Hvorfor blogge?

Jeg har nemlig vært en av dem som har syntes at blogging er litt teit. Skrive dagbok for hele verden? Men så har jeg fulgt med på en del blogger til venner og familie og sett at det behøver jo ikke å bli det. Jeg har vært med på reiser både i Asia, Afrika og USA, og jeg har fulgt med i små hverdagsbetraktninger. Det har vært ganske så artig! Sjøl er jeg veldig glad i å skrive så blogging burde egentlig være noe for meg.

I høst leste jeg en artikkel om blogging, og der sto det blant annet at det faktisk er en del som blir deprimerte av å lese andres blogger. Supermammaer får oss vanlige mødre til å føle oss dårlige fordi vi ikke rekker å koke middag, hjelpe til med lekser, trene og ta helgehandelen på en gang. Helsparkla, platinablonde fjortisjenter får normale, sunne, søte tenåringsjenter til å føle seg stygge og dumme. Det var da det kom for meg at jeg kanskje har en oppgave? Kanskje jeg skal være et normalt menneske som skriver for andre? Ei som tør å innrømme at jeg av og til både svir og får klumper i sausen. Jeg klarer ikke å trene så mye som jeg burde eller spise sunt hele tida - men jeg har det bra likevel!

Så hva vil denne bloggen handle om da? Jeg tror jeg først vil si noen ord om hva den ikke vil handle om. Den vil være kjemisk fri for moter, sminke og dagens outfit! Den kommer heller ikke til å fokusere så mye på cupcakes med frosting, mest fordi jeg selv foretrekker muffins med smørkrem eller annen glasur (kommer tilbake til det litt senere i innlegget). Dere vil garantert ikke få tips til fancy matpakker! Her i huset spises det brødskiver med flatklemt leverpostei og svett ost i matpapir eller -boks- ferdig med det. Eller... skulle noen av disse emnene dukke opp, så vil det være med en lett sarkastisk vinkling...

Jeg er glad i musikk, men jeg har en musikksmak som er såpass sær at jeg nok ikke vil bry dere så mye med den - bare litt. Jeg er lidenskapelig korpsmamma og sitter i styret for et skolekorps. Muligens vil det skinne litt igjennom i noen innlegg. Jeg er opptatt av språk og kaller meg selv språknerd med et ganske stort innslag av stolthet i stemmen. Jeg lar meg hisse opp over stadig dårligere norskkunnskaper hos voksne, etniske nordmenn og jeg irriterer meg over anglifiseringen av det norske språket. Jeg spiser muffins, ikke cupcakes (selv om muffins i utgangspunktet også er et låneord...). Jeg er ivrig hobbyfotograf, så det kan vel også hende at det slenger innom ett og annet bilde.

Da har dere kanskje fått en liten pekepinn om dette er noe som er verdt (ikke hvert, vært eller vert) å følge med på? (Beklager, jeg klarte ikke å la være...)