onsdag 27. februar 2013

I går var det en aldeles fantastisk solnedgang, og jeg må bare dele noen bilder med dere!





tirsdag 26. februar 2013

Norge er et ufattelig godt land å bo i! Hvorfor? Jo, fordi at toppnyheten i en av landets nettaviser i går var brudd mellom Tone Damli Aaberge og Aksel Hennie. Ikke sult, ikke korrupsjon, ikke finanskrise, ikke sykdom, ikke barn som har det vondt, ikke fattigdom... Det aller viktigste vg.no hadde å skrive om var altså at bryllupet mellom en syngedame og en skuespiller er avlyst!

Vet dere hva, vg.no og alle dere andre, det finnes ikke én ting jeg bryr meg mindre om enn akkurat det! Hver for seg er de to noen av de mest uinteressante menneskene jeg vet om, og hva de to gjør eller ikke gjør sammen bryr jeg meg virkelig ikke om i det hele tatt!

Det jeg da begynner å lure på er om det virkelig er så mange som synes dette er interessant, eller er det bare noen journalister som tror at mange synes dette er interessant?

Hvis det første utgangspunktet er riktig, så må jeg si at jeg er skremt over hvilken retning dette samfunnet har tatt. Det kan da umulig være noe som noen verken har noe med eller burde være opptatt av. At de to tilfeldigvis viser fram fjeset sitt i media fra til tid til annen er vel ikke grunn god nok til å smøre verken huskjøp, babyplaner eller brudd utover avisforsider eller nettaviser. Ei heller kvalifiserer det til å få en egen dokumentarserie hvor vi så elskverdig innvies i alle uvesentligheter frøken Aaberge foretar seg.

I det andre tilfellet, så må kanskje aviser og andre mediebedrifter gå litt i seg selv. I mitt hode er dette knapt nok ukebladstoff (nå skal det også sies at jeg ikke leser ukeblad - heller ikke på venteværelser), men det har i alle fall ingen verdens ting i nyhetsmedier å gjøre! Det er utallige mange saker som er mye mer viktig å skrive om enn dette. For meg handler det om seriøsitet og troverdighet. Journalister som synes dette er så viktig forteller meg at de overhode ikke har sans for hva som er verdt å skrive om.

Vet dere likevel hva som er det verste? Jeg tror altfor mange mennesker, journalister og andre, faktisk ikke skjønner hvor tåpelig dette er!

søndag 24. februar 2013

Babyparfyme

Det hender av og til at øynene mine ikke helt tror det de ser og at ørene har samme problemet med det de hører. I dag hadde jeg en sånn opplevelse. På nrk.no kunne jeg nemlig lese at nå kan man få kjøpt babyparfyme! Jepp! Du leste riktig! Parfymer som er laget for å spraye på spedbarn - selvfølgelig veeeldig milde! Er folk virkelig blitt riv, ruskende gale?!?

Punkt 1:
Babyer lukter jo aldeles nydelig i seg selv! I det øyeblikket de ikke lukter fullt så godt, så vet jo alle hva som må til: et bleieskift og så er alt i orden igjen. Det skal da ikke være nødvendig å spraye de stakkars små nurkene med "godlukt"?

Punkt 2:
Jeg er betenkt nok over alt det den sarte babyhuden utsettes for av parfymer i vaskemidler og lignende. Det er jo en kjensgjerning at når man disponeres mye for slike uhumskheter, så kan veien til allergier være kort. Da er det fullstendig meningsløst å utsette dem for mer av det enn de allerede blir.

Punkt 3:
Dette gjelder for så vidt ikke bare babyer men alle små barn. Hvorfor i all verden skal de dolles opp og gjøres "voksne" fra de er bitte små? Det er ikke måte på hva som har vært lansert: BH-er for småbarn, sko med høye hæler, sminke og nå altså babyparfyme. Jeg skjønner ikke hvorfor barn ikke kan få lov til å være barn som er kledd i fornuftige og komfortable klær som det går an å leke i.

Det som likevel overrasker meg aller mest er at det finnes et marked for alle disse tullete produktene! Jeg skjønner ikke at det finnes mødre som faktisk synes det er søtt å kle opp døtrene så de ser ut som små miniatyrdamer. Jenter fra 8-10-årsalderen som bruker sminke til hverdags og kles opp i sexy klær er helt tåpelig, de trekkes inn i en verden med et fokus på utseende og kropp som er helt horribelt. La barn få lov til å være barn som fritt kan gjøre ting som hører barndommen til.

Det er nemlig grusomt vanskelig å klatre i trær med miniskjørt og lakksko mens man passer på at håret ligger som det skal og leppestiften ikke gnis utover!

onsdag 20. februar 2013

Røyking

Jeg synes det er litt moro å se tilbake på hvordan synet på røyking har blitt forandret i løpet av de siste 20 åra. Det har virkelig snudd fullstendig. Det har gått fra et samfunn hvor det å røyke overalt var det naturligste av verden, ja nærmest en menneskerett, til at det nesten ikke er røyking noen steder. Ja, bortsett fra rett utenfor inngangspartiene til kjøpesenter og andre offentlige bygg...

Jeg har fra min oppvekst på 70-tallet mange dårlige minner fra båtturer, togturer og kafébesøk hvor lufta var så stinn av røyk at den kunne kuttes i terninger. Det var jo et slags skille enkelte steder: jeg husker at på lokalbåtene hjemme var det røyking til høyre og røyking forbudt til venstre i salongen. Det var jo fantastisk! Da slapp man tross alt å få røyken blåst rett i ansiktet! På restauranter og kafeer var det også mulig å velge ett av de to ikkerøykeborda borti i hjørnet. Hvis man hadde lyst til å være riktig asosial. Å gå ut og spise krevde at alt av tøy måtte luftes eller vaskes etterpå.

Til langt inn på 90-tallet var det vanlig at den ene røykeren blant de ti som skulle spise på restaurant fikk alle til å sitte i røykeavdelingen for at hun/han skulle få tatt røyken til kaffekoppen uten å måtte gå fra de andre. Da jeg var gravid på 90-tallet var det heller aldri snakk om å la være å røyke i min nærhet selv om jeg var gravid. Det å la være å røyke i nærheten av småbarn kunne faktisk forekomme, men heller ikke det var alle så nøye på.

Så kom røykeloven i 2004, loven som kom til å føre til at alt av utesteder bare kunne stenge døra med en gang, først som sist! Det er vel ikke så mange som savner de røykfylte lokalene, og til og med en del innbarka røykere synes det er bedre nå. Det er forresten moro hvor fort man egentlig venner seg til nye ting. Bare noen måneder etter at røykeloven trådte i kraft var jeg en tur i Danmark. Det var merkelig å se askebeger stå framme overalt, til og med i heisen på hotellet. Og som det stinka overalt!

Jeg må si at jeg liker dagens samfunn mye bedre enn det som var i min oppvekst! Men jeg lar meg likevel forundre over et par ting.

For det første: det finnes noen røykere som synes det er helt greit å tenne røyken på steder hvor andre passere eller oppholde seg, for eksempel på bussholdeplasser og rett utenfor før nevnte innganger til offentlige bygg av ulike slag. Da lurer jeg på: er det av vrang vilje, en slags protest eller er det tankeløshet?

For det andre: det er vel ingen som ikke har fått med seg at røyking er svært så helseskadelig og at det i tillegg til at det ser dumt ut også lukter vondt? Likevel rekrutteres det nye røykere - hvorfor det?! Trond Viggo Torgersen har sagt at ungdom i puberteten burde gå med et skilt i panna hvor det står "Stengt på grunn av ombygging" Men er det sånn at kjønnshormoner i ubalanse gjør folk dummere? Og er det virkelig noen i hele verden som synes at å røyke på noen som helst måte er eller ser kult ut??

For det tredje: de fleste vil reagere på tyggispapir, sjokoladepapir og annet søppel som slippes rett ned på asfalten eller bakken. Sneiper, derimot, ser ut til å være helt greit å bare slippe fra seg der man tilfeldigvis ble ferdig med røyken. Igjen - hvorfor det?! Hva i all verden er det som skiller sneiper fra dropspapir? Noen er faktisk så "hensynsfulle" at de slukker den før de kaster den fra seg, andre bryr seg ikke om det. En ting er i alle fall sikkert: det ser ikke pent ut!

Forklar meg dette, hvis dere kan!

tirsdag 19. februar 2013

Jeg han en stor favoritt innen tegneserier, og det er Zits. For de som ikke kjenner den, så er stripene hentet fra dagliglivet til en familie som består av mor, far og en hjemmeboende tenåringsgutt type 16-17 år. Jeg må innrømme at gjenkjennelsesfaktoren er forholdsvis høy til tider, og det er vel derfor jeg liker den så godt. Her om dagen sto mor og far og diskuterte noe de tydeligvis har lest i avisa. Imens sitter Jeremy henslengt i en stol, tastende på mobilen mens han tenker "Hvordan er det mulig for to mennesker å være så totalt på jordet absolutt hele tiden?"

Jeg synes det er litt fascinerende hvordan hver generasjon til alle tider tenker det samme om både generasjonen før og etter sin egen. Foreldregenerasjonen er oppgitt over hvor frekke "dagens" ungdom er. Ca 400 år f. Kr skal Sokrates ha sagt følgende: "Dagens unge mennesker elsker luksus. De har dårlige manerer, bryr seg ikke om autoriteter og mangler respekt for sine eldre. Dagens barn er virkelige tyranner, de reiser seg ikke når eldre kommer inn i rommet hvor de sitter, de motsier sine foreldre, snakker sammen i voksnes nærvær, spiser grådig og tyranniserer sine lærere."

Ungdomen på sin side er like oppgitt over hvor håpløse foreldrene er og hvor lite de skjønner av hvordan det er å være ung. Det hender jeg prøver å fortelle mine barn at det faktisk ikke er lenge siden jeg var ung sjøl og at forskjellen på min og deres oppvekst er mye mindre enn man skulle tro. Det vil de selvfølgelig ikke høre på i det hele tatt. De skulle bare visst! Men når jeg hører andre på min alder snakke, så lurer jeg likevel på om det er jeg som husker ekstra godt hvordan det var å være tenåring? I alle fall har jeg veldig klare minner av hva vi gjorde og hva som rørte seg i hodene våre. Og sånn i etterkant ser jeg jo at mye som var til stor bekymring der og da egentlig ikke var de helt store greiene. Mange ganger har jeg tenkt at jeg da skulle hva visst hvor lite jeg egentlig hadde å bekymre meg for, og jeg skulle ønske at jeg kunne klare å overbevise dagens unge om hvor lite det de bekymrer seg for nå egentlig betyr. Men - jeg er vel litt redd for at jeg fortsatt vil være bare enda en håpløs voksen som ikke skjønner noen verdens ting...

lørdag 16. februar 2013

Jeg hørte om et artig eksperiment i dag. To grupper hadde fått se samme film mens de satt med en penn i munnen. Den ene gruppa satt med den ene enden av pennen i  munnen og måtte lage snurpemunn for at pennen skulle holde seg på plass. Den andre gruppa skulle ha pennen på tvers. Den første gruppa så gjennom filmen uten noen spesielle reaksjoner, de syntes ikke filmen var noe morsom. De som var i den andre gruppa, derimot, lo godt og syntes filmen var kjempemorsom.

Konklusjonen var at det å sette i gang smilemusklene (som må være i aktivitet når man skal ha en penn på tvers) gjør noe med hele humøret. Vi vet jo også at smil og latter smitter. Det er noe å tenke på: hvis vi heiser fjeset opp i smilestilling så får vi det bedre selv og samtidig vil de rundt oss smittes av det! Ha ei strålende helg! :-)

torsdag 14. februar 2013

Valentinsdagen

I dag er det "valentinsdagen", en av to dager i året som jeg irriterer meg grønn over. Hvorfor i all verden må vi på liv og død hoppe hver gang Den Kongelige Norske Handelsstand (DKNH) ber oss om det? Jada, jeg vet at dette er en skikk som har eksistert i andre land i mange år, men hvorfor i all verden må vi på liv og død innføre skikker fra andre land fordi DKNH ber oss om det? Her er vi midt i saueflokkland igjen, og jeg blir flau over det norske folk som måpende lar seg diktere av... DKNH - denne gangen! Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke ser en eneste god grunn til å "feire" denne dagen!

Jamen, det er jo så koselig og romantisk... Akkurat, ja! Fortell meg nøyaktig hva som er så romantisk med at mannen/kona/kjæresten/samboeren kjøper blomster og presang til deg når stakkaren er blitt innprenta via reklamer og plakater i ukevis at det skal han/hun gjøre akkurat i dag? Og jeg føler med alle menn/koner/kjærester/samboere som går rundt med dette fullstendig tåpelige presset over seg om å finne på noe romantisk denne dagen.

Jeg har gjort det veldig enkelt for min mann, han har fått beskjed om at han kan gi meg hva han måtte ønske når som helst mellom 15. februar og 13. februar - den 14. lar han det ganske enkelt være!

Ha en fin torsdag!

onsdag 13. februar 2013

Rosabloggere

De siste dagene har jeg vært innom et lite utvalg av de såkalte rosabloggene, jeg søker jo hele tida ny inspirasjon til  min egen blogg - eller ikke... Jeg må vel innrømme at jeg leser dem for å more meg litt, men samtidig kjenner jeg at jeg blir ganske skremt! Dels over hvor lite substans det tilsynelatende er mellom øra på disse jentene, men mer over det enorme fokuset det ser ut til å være på utseende og kropp blant unge jenter!

Det puttes inn silikon her og hyaluronsyre der, og "hverdagssminken" inneholder både løsvipper og flere lag med sparkel og kitt. For ikke å snakke om løshår! Livsfarlig Barbiedop og solarium flere ganger i uka gir en heller grusom hudfarge: skittenoransjebrun er vel en ganske dekkende betegnelse. Det verste er at jeg kan faktisk se at uten all dritten som puttes inn og møkka som smøres på, så er disse jentene i utgangspunktet riktig så søte.

Det er jo tydelig at de ikke bryr seg spesielt mye om konsekvenser og langtidsvirkninger av det de gjør. De er nok gjort oppmerksom på det, men som de sier selv: de bryr seg ikke om hva andre sier. Det blir til slutt deres eget problem.

Det som er langt mer betenkelig er den påvirkningen de har på andre sårbare jenter som prøver å finne ut hvem de er. De utsettes for et massivt press fra alle kanter enten det nå er disse rosabloggerne, reklamer, TV eller rett og slett skolevenninner. De skal sminke seg "riktig", kle seg "riktig" og oppføre seg "riktig" for å få innpass i gjengen, og de skal helst være skinnmagre. Når jeg hører syltynne jenter stå og snakke høyt om at de må slanke seg, så blir jeg så sint at jeg får lyst til å filleriste dem. Enda sintere blir jeg når voksne, slanke damer sier det samme høyt, ofte veldig høyt, i nærheten av ungjenter.

Jeg kommer nemlig tilbake til min og andres roller som voksne, enten det er som foreldre eller bare en voksenkontakt av ett eller annet slag. Min og andre voksnes hovedoppgave er å gi unge, både jenter og gutter, troa på seg sjøl. Vi må dytte hodene deres fulle av positiv oppmerksomhet om andre ting enn utseendet. Vi må la dem forstå at verdien deres går på helt andre ting enn fargen på håret, lengden på vippene eller bryst-, hofte- og midjemål. Vi må også være sikre på at de forstår at mennesker som bare lar utseendet bestemme førsteinntrykket, de er overhode ingenting å samle på som venner. Viktigst av alt: dette må vi begynne med tidlig!

søndag 10. februar 2013

Mamma


Det er morsdag i dag, og jeg vil benytte den anledningen til å si noen ord om min gode mamma. Mamma døde for snart tre år siden, og hun fikk forlate denne verden på best tenkelige måte. Hun la seg til å sove i sin egen seng på kvelden og våkna ikke mer.


Mamma hadde et fantastisk godt humør og hun var alltid positiv. Min svigerinne sa det en gang: hvis vi blir bare halvparten så positive som hun er når vi blir gamle, så får ungene våre et enkelt liv. Det er virkelig sant! Når vi ringte eller stakk innom, så var det aldri klaging på at vi ikke var der oftere. Det kunne neste tippe motsatt vei. Vi som var så opptatt med jobber og små barn måtte jo ikke bruke så mye tid på henne. Samtidig ga hun uttrykk for at hun var veldig glad for å se oss eller slå av en prat i telefonen. Hun var veldig glad i livet og syntes hun hadde mye å leve for. Hun syntes det var moro å følge barnebarn og oldebarn etter hvert som de kom. Ei uke før hun døde sa hun til meg: nå som jeg har blitt nesten 88 år, så hadde det jo vært moro å bli 90 også! Sånn ble det ikke.


På tross av mer enn førti års aldersforskjell, så hadde vi et veldig spesielt og godt forhold. Mens jeg fortsatt bodde hjemme ble vi ofte sittende og skravle om alt og ingenting timesvis etter at vi egentlig hadde bestemt oss for å ta kvelden. Felles humor gjorde at vi kunne le oss fillete av småting.

Hennes fremste mål for oppdragelsen var å gjøre oss ungene selvstendige og i stand til å ta vare på oss sjøl. Da jeg antydet at jeg kunne tenke meg å reise 50 mil avgårde for å gå på videregående, så støtta hun meg fullt ut. På den måten ble jeg nødt til å stå på egne bein. Jeg håper jeg kan klare å overføre litt av det samme til min oppdragelse av mine barn.

Jeg savner henne veldig, og fortsatt kan jeg tenke: Å, det må jeg fortelle til mamma! Men sånn er livet, på ett eller annet tidspunkt vil foreldrene våre bli borte og da må vi stå helt på egne bein. Det jeg sitter igjen med er en enorm takknemlighet fordi jeg fikk ha henne som mamma og barna mine fikk ha henne som bestemor!


fredag 8. februar 2013

Februar


Vi er nå godt i gang med årets andre måned. Hvis jeg får det som jeg vil, så er det fortsatt mye snø og stabilt, kaldt vintervær. Min mor var ikke noe glad i februar - hun syntes det var misforhold mellom lys og temperatur. Sola går stadig høyere på himmelen og dagene blir merkbart lengre. Likevel kan temperaturene fortsatt krype under 10 kuldegrader.

Jeg, derimot, er er veldig glad i februar av de samme grunnene.  Det er fortsatt vinter, men samtidig merker vi at det går mot vår. Dagene blir lengre og det er godt både med lysere morgener og ettermiddager. Februar er måneden for de gode vinteropplevelsene. Det er måneden for skiturer med kakao og niste i sekken og gjerne et koselig bål. Når sola skinner fra en knallblå himmel over snødekt landskap, så er det fantastisk flott! Faktisk begynner sola å varme litt også selv om det fortsatt kan være beinkaldt på natta.

Jeg er veldig glad i å tenne stearinlys, og i februar brenner jeg lys som en gal før ettermiddagene blir for lyse.


mandag 4. februar 2013

Snø

På mer eller mindre direkte oppfordring: her kommer en hyllest til snøen!

I dag snør det! Endelig! Det vil i alle fall jeg si, men jeg er såpass oppegående at jeg skjønner at ikke alle deler min entusiasme. Hva er det som er så bra med denne snøen, eller som ei sa til meg i går: Hva skal du med all denne snøen?

Først vil jeg bare si litt om hvilke forutsetninger som må være til for at ting skal spire og gro: det må være en viss temperatur og en viss mengde med lys. Jeg ser at mange ønsker seg sommer og grønne plener nå. Det er faktisk like dumt som å stå utenfor en bilforetning med høyre hand utstrakt og forvente at det skal lande en million kroner i den utstrakte handa - det skjer ikke! Det samme er det med ønske om grønne plener på denne tida av året, det kommer nok ikke til å skje på grunn av fysiske forutsetninger på disse breddegradene. Så hva blir resultatet da? Jo, død, gulbrun vegetasjon fra i fjor. Jeg personlig synes faktisk ikke det er så pent. Kall meg gjerne rar, men jeg synes den grønne, friske varianten av vegetasjonen er mye penere!

Vi har imidlertid et alternativ, og det er snø. Å tro at det ikke skal komme noe nedbør i løpet av en vinter er vel også en ganske utopisk tankegang. Jeg vet ikke hvordan det er med andre, men jeg er ingen stor tilhenger verken av blaut, død, gulbrun vegetasjon eller gjørme. Så når nedbøren kan komme ned i en tørr og hvit variant som faktisk skjuler alt det døde, gulbrune, ja så foretrekker jeg helt klart den varianten! Igjen - kall meg gjerne rar.

Dette er den rent estetiske fordelen med snø. Den er utrolig pen å se på og den gjør alt mye lysere og mer trivelig, og for ikke å glemme: mye renere! Er det mulig å tenke seg noe som slår knallblå himmel og sol over et hvitt, mykt landskap? Ikke mye!

Men hva skal man bruke snøen til, da? En mulighet er faktisk å la den ligge der i fred og ro og bare nyte synet. Ellers så vil jeg rett og slett anbefale en tur ut, med eller uten ski på beina. Lufta er frisk og god, mye bedre enn den er rundt tredemølla på et treningssenter. Ikke behøver det å koste noe heller. Aking er også moro, til og med for oss som har passert både tretti og førti. Det er egentlig bare fantasien som setter grenser for hva snøen kan brukes til. Noen synes det er en uting at den må flyttes på når den har kommet ned. Joda, men da får man se på det som en allsidig treningsøkt langt fra den noe svetteluktende, tunge lufta inne på det før nevnte treningssenteret.

Alt handler egentlig om holdning. Et lite spørsmål til dere som ikke liker vinter og snø, men som fortsatt bor her i landet: har dere noen gang tenkt på hvor mye tid og krefter dere bruker på å tenke negativt om det meste som skjer i naturen mellom oktober og mars? Gang det opp med antall år dere har levd, så tror jeg kanskje dere blir litt overraska over hvor stor del av livet som går bort til å ikke ha det bra. For hva får man egentlig gjort med at mange måneder her oppe er prega av kulde, snø og mørke? Ikke en dritt, faktisk! Da velger i alle fall jeg å fokusere positivt på det. Det er nemlig et valg man må ta, og på grunn av mitt valg, så har jeg det bra hele året! Anbefales på det varmeste!


                                Hele bygda samles til Rompliade en lørdag i februar!

søndag 3. februar 2013

Jeg er vel det man kan kalle et skikkelig rotehue. Jeg sliter med å holde huset så ryddig og pent som jeg gjerne vil ha det. Det skal sies at jeg får god hjelp fra enkelte andre i husstanden, men jeg kan nok ikke legge hele skylda på dem... Da jeg var yngre og kom hjem til mine foreldre på ferie, så tok det maks 20 minutter før det så ut som om det hadde vært en eksplosjon der. Jeg fordelte raskt tingene mine utover alle ledige bordflater. Og det er det min bedre halvdel sukker tungt over til tider: han ønsker at det skal være mulig å sette fra seg en kaffekopp på salongbordet uten å måtte skyve til side ett-eller-annet først. Jeg prøver virkelig å gjøre noe med det, men det går litt opp og ned med resultatet. Nå skal det faktisk sies at både stue, vindfang og halve kjøkkenet har sett riktig så representabelt ut helt siden vi tok julerazziaen, og det er ny rekord!

Jeg har noen venner som har det helt strøkent hele tida. Du kan stikke innom når som helst, og det ligger ikke så mye som ei lita avis forkjært noe sted. De unnskylder rotet når det ligger en genser oppå benken på vaskerommet eller når den ene skoen står litt skrått i forhold til den andre i gangen. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan de får til å ha det sånn, og jeg skulle gjerne ha klart det til sjøl!

Da ungene var små og været var fint, så var det egentlig ganske deilig. Selv om vi bodde trygt, så hadde vi trafikkerte veier og jernbanen på tre kanter av boligfeltet. Dermed så måtte jeg være ute sammen med dem, for det var ikke aktuell problemstilling at de måtte være inne for at jeg skulle rydde og vaske hus! Nå er ikke det noen unnskyldning lenger.

På Facebook finnes det ei gruppe som heter Hi du sjett kolles det sjer ut utti gangen? Der kan man legge ut bilder av sin overfylte og rotete gang, og tenk! Det finnes de som til og med har det verre enn meg! Det er faktisk til veldig stor trøst for meg når det flyter rundt meg og hybelkaninene kommer hoppende fram fra hjørnene.

Derfor føler jeg for å skrive dette innlegget i dag. Så kan du som sitter og er litt oppgitt for at du ikke klarer å holde det strøkent rundt deg også vite det - vi er flere!