot gjør er å vise litt om hvem man er og hvordan man har taklet livet. Noen har bare nedoverrynker, og det tar sjelden lang tid før man skjønner hvorfor. Andre har oppoverrynker, og det også vil merkes. Så til ungdomen: tenk allerede nå på hvordan du vil organisere rynkene dine når du blir eldre. Er man mye sur og sint, så vil det synes etter hvert.

Jeg har passert 40 for opptil flere år siden og jeg merker at forfallet er godt i gang. Men sånn er det faktisk. Jeg ville ikke for alt i verden vært 20 igjen! Livet nå er helt ålreit, og det har jeg bestemt meg for at det skal være, også når jeg kommer dit at jeg ser ut som et skrukketroll!

torsdag 10. januar 2013

Hvorfor blogge?


Jeg har nemlig vært en av dem som har syntes at blogging er litt teit. Skrive dagbok for hele verden? Men så har jeg fulgt med på en del blogger til venner og familie og sett at det behøver jo ikke å bli det. Jeg har vært med på reiser både i Asia, Afrika og USA, og jeg har fulgt med i små hverdagsbetraktninger. Det har vært ganske så artig! Sjøl er jeg veldig glad i å skrive så blogging burde egentlig være noe for meg.

I høst leste jeg en artikkel om blogging, og der sto det blant annet at det faktisk er en del som blir deprimerte av å lese andres blogger. Supermammaer får oss vanlige mødre til å føle oss dårlige fordi vi ikke rekker å koke middag, hjelpe til med lekser, trene og ta helgehandelen på en gang. Helsparkla, platinablonde fjortisjenter får normale, sunne, søte tenåringsjenter til å føle seg stygge og dumme. Det var da det kom for meg at jeg kanskje har en oppgave? Kanskje jeg skal være et normalt menneske som skriver for andre? Ei som tør å innrømme at jeg av og til både svir og får klumper i sausen. Jeg klarer ikke å trene så mye som jeg burde eller spise sunt hele tida - men jeg har det bra likevel!

Så hva vil denne bloggen handle om da? Jeg tror jeg først vil si noen ord om hva den ikke vil handle om. Den vil være kjemisk fri for moter, sminke og dagens outfit! Den kommer heller ikke til å fokusere så mye på cupcakes med frosting, mest fordi jeg selv foretrekker muffins med smørkrem eller annen glasur (kommer tilbake til det litt senere i innlegget). Dere vil garantert ikke få tips til fancy matpakker! Her i huset spises det brødskiver med flatklemt leverpostei og svett ost i matpapir eller -boks- ferdig med det. Eller... skulle noen av disse emnene dukke opp, så vil det være med en lett sarkastisk vinkling...

Jeg er glad i musikk, men jeg har en musikksmak som er såpass sær at jeg nok ikke vil bry dere så mye med den - bare litt. Jeg er lidenskapelig korpsmamma og sitter i styret for et skolekorps. Muligens vil det skinne litt igjennom i noen innlegg. Jeg er opptatt av språk og kaller meg selv språknerd med et ganske stort innslag av stolthet i stemmen. Jeg lar meg hisse opp over stadig dårligere norskkunnskaper hos voksne, etniske nordmenn og jeg irriterer meg over anglifiseringen av det norske språket. Jeg spiser muffins, ikke cupcakes (selv om muffins i utgangspunktet også er et låneord...). Jeg er ivrig hobbyfotograf, så det kan vel også hende at det slenger innom ett og annet bilde.

Da har dere kanskje fått en liten pekepinn om dette er noe som er verdt (ikke hvert, vært eller vert) å følge med på? (Beklager, jeg klarte ikke å la være...)

onsdag 9. januar 2013

Tenk at det ble Marte Krogh som dytta meg over kanten! Jeg har lenge tenkt at jeg skulle begynne å blogge. Ikke fordi jeg har så forferdelig mye spennende å komme med, men jeg vil heller være en motvektblogger. En som ikke lar andre sitte igjen med en dårlig følelse fordi jeg klarer alt. Jeg vil rett og slett være en av de andre som av og til svir sausen, eller grøten.

Det som ble det avgjørende var altså Marte Kroghs betraktninger fra solsiden av livet i dagens vg.no og mamma. Jeg lever muligens ikke på solsiden som Marte ser det, men kjære vene! Det er jeg glad for! Det livet virker litt... kjedelig?

Jeg lover ikke nye innlegg hver dag, men jeg lover betraktninger om livet sånn som jeg ser det.