Bomullsbarna

Jeg har lært et nytt ord: bomullsbarna - barna som pakkes inn av bekymrede foreldre. Vi har tidligere hørt om dessertgenerasjonen og curlingforeldre. Alle disse benevnelsene indikerer at det er snakk om en generasjon som får det meste tilrettelagt. De slipper å ta støyten sjøl. De pakkes inn i bomull og kan gå en vei som er kosta og fri for ujevnheter. I dagens Vårt Land skrives det om speiderbevegelsen som stadige oftere møter foreldre som er skeptisk til det som har vært vanlige speideraktiviteter i alle år. Saken kan også leses på vl.no

Problemet er at noen foreldre synes det er galskap at speidergrupper sendes ut på tur alene i et døgn. Speiderne får utdelt kompass og et kart hvor oppmøtepunkt er avmerket. Derfra må de klare seg selv. De må selv finne fram ved hjelp av kartet og kompasset, de må lage maten sin selv og de må finne egnet sted for overnatting. Nå var det sikkert mange av de bekymrede som fikk en bekreftelse på hvor galt dette er da en gruppe måtte hentes ned under årets haik. De fire speiderne ringte og fortalte at de var våte og kalde og ikke helt sikre på hvor de var. Det ble sendt ut noen som fant dem og fikk dem trygt tilbake. Det var ikke snakk om noen stor redningsaksjon, og som koordinatoren for haiken sa: det var bare fire av 1300 som måtte hentes.

Da jeg var ung hadde min mor et overordna mål for min oppdragelse: jeg skulle bli selvstendig! Etter at jeg ble myndig hendte det at jeg spurte henne om jeg burde gjør det eller det, sånn eller sånn. Svaret var irriterende ofte: nei, det er du jo gammel nok til å bestemme selv. Jeg måtte stadig minne henne på at hun i grunnen var ganske heldig at hennes tenåringsdatter ville spørre henne om råd, selv om denne datteren var gammel nok til å bestemme selv.

Dette synet på oppdragelse har jeg adoptert. Mitt overordna mål er at mine barn skal bli selvstendige og klare seg selv. Det blir de ikke hvis de aldri får utfordringer og aldri får prøve seg på noe. Det er også altfor seint å la dem få prøve seg når de blir 17 år. Å bli selvstendig er en gradvis prosess. Å gi dem utfordringer som de kan klare er viktig fra de er ganske små, og utfordringene må aldri bli farlige. Det er snakk om å la dem være litt alene hjemme mens mamma drar en tur på butikken, det å gå hjem fra SFO og låse seg inn litt før foreldrene kommer fra jobb, ta bussen alene for å besøke bestemor eller dra "alene" på bytur mens pappa sitter på base med kaffekopp og avis.

Man kan jo av og til kjenne på lysten til å plassere barna godt i sofaen og aldri slippe dem ut uten følge, men skal man få fram en ny generasjon selvstendige mennesker, så er det en dårlig idé. Det er utrolig hvor mye lærdom det er i å få ansvar. Det å dra ut på tur i skogen med kart og kompass er etter min mening en ypperlig måte å vokse og få erfaring på. De vil jo som regel ha hatt opplæring i bruk av kart, kompass, kokeapparater og lignende fra før, og på en sånn tur får det bevist for seg selv og andre at de kan det de har lært.

La oss vikle barna ut av bomullen og la dem bli trygge, glade og selvstendige!