fredag 29. mars 2013

Hjemmepåske er veldig deilig!

Jeg kan:

* Sove i min egen seng
* Måke terrassene tom for snø
* Dra på båltur i fjæra sammen med gode venner og familie
* Besøke noen av de andre som er hjemme (de fleste er faktisk akkurat det...)



Jeg slipper å:

* Sitte timesvis i bil
* Sitte enda flere timer i kø
* Pakke
* Pakke ut
* Gå på ski i råtten snø

I tillegg kan vi like gjerne gjøre alle de typiske påsketingene hjemme som borte. Vi spiller spill, koser oss med fyr i peisen og levende lys. Jeg kan gå på tur eller på kafé hvis jeg heller vil det.

Jeg ønsker dere fortsatt en god påske enten dere er hjemme eller på tur!


tirsdag 26. mars 2013

Innimellom bilder av påskeliljer, påskekyllinger og andre søte påskebilder kom det i dag et bilde på facebookveggen min som ble en vekker. Bildet viser en avmagret gutt som sitter og spiser en tørr brødskalk rett fra bakken.

Å stikke hodet innom en norsk dagligvarebutikk rett før en høytid er en ganske selsom og egentlig litt flau opplevelse. Der er det nemlig stuvende fullt av stressa mennesker med haug på handlevognene sine. Om høytiden heter jul, påske eller pinse er omtrent det samme. Det handles som om butikkene ikke skal være åpne de neste tre månedene. Jeg prøver helst å unngå de siste dagene før sånne høytider, jeg bare i dårlig humør av å være der. Folk er stressa, køene er endeløse gjennom kassa og det gjør litt vondt å se på all fråtsinga.

Jeg har ofte lurt på hva som får folk til å gå helt bananas hvis butikkene holder stengt bare én dag ekstra? For de fleste hadde det holdt med ett brød og én melkekartong ekstra, kanskje to hvis man får besøk. Og som ikke det var nok, når butikkene åpner påskeaften, så er det samme sirkuset en gang til. Samtidig vet vi at det kastes uhorvelige mengder med fullt brukbar mat. Vi har det ubeskrivelig godt her i dette landet!

Hadde det vært en ide å tenke seg om to ganger i år når påskehandelen skal gjøres unna? Er det helt sikkert at vi trenger mye sjokolade, snop, kaker og andre godsaker? Kan det være at vi kan gå litt ned på mengden av mat? I stedet kan man kanskje gi litt penger til Redd barna, Frelsesarmeen eller Kirkens nødhjelp sånn at de som ikke har mat kanskje kan få oppleve å spise seg mett i det minste én gang!

søndag 24. mars 2013

Kjære bilførere!

I dag har jeg en liten bønn til dere. Når dere kommer bak en bil som har en hvit firkant med en rød L plassert bakpå, kan dere da være så snill å ta hensyn? Hvis føreren av denne bilen kveler motoren i et kryss, så hjelper det lite å tute. Sansynligvis vil det føre til at motoren kveles 2-3 ganger til og gjør at det tar enda lengre tid før dere kommer dere videre. Og når dere kommer bak en sånn bil på lande- eller motorvei, og denne bilen holder fartsgrensa, så er det strengt tatt ikke nødvendig å presse seg forbi. Kanskje er føreren klar for oppkjøring og egentlig en like god om ikke bedre sjåfør enn dere. Prøv å se på den L-en som det den er, en informasjon om at i den bilen sitter det et ungt menneske som øver for å bli en god og sikker sjåfør. Det virker som om noen mener den er et klarsignal til å oppføre seg bøllete og ufint mot føreren av denne bilen!

Husk! Dere har alle vært nybegynnere en gang!

fredag 22. mars 2013

Nå, ca 17 timer etterpå, begynner jeg endelig å komme ned på bakkenivå igjen. Sånn er det hver gang korpset mitt har vært i aksjon, og i går var det påskekonserten som vi avholder hvert år sammen med nabokorpset. Som vanlig spilte de fletta av de som var til stede!

Jeg kan ikke tenke meg at noen voksenledere i hele verden bærer uniformen med større stolthet enn vi i styret vårt gjør! Det er nemlig stas å vise all verden hvilket korps vi tilhører! De er utrolig flinke! Dette er solskinnskorpset, og jeg skal forklare hvorfor. Da jeg og mine barn kom i kontakt med dette korpset for sju og et halvt år siden var de ni musikanter i hovedkorpset. De var ikke spillbare alene, og når de skulle være ute i gata, så måtte de gå sammen med et annet korps. På konserter lånte de også musikanter fra andre korps for å bli litt stødigere og tryggere. Gjennomsnittsalderen var også ganske lav. Som de fleste andre korps hadde vi litt problemer i begge ender, få ville begynne og mange slutta når de nådde ungdomsskolealder.

I dag teller hovedkorpset 24. Av de 24 er 17 fra 13 år og oppover. Man kan jo lure på hva i all verden det er som har skjedd på de få åra. Selv er vi ganske klare på hvilke faktorer som har vært "heldige" for oss og hva vi som styre har gjort riktig.

Vi var heldig med at i det hovedkorpset på ni satt noen genuint musikk- og korpsinteresserte unger og ungdommer. De kunne ikke tenke seg å slutte i korpset selv om de nådde både ungdomsskole og videregående skole. De holdt ut, selv om det i perioder låt litt puslete.

Vi er utrolig heldig med dirigenten vår! Han er engasjert og stiller opp som instruktør, bussjåfør, turkomite og reiseleder i tillegg til å dirigere. Han er levende opptatt av at musikantene skal ha det moro og få vist seg fram på best mulig måte.

Vi var heldig som fikk lov til å gå sammen med ett av de andre korpsene i byen. Det er vi veldig glad og takknemlig for! Uten det hadde vi i mange år ikke fått vist oss fram på 17. mai. Nå er vi også glad for å kunne hjelpe andre korps på samme måte.

Vi har et engasjert styre. Vi som sitter der synes dette er kjempemoro! Vi er med så ofte det lar seg gjøre på turer, seminarer og det er sjelden det bare er én fra styret på en vanlig øvelse. Vi liker å være sammen med musikantene og drillerne. På den måten blir de kjent med oss og trygge på oss. De er ikke redd for å spørre oss om hjelp til alt fra plastring av hæler og tær til smøring av ventiler og nødhjelpsfjerning av ketsjup fra hvite skjorter og drilljakker.

Vi har jobbet iherdig med miljøet med tanke på at et godt miljø gjør at musikantene blir, når de blir værende, så blir de også flinke og når de yngre ser at de store fortsetter, så vil de også fortsette. Vi har også fått et rykte på oss at vi har det bra i korpset. Her er det blitt kult å gå i korps. Det er korpset som gjør de kule tingene. Vi drar på turer til badeland og Norefjell, og hvert år etter sommerferien samles hele korpset med foreldre og søsken til grilling og moro. Vi feirer 18-åringene våre med bursdagsfest med kaker, brus, gele og selvfølgelig gave. Vi jobber aktivt med miljøet i begge ender, å rekruttere nye og å holde på de eldste har like stort fokus hos oss. Vi bevisstgjør også de eldste musikantene på deres oppgaver som store forbilder. De eldste sendes på instruktørkurs og brukes som insruktører for de yngste. Dette har gitt oss et helt unikt miljø hvor de små og store kjenner hverandre. Det finnes ingen skumle, store hos oss. De minste er trygge på de store og de store leker og tøyser med de små.

Vi sender musikantene på NMF sine sommerkurs og har opplevd at de som i beste fall var halvlunkne før sitt første kurs kommer heltente tilbake og reiser deretter på kurs igjen sommer etter sommer.

Vi har verdens søteste drilltropp! Vår filosofi er at drillere skal være søte og små, gjerne tannløse. Deres hovedjobb er å gå foran korpset og sjarmere publikum. Og det funker! Under innmarsj på stevner er det ingen som får så mange kommentarer av speakere for den flotte drilltroppen som vi får. Vi bruker drillen også som rekruttering. De aller fleste går over til å spille instrument etter en stund, men de som bare vil drille blir ikke kasta ut av den grunn.

Alt dette har gjort at vi har et knakende flott korps! Vi vet at vi er sårbare. Med så mange store er det alltid en risiko for at mange kan slutte på en gang. Vi ser likevel at vi nå har mange som kommer opp og kan overta den viktige jobben det er å være eldst og forbilde for de yngre. Mest av alt er det viktig at vi som leder korpset ikke setter oss ned, slår oss på brystet og slapper av. Å drive korps er mye arbeid, men du verden, så moro!







onsdag 20. mars 2013


I dag er det vårjevndøgn.  Klokka 12.02 står sola i senit over ekvator. Det betyr at dette døgnet er natt og dag omtrent like lange over hele kloden. Det betyr også at vi er midt mellom to solhverv og at det i de neste seks månedene vil det være mer lys enn mørke på vår halvdel av jorda.

Fatt mot, alle dere som lengter etter vår og sommer!





tirsdag 19. mars 2013

Snart vår og snart tid for å vaske vinduene etter vinteren. Lurer på om jeg rekker å gjøre det før til høsten i år...

mandag 18. mars 2013

Vår

I følge kalenderen så skal det være vår nå. Jeg tror at det er mange rundt i landet som blir litt skuffa hver gang de ser ut av vinduet om dagen!

De fleste opererer med et år som er delt i fire like deler. Det synes jeg er ganske artig, her rett på sørsida av Nordpolen. Det er litt optimistisk å tro at sommeren skal være like lang som vinteren her vi bor. Av samme grunn forventer jeg ikke vårvær i mars. Jeg har levd lenge nok til å kunne si at det i tilfelle er unntaket og ikke regelen. Min erfaring er at mars kan være både sprengkald og snørik, og som regel er det vinter - ikke vår. Men det som er like sikkert er at i mars begynner sola å varme og dagene blir lengre, så våren er i alle fall snart rett rundt hjørnet. (Bare for å nevne det en gang til: jeg er veldig sikker på at jeg med den holdningen har et mye bedre og enklere liv enn alle dere som blir skuffa hver gang det snør og hver gang temperaturene kryper ned mot og under ti kuldegrader!)

I helga fikk vi litt påfyll av snø, og vi er blitt lovt mere snø i løpet av uka også. Når sola skinner over det snødekte landskapet i dag, så er det veldig pent ute!


Etter hvert som dagene går, så vil jo sola få mer og mer overtak, og solvåren er best, synes jeg! Det er så deilig å se sola tære på snøen og se at bare flekker blir større og større. Lyden av sildring i takrenner og drypping fra tak er så koselig, og det er moro å rydde uteplasser og nyte sola som varmer i solveggen. Jeg må jo samtidig innrømme at våren ikke er så velkommen etter en snøfattig vinter som den er når det har vært mye snø. Kosen med våren er jo nettopp det å se snøen forsvinne etter en lang og god vinter.

Så er det en ting som jeg synes er så fantastisk morsomt. Når våren endelig har kommet, snøen er på tur bort eller helt borte, så kommer gjerne påska. Da skal folk til fjells for å gå på ski!! Og det er gjerne de samme som piper over snø og kulde nesten hele vinteren, eller hvertfall i februar og mars, som på ski i påska. Forstå det den som kan! Selv jeg, vinterdronningen, kunne ikke tenke meg å oppsøke snøen i påska! Påske er fjæretid. Da tar man med gode venner, pølser og ved, og så tenner man bål i fjæra og koser seg med svidde pølser!



Etter påske skyter ofte våren litt fart, og det er pussig nok både når påska er tidlig og sein. Da begynner naturen å få farge, og selv om det kan komme tilbakeslag i form av både kuldegrader og snø, så vet man at vinteren er over for denne gang.

Hovedpoenget for meg er å nyte alle dagene, uansett hvordan de er. Sludd og kald nordavind er fortsatt kose-seg-innevær (eventuelt gjøre-noe-fornuftig-innomhus-vær). Jeg synes det virker så trist å hele tiden vente på noe annet, enten det er vår, sommer, høst eller vinter. Hvis man klarer å finne noe positivt med det som er akkurat nå, så blir alt så mye bedre. Ha en strålende dag, alle sammen!


søndag 17. mars 2013

I helga har jeg vært på tur med verdens flotteste ungdom fra superkorpset. Hvert år tar vi nemlig med oss alle musikanter fra 7. klasse og oppover til Norefjell for å kjøre slalåm og kose oss. Turen er kun av sosial karakter. Vi leier hytte eller leiligheter og er der fra fredagskvelden til heisene stenger på søndag ettermiddag. Turen starter med at alle møter på nærbutikken her vi bor. I år var vi 25 som reiste: 19 musikanter, fire fra styret og to turister (ei korpsmamma og et tidligere styremedlem som ikke helt klarer å droppe denne turen...). Utstyrt med ei lang handleliste og tre handlevogner toger vi inn på butikken og fyller vognene til randen med brød, pålegg, frukt, jus, tacostuff, brus, snop, dopapir og andre nødvendigheter.

De ungdommene vi har med oss er helt fantastiske! Aldersspennet i år var fra 12 til 23 år, og de er sammen på tvers av aldersgrupperinger. Uten å mukke hjelper de til med borddekking, matlaging og rydding. Det spilles kort og andre spill, i firemannssofaen er det god plass til 15, man stabler jo bare i høyden! Vi som er ledere koser oss minst like mye som "ungene", rett og slett fordi de vi skal passe på bare er snille og greie.

Jeg har skjønt at mange mener dette er en tåpelig måte å bruke tid og penger på i korpssammenheng, jeg har til og med hørt det omtalt som "meningsløs aktivitet for de eldste i korpset med sosial fokus"! Av en eller annen grunn så skal alt korpsarbeid handle bare om det musikalske. Å satse på sosiale aktiviteter skal vi liksom ikke bry oss med. Jeg må innrømme at det er en tankegang jeg ikke klarer å forstå. Mens andre korps rundt oss mister musikantene når de kommer til ungdomsskolen, så har vi medlemmer både i videregående og studenter som kommer hjem for å være med når de kan. Da blir jo også belønningen at de får være med på slalåmtur, som gjør at de yngre synes det er veldig stas å være med, som gjør at de fortsetter over ungdomsskolekneika, som igjen gjør at nye synes det er stas å få være med de store og så videre...

Jeg vil gå så langt som å si at denne turen er den enkeltaktiviteten som betyr mest for at vi har så mange store musikanter i korpset vårt. Jeg kan heller ikke annet enn å oppfordre andre korpsengasjerte til å tenke på en lignende aktivitet. Det trenger ikke være slalåmtur, men en aktivitet for 7. klassinger og eldre som er en gulrot for de som er yngre og en belønning for innsatsen til de som bidrar. Denne turen er et av årets store høydepunkter også for meg som voksenleder. Gleder meg allerede til neste år!




Det siste bildet er henta fra 2009. I år valgte nemlig tåka å legge seg litt lengre opp i fjellsida...

tirsdag 12. mars 2013

Jeg har hatt mye moro av å lese ei bok som heter "Hvorfor menn ikke kan lytte og kvinner ikke kan lese kart". Den handler om forskjellene på menn og kvinner, kanskje ikke helt overraskende ut fra tittelen... Den er skrevet av et amerikansk ektepar, og allerede der skulle jeg egentlig ha lagt boka fra meg med et fullstendig lukka sinn. Men den er overraskende bra skrevet og jeg tror de har rett i mye av det de skriver om.

Etter mitt innlegg om valentinsdagen fikk jeg bare positive tilbakemeldinger bortsett fra en som var litt mer reservert. Der sto det blant annet: "Denne dagen gir dem (mennene, min anm) i det minste litt dårlig samvittighet for deres totale utilstrekkelighet og det har de godt av spør du meg!" Det ga meg faktisk to ting å tenke på. Det første er: finnes det noen egenskaper som er riktigere å ha enn andre? Og hva er det med damer som snakke dritt til andre om den de deler livet med?

Som ung jobba ei venninne av meg som lærer, og sjokkerende nok var lærerværelset fullt av middelaldrende damer. Det venninna mi virkelig ble sjokkert over var hvordan disse damene snakka om mennene sine. De var fullstendige idioter og totalt udugelige på de fleste områder. Både venninna mi og jeg var ganske nygift på den tida, og vi snakka litt om hvorfor og hvordan de damene kunne holde på sånn. Vi opplevde også at andre jenter på vår alder allerede kunne omtale sine ektefeller og samboere på en ganske negativ måte. Hvordan skal sånt virke styrkende på et forhold?

Jeg er fortsatt gift, har vært det i mer enn 20 år med en og samme mann, og jeg har ingen planer om å endre på det! Jeg er vel det som kan kalles for en voksen dame, men jeg har fortsatt ikke funnet tiden moden for å begynne å snakke nedsettende om mannen min til andre. Jeg synes det er direkte ufint og dårlig gjort å sitte og utlevere den man er gift med i venninnelag eller på spiserommet. Jeg skulle gjerne hatt en prat med de damene som syntes det var helt greit at mannen satt og latterliggjorde og hånte det hun mente, sa og gjorde til sine kamerater eller kollegaer! Det som det ofte blir snakka om er vel mennenes "totale utilstrekkelighet" på forskjellige områder. Fascinerende nok er det for eksempel de samme damene som kritiserer mennene sine for å gjøre for lite i huset som også kritiserer dem for måten de gjør husarbeidet på. Kan du fatte og begripe? For en fantastisk sammenheng! Jeg hadde jo ikke gidda å gjøre noe som helst hvis jeg bare ble fortalt at jeg gjorde det på feil måte!

Jeg tror faktisk at forfatterne av den boka jeg nevnte har rett i at damer og menn er skrudd sammen ganske forskjellig, kanskje særlig i toppetasjen. Det finnes selvfølgelig variasjoner og det finnes både feminine menn og maskuline damer, men er det sånn at de feminine egenskapene er mer riktig å inneha enn de maskuline? Mennenes "totale utilstrekkelighet" i forbindelse med valentinsdagen gikk selvfølgelig på det å gi oppmerksomhet i form av gaver og blomster. For å si det på en annen måte: damer generelt synes at menn generelt er for lite romantiske. Det kan kanskje hende at det stort sett er sånn, men betyr det at det er bare mennene som skal forandre på seg eller kan det kanskje hende at damer må senke litt på urealistiske krav? Er det viktigere at en mann er flink til å gi blomster enn at han kanskje leverer i barnehage hver dag eller måker tung, våt snø hele vinteren gjennom? Er det bedre at det gulvet vaskes  akkurat sånn enn at begge to faktisk kan vaske det gulvet uten å bli korrigert og pirka på?

Jeg tror vi finnes i to utgaver med ulike egenskaper for at vi skal utfylle hverandre. Men hvis det skal fungere optimalt, så må faktisk den ene parten slutte å sutre over at den andre tenker, handler og reagerer som den gjør. Dette innlegget handler mest om kvinner som er misfornøyd med mennene, men det finnes også menn som er oppgitt over de typiske "damegreiene". Å være fornøyd med partnerens egenskaper gjelder selvfølgelig begge veier, men dessverre er det flest damer som har noe å utsette på mennene. Og hvis man har noe å utsette på den andre, så ta det nå opp direkte med den det gjelder i stedet for å plapre rundt sin misnøye til andre. Hvem vet? Kanskje skilsmissestatistikken hadde sett annerledes ut hvis man gjorde det?

fredag 8. mars 2013

I dag er det kvinnedagen, og i den anledning tror jeg at jeg vil fortsette litt på tråden fra i går. Inga Marte Thorkildsen har jo vært ute og slamra litt med kjeften i dag, og i etterkant måtte hun ut på en solid rotur. Det hun presterte å si i første omgang var at: "Man kan gjerne si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe - men det er det ikke." En kjekk, liten uttalelse å komme med, spør du meg! Nå har hun senere i dag vært ute og forklart at hun ikke mente det sånn! Hun mente at kvinner må være klar over hva de går glipp av økonomisk ved å være hjemme!

Det har fått meg til å tenke litt, og jeg har kommet til at for enkelte betyr valgfrihet at alle velger sånn som de ville ha valgt. Jeg er fullt klar over at min reduserte jobb vil gi meg mindre pensjon enn hvis jeg hadde jobba full tid. Jeg tror også mange andre kvinner og menn som velger å være hjemme er klar over det. Jeg er likevel like fornøyd med valget jeg gjorde som småbarnsmor i dag som det jeg var i går. Jeg kjenner bare at jeg blir litt irritert over at alt skal måles i penger og materielle verdier. Selv om fru Thorkildsen mente at det å være hjemme med små barn ikke er like verdifullt i kroner og øre, så går det faktisk ikke an å si det hun sa!

Jeg mener fortsatt at likestilling og kvinners rettigheter er viktig, og jeg mener også at en pappa som reduserer stillingen for å kunne være mer hjemme med barn er akkurat like bra som at mamma gjør det. Jeg mener imidlertid at reell valgfrihet er like viktig. Hvis det blir sånn at alle må ut i full jobb hele tida for å sikre økonomi både nå og senere, så er det faktisk ikke valgfrihet lenger!

70-tallets kvinnesakskvinner gjorde mye rart men oppnådde mye bra. Nå er det likevel sånn at tidene forandrer seg, og kanskje må man endre både tankegang og virkemidler sånn etter hvert? Fru Thorkildsens utsagn i dag synes jeg det lukta litt vel mye 70-tall av!

torsdag 7. mars 2013

Det har i det siste vært en del fokus på barn i barnehage og mødre som velger deltid for å være hjemme med små barn. Egentlig er dette blitt kjørt som to ulike diskusjoner, men man må vel ikke være geni for å se at de faktisk henger litt i hop.

For å være klar på det på forhånd: jeg er en av dem som er utrolig glad for at jeg lever akkurat nå. At jeg som dame, har de mulighetene jeg har. Det har vært helt naturlig for meg å ta høyere utdannelse og jobbe med det jeg har utdanna meg til. Jeg har min egenverdi som er helt uavhengig av hvilket kjønn jeg har. Jeg er veldig takknemlig for alle rettigheter og goder som 60- og 70-tallets kvinnesakskvinner kjempa fram, og jeg ser også at jobben langt fra er ferdig. Det skjer fortsatt mye diskriminering, og jeg er også en av dem som ser med litt gru på at generasjonen jenter som kommer etter meg ikke er så opptatt av dette. Man blir kanskje ikke det når man har gått til dekka bord og ikke helt vet hvem som dekka det og hva de hadde å stri med mens de dekka?

Men jeg må få si at på et punkt har feminismen har ramla litt i grøfta på andre sida, og det gjelder dette å få lov til å være mamma med god samvittighet de få årene som barna har behov for det. Jeg kunne i forrige avsnitt sagt "jeg kan velge å jobbe med det jeg har utdanna meg til", men jeg føler ikke det blir riktig formulering. I alle fall ikke så lenge det presenteres som et problem at mødre velger å jobbe deltid i perioder. Så skrikes det etter flere barnehageplasser og flere heltidsjobber innenfor det som fortsatt omtales som "kvinneyrker". Som om det å sjonglere full jobb, familie og unger er det eneste riktige. På et foreldremøte reiste en gang en dame seg og presenterte seg stolt som hjemmeværende mamma. Tenk om flere kunne få gjøre det!

Jeg har selv vært gjennom min periode med små barn, og jeg har valgt delvis å være hjemme på heltid og delvis jobbe redusert. Barna mine har alltid hatt deltidsplass i barnehage, og dette har jeg gjort med verdens beste samvittighet, både for dem og for meg. At det ikke har vært et enkelt valg på mange områder, skal være sikkert. Økonomisk er ikke samfunnet lagt opp til at en av de to voksne i en husholdning skal kunne jobbe redusert med mindre en eller begge har usedvanlig godt betalt jobber. Vi var imidlertid så heldig at vi hadde barn samtidig som det fantes kontantstøtte, og vi var veldig heldig da vi kjøpte vår første bolig. Dermed kunne vi gjøre det sånn. Det er jeg glad for!

Det å ha omsorg og ansvar for små barn er en fantastisk og stor oppgave. De årene som de er små og utvikler seg er så få og så verdifulle. Derfor skjønner jeg ikke hvorfor det skal være så "feil" for foreldre å ønske å få være en del av dette. Jeg har stått opp annenhver time på natta når de hadde feber, jeg har vaska bæsj fra nakken til hælen, jeg har hatt melkespreng og båret på kolikkbarn. Hvorfor i all verden skulle jeg da ha dårlig samvittighet for at jeg også ville ha med meg mest mulig av kosen? Jeg fikk se dem ta sine første skritt. Jeg fikk ta del i dype samtaler om mark og andre småkryp på en vanlig torsdagsformiddag. Jeg pakka små tursekker med niste og saft og gikk på tur. Vi koste oss inne med musikk og kakao i grisevær og var ute og basa i snøen og lagde snøhuler. Alt dette ville jeg ikke bytta mot ettermiddagssure og barnehageslitne barn mellom middag og legging hver dag. Denne perioden er så utrolig kort, og det var overhode ikke noe offer for meg å ikke kunne "realisere" meg selv disse årene.

Jeg tror faktisk at både barn og foreldre har godt av et roligere tempo i barneåra. Jeg er ikke så sikker på at barn har godt av lange dager i barnehagen hver dag, ikke fordi at det er noe som helst galt med barnehager! Men jeg tror at de har godt av å kunne leve i sitt eget tempo litt oftere enn bare lørdag og søndag. Sånn som det er nå, så har ofte ungene lengre dager "på jobb" enn foreldrene.

Jeg vil til slutt anbefale dere å lese denne kronikken, den er virkelig godt skrevet og jeg kan vel si meg enig i alt som står der. Jeg beklager ikke at jeg er mamma!

Beklager, jeg må være mamma

søndag 3. mars 2013

Det begynner vel etter hvert å slå de fleste av dere som leser denne bloggen at jeg er mer enn gjennomsnitlig glad i vinter, kulde og snø. Det mange da tydeligvis synes er vanskelig å forstå er at jeg også kan være glad i sol og varme. I mine yngre dager fikk jeg faktisk høre "jeg hører du hater sommer, sol og varme!" Da jeg jeg var ferdig å måpe, det tok vel fem minutter, måtte jeg jo avkrefte det! For det er nemlig mulig å like både sommer og vinter, varme og kulde og faktisk vår og høst i tillegg!

I dag har jeg vært ute og gått en lang, deilig tur i et fantastisk vårvær. Det er deilig å kjenne sola varme i ansiktet og se snøen smelte. Det er deilig at dagene blir lengre og lysere og godt å kjenne lukt av vår. Det som er min store fordel er at jeg nyter våren i dag og skulle det komme en halvmeter snø i morgen, så vil jeg nyte det også! Jeg kan ikke annet enn anbefale alle å like begge deler - det gir i alle fall meg et godt liv!



lørdag 2. mars 2013

Mars


Vi har kommet til årets første vårmåned, i alle fall i følge de vanligste inndelingene. Så kan man jo spørre om det er helt riktig å dele året inn i fire like deler i et land som ligger så langt mot nord. Det er i alle fall en kjensgjerning at mars kan være både snørik og kald. Likevel er det like sikkert at nå begynner sola å varme samtidig som dagene blir stadig lengre. Der sola skinner kan det bli ordentlig godt og varmt. Så selv om temperaturene kryper langt ned på gradestokken på natta, så vil den ofte komme over på plussida på dagtid.

Den snøen som kommer i mars vil heller ikke bli liggende så lenge. Det er nettopp fordi at sola tærer skikkelig på snøen der den kommer til. Jeg har mange ganger blitt forbausa over hvor effektiv den sola er selv på kompakt snø som har ligget i spikfrost i flere måneder. Jeg synes i grunnen at jeg er ganske heldig! Jeg synes nemlig mars er grei uansett hvordan den er. Hvis vinteren har vært fin og kald med mye snø, så er det helt greit at den begynner å forsvinne nå. Har vinteren vært mild og snøfattig, så blir jeg overlykkelig over noen uker med snø på tampen. Har vinteren vært lang, kald og snørik, så holder jeg ut mere snø i mars fordi jeg vet at den snart vil forsvinne igjen. Det er vel bare når vinteren har vært mild at jeg resignerer litt utover i mars - filler'n! Da ble det ikke noe vinter i år, da!

Etter hvert som bakken blir bar er det også noen få planter som begynner å titte fram, blant andre min store favoritt: snøklokker. Jeg synes snøklokker er så fine og koselig. Da jeg var lita var lykken å komme inn til mamma med årets første snøklokke. Så vil andre løkblomster komme fram samtidig som seljene blir fulle av gåsunger.

Mars er måneden for de siste skiturene i strålende solskinn, tørr asfalt under joggesko, sykkelturer, drypping fra tak og vafler på terrassen. Det er bålkos i fjæra, måking av store mengder snø og hagearbeid, og jeg synes alt er like greit! Fordi jeg vet at vår og sommer er rett rundt hjørnet selv om snøen skulle finne på å lave ned enkelte dager. Derfor gidder jeg ikke å bruke verken tid eller krefter på å irritere meg over det skiftende været som ofte preger denne måneden.





fredag 1. mars 2013

Det er en ting jeg egentlig har lurt ganske mye på: hvordan kommer min generasjon til å bli som gamle? Hvis man ser på den generelle 50-åringen nå, så ser han/hun ganske annerledes ut enn mine foreldre gjorde da de var 50. Problemet med dagens 40- og 50-åringer er vel helst at vi fortsatt ikke har blitt helt voksne. Jeg tar meg stadig vekk i å tenke på mine svigerforeldre og deres jevnaldrende som "de voksne", men når mine egne barn begynner å bli myndige er det vel et tegn på at jeg ikke er helt purung selv heller.

Jeg husker fra jeg var lita: når mamma skulle arbeide i huset hadde hun på seg et husmorforkle i bevernylon med trekvart lange ermer. Det var en slags frakk, og den brukte hun når hun bakte brød, lagde fiskekaker, vaska klær og gjorde andre huslige ting. Når kvelden kom og hun kunne sette seg ned med håndarbeidet, så skifta hun til genser/bluse og skjørt eller bukse. Hvis hun skulle ut og reise, så var det penklær og kåpe som gjaldt.

De som tilhørte mine foreldres generasjon ble voksne da de ble konfirmert. Da skulle de begynne å kle seg som voksne og de skulle gjerne ut og jobbe hvis de ikke startet på en høyere utdannelse. Det var et klart skille mellom det å være barn og voksen, og ungdommer "fantes" ikke. Sånn er det ikke lenger. På 50-tallet oppsto ungdommen, og etter det har ungdomstida spist seg utover i begge retninger. For noen dager siden var det en 11-åring som omtalte seg som ungdom. Da måtte jeg ta meg tid til å skrive litt på vedkommendes pass og fortelle at 11-åringer er barn! Ferdig med det!

I andre enden har det oppstått en utrolig sjarmerende betegnelse: "unge voksne"! Hva er egentlig det? Navnet indikerer jo at de faktisk har skjønt at å kalle seg "ungdom" er litt i overkant, men de er likevel ikke voksne nok til å menge seg med ordentlig voksne? Eller? Eller er det et symptom på at ingen av oss vil bli det vi faktisk kommer til å bli etter hvert alle sammen: voksne, eldre og gamle?

Og der er vi tilbake til der jeg startet. Jeg kommer nok ikke til å kle meg opp med kåpe og hatt når jeg skal ut av huset. Jeg vil nok fortsatt høre på den musikken jeg hører på, og der mente min mor at jeg har en klar fordel foran dem: min musikk vil fint høres selv om vi skulle bli litt tunghørt! Jeg og ei veninne lovte hverandre tidlig i 20-åra at vi skulle balansere på betonggriser og fortauskanter også når vi ble gamle hvis helsa og balansen tillot det - det løftet har jeg tenkt å holde.