Jeg han en stor favoritt innen tegneserier, og det er Zits. For de som ikke kjenner den, så er stripene hentet fra dagliglivet til en familie som består av mor, far og en hjemmeboende tenåringsgutt type 16-17 år. Jeg må innrømme at gjenkjennelsesfaktoren er forholdsvis høy til tider, og det er vel derfor jeg liker den så godt. Her om dagen sto mor og far og diskuterte noe de tydeligvis har lest i avisa. Imens sitter Jeremy henslengt i en stol, tastende på mobilen mens han tenker "Hvordan er det mulig for to mennesker å være så totalt på jordet absolutt hele tiden?"

Jeg synes det er litt fascinerende hvordan hver generasjon til alle tider tenker det samme om både generasjonen før og etter sin egen. Foreldregenerasjonen er oppgitt over hvor frekke "dagens" ungdom er. Ca 400 år f. Kr skal Sokrates ha sagt følgende: "Dagens unge mennesker elsker luksus. De har dårlige manerer, bryr seg ikke om autoriteter og mangler respekt for sine eldre. Dagens barn er virkelige tyranner, de reiser seg ikke når eldre kommer inn i rommet hvor de sitter, de motsier sine foreldre, snakker sammen i voksnes nærvær, spiser grådig og tyranniserer sine lærere."

Ungdomen på sin side er like oppgitt over hvor håpløse foreldrene er og hvor lite de skjønner av hvordan det er å være ung. Det hender jeg prøver å fortelle mine barn at det faktisk ikke er så lenge siden jeg var ung sjøl og at forskjellen på min og deres oppvekst er mye mindre enn man skulle tro. Det vil de selvfølgelig ikke høre på i det hele tatt. De skulle bare visst! Men når jeg hører andre på min alder snakke, så lurer jeg likevel på om det er jeg som husker ekstra godt hvordan det var å være tenåring? I alle fall har jeg veldig klare minner av hva vi gjorde og hva som rørte seg i hodene våre. Og sånn i etterkant ser jeg jo at mye som var til stor bekymring der og da egentlig ikke var de helt store greiene. Mange ganger har jeg tenkt at jeg da skulle hva visst hvor lite jeg egentlig hadde å bekymre meg for, og jeg skulle ønske at jeg kunne klare å overbevise dagens unge om hvor lite det de bekymrer seg for nå egentlig betyr. Men - jeg er vel litt redd for at jeg fortsatt vil være bare enda en håpløs voksen som ikke skjønner noen verdens ting...