Aviser og sånt...

For mer enn 20 år siden startet jeg på min journalistutdannelse. Jeg hadde seriøse tanker om å jobbe innenfor media, helst radio. Både den journalistiske biten og den tekniske virket interessant, men jeg bestemte meg for å gyve løs på journalistutdanning. Jeg er litt arvelig belasta: min far var journalist og en av mine brødre lukta også litt på yrket. Jeg har alltid vært glad i å skrive og er også litt nysgjerrig av natur. Jeg tenkte derfor at journalistikk måtte være midt i blinken for meg.

Det tok likevel ikke så lang tid før jeg skjønte at det ikke var det jeg skulle satse på likevel. Nyhetssendinger skal på lufta og aviser skal trykkes hver dag, og det er et visst press for å finne noe å fylle minutter og sider med. Var det ingen opplagte nyheter, så måtte man likevel spa opp ett eller annet hver dag. Jeg forsto raskt at denne typen nyhetsteft verken hadde jeg eller hadde jeg lyst til å ha.

Det å ha den bakgrunnen jeg har, gjør nok at jeg betrakter mediene med et noe kritisk blikk. Og jeg må innrømme: jeg er ofte lykkelig og glad for at jeg valgte en annen utdannelse og levevei! Like ofte er jeg litt flau på vegne av de som jobber som journalister. Det finnes selvfølgelig mange dyktige journalister også, langt fra alle er så ille som det jeg vil skrive om her, men det jeg skriver om er likevel min generelle oppfatning av journalismen sånn som den framtår på bakgrunn av det jeg leser, ser og hører.

Noen stikkord for store deler av pressen er krisemaksimering, troverdighet, seriøsitet og dårlig språk. Noen vil si at dette bare gjelder tabloidpressen. Jeg skulle ønske at det var sånn! Og det er ingen tvil om at de er verst, men dessverre finnes det både regionale og lokale medier som er nesten like ille. Kanskje blir man så vant til å lese VG og Dagbladet at man tror at det er sånn det skal være?

Jeg tror at norsk presse generelt har et ønske om bli tatt seriøst. Skal det skje, så må norske journalister begynne å oppføre seg seriøst. For eksempel: i en herværende regionalavis, nettutgaven, har de i dag et oppslag om et kommende ruskevær. I følge denne avisen har det forøvrig vært voldsomt mye ruskevær i det siste, og jeg lurer egentlig på om sommeren har vært så bra som jeg tror den har vært...

Ja! Det har vært tordenskrall de fleste dagene de siste to ukene. Ja! Det har falt hagl på størrelse med erter og kanskje noen innimellom som var større. Ja! Det har vært noen kraftige regnbyger som har skapt korte, lokale oversvømmelser, og en vei ble faktisk ødelagt, men: det har ikke vært snakk om noe ekstremvær! Jeg lurer så skrekkelig på hvilke beskrivelser som skal tas i bruk dersom det virkelig skulle dukke opp et kraftig, ødeleggende uvær som for eksempel nyttårsorkanen på Vestlandet tidlig på 90-tallet eller Dagmar som herjet på Vestlandet jula for et par år siden. Det er vel for så vidt de eneste ekstremværene som har vært i Norge på fryktelig mange år.

Jeg har prøvd å fiske litt for å se om det bare er jeg som reagerer på den typen ordbruk, og jeg kan love alle krisemaksimerende journalister: det er ikke bare meg! Egentlig synes jeg bare litt synd på dem også, for jeg tror ikke de skjønner hvor dumme de gjør seg med å skrive som de gjør.

En annen historie er den berømte, store og grusomme smørkrisa som rammet Norges land like før jul for to år siden. Her sulter store deler av verdens befolkning, og så kalles det "krise" at butikkene i Norge kan bli tomme for meierismør før jul. Det er respektløst og komplett idiotisk å bruke et ord som "krise" om dette. Og igjen: de stakkars journalistene skjønner ikke at en sånn ordbruk om en så bagatellmessig ting fratar dem alt som kan kalles troverdighet!