lørdag 29. mars 2014

Vår!

I dag har vi et fantastisk vårvær her på Østlandet. Temperaturmåleren i nordveggen viser 14 grader, og det er helt vindstille. Jeg og kameraet og tok oss en tur ned til sjøen. Det var utrolig deilig! Det var bare å nyte lukten av vår og sjø og å høre på lyden av måker, tjeld, ærfugl og av fergene som kom og gikk.

Jeg ønsker dere alle ei fin helg!







fredag 28. mars 2014

Merkeklær til barn, igjen...

De fleste som interesserer seg for sånt har vel fått det med seg, men jeg legger ut en link til testen av kvalitet på billige og dyre barneklær. Som tidligere nevnt, så kjøpte jeg ikke så mye dyre merkeklær til mine barn. Det var snakk om noen få plagg, kjøpt på salg. Min erfaring var at de mistet fargen like fort og kanskje til og med fortere enn de billige. Knapper løsnet, sømmer sprakk og glidelåser ble ødelagt. Faktisk så ble prosentvis flere av de dyre klærne ødelagt enn de billige. Av to, i utgangspunktet dyre, anorakker ble den ene fort ødelagt, mens den andre holdt lenge. Av de billige, så var det kanskje en av ti som ikke holdt så lenge som den var tenkt.

Men du store all verden: hvis man på død og liv vil bruke 990 kroner på ei bukse som har samme kvalitet som ei til 99, så vær så god!

søndag 23. mars 2014

Sakte-TV i alle kanaler...

Jeg synes folk generelt er så fryktelig utålmodige. Man har liksom ikke tid til å vente på noe. Alt skal forseres hele tida. Jeg har jo så vidt vært innom dette tidligere når jeg har skrevet om de som pynter til jul allerede 1. desember og som er møkklei hele jula 3. juledag. Allerede nå ser jeg folk som begynner å fylle opp huset med påskepynt selv om det fortsatt er tre uker til palmesøndag i dag. Men dette gjelder ikke bare jula og påska, det gjelder på alle plan i livet.

Denne utålmodigheten merkes ofte veldig godt på denne tida av året. Mange ønsker så desperat at våren skal komme at de glemmer å glede seg over dagen i dag, i alle fall hvis den ikke er av det vårlige slaget.

Litt kjipere er det at voksne påfører unger denne utålmodigheten. Det er jo altfor lenge å vente til man blir 18-19 år før man kan være russ, så da må vi innføre rosaruss i barnehagen. Jeg føler meg ganske sikker på at det påfunnet ikke har kommet fra noen femåringer. Småjenter kles og sminkes av mødre til å se ut som små damer med utfordrende klær, høye hæler, maskara og leppestift. Noen synes åpenbart det er kjempesøtt, jeg synes det bare er ekkelt. Barndommen er så kort at det er dårlig gjort av oss voksne å gjøre den enda kortere.

En 17. mai for noen år siden overvar vi en samtale mellom mor og datter som har blitt litt "alvorligmorsom" for oss. Mor, far og datter, ca 7-8 år, kom ut av bilen. Mor utbryter, ganske høylydt og forskrekka: "Å nei! Vi glemte hatten til Bettina!! Bettina, vi glemte hatten din!!" Hvorpå Bettina svarer resolutt og noe oppgitt: "Det gjø'ke no'!" Det var tydelig hvem som var mest opptatt av at Bettina skulle hatt hatt...

Vi som driver frivillig arbeid for barn og ungdom merker det på en annen måte. Hver høst tropper det opp mange håpefulle som har lyst til å spille eller drille hos oss. Når de innser at de ikke er klar for hovedkorpset til jul, så er det en del som faller av. Da er det forbausende få foreldre som oppfordrer dem til å prøve litt lengre. - Å? Er du lei? Jaja, men da har du prøvd det, og det var nok ikke noe for deg. Dette tror jeg mange som er ledere i fotball, håndball, dansing, bueskyting, kor og andre aktiviteter kan skrive under på. Og bare så det er sagt: vi foreldre som kanskje forlanger at de i alle fall skal gå ut sesongen, vi har ungdommer som nå, åtte år senere, er kjempeglade for at vi ikke lot dem slutte når de gjerne ville det...

Opp i alt dette har vi likevel fått det flotte nyordet "sakte-TV". Som navnet sier: her går det ikke fort! Her snakker vi om direkteoverføring fra fuglebrett, fra ruging av egg, vedfyring, strikking, laksefiske, tog- og båtturer. Disse programmene har blitt utrolig populære. En PC-skjerm på jobben reserveres for å se på dompapp og kjøttmeis som stikker innom fuglebrettet for å forsyne seg, og mennesker satt oppe hele natta for å se hurtigruta gli langs norskekysten mens det eneste livet man så på timesvis var måker.

Denne populariteten er kanskje et utrykk for at mange begynner å bli litt lei av at livet skal leves på forskudd? Kanskje hadde vi alle hatt godt av å leve litt sakte-TV. Jeg tror ikke det er sunt for kroppen å leve sånn som mange gjør. Jeg har, som tidligere nevnt, en god evne til å gjøre ingenting. Av og til kjenner jeg at nå skal livet nytes. Kanskje skinner sola, muligens innbyr tåke og vindstille til en tur langs sjøen for å kjenne på sjølufta. Det som i alle fall er helt sikkert er at hybelkaniner og oppvask ikke stikker avgårde om jeg foretrekker sola eller sjølufta noen timer. Kommer ikke våren i dag, så kommer den kanskje i morgen, eller til uka, eller neste måned. Også er det jo så koselig å glede seg til ting i stedet for å måtte gjøre det unna nå! Med en gang!

Dagens motto fra meg må bli: Ja, til mere saktelevd liv!

torsdag 20. mars 2014

Gærne mennesker!

Sånn stort sett lar jeg folk pusle med sitt uten å bry meg så mye om det. Vi er alle forskjellige. Noen liker å gjøre ting sånn mens andre foretrekker det på den måten. Hvis jeg synes noen har litt rare vaner så regner jeg med at de nok synes jeg er minst like snål. Noen ganger må jeg innrømme at jeg hever øyenbrynet og ler litt for meg selv, og bare en sjelden gang blir jeg direkte flau på andres vegne. Det skjedde i dag.

Jeg leste nemlig en artikkel som het Mitt barn skal ha Coca-Cola til lunsj. Den dere bare lese. Jo lengre ned i artikkelen jeg kom, jo høyere og lengre lo jeg. Jeg er også fortsatt litt støl i nakkemusklene etter all hoderistingen.

Noen hevder at man egentlig burde ha et eller annet kurs for å bli foreldre. Det har jeg alltid tenkt er en tullete tanke, folk har da født og oppdratt barn til alle tider! Men etter å ha lest den artikkelen må jeg si at den tanken ramla innom hodet mitt også. Det er virkelig ikke alle som burde ha barn.

Enkelte av historiene er tragikomiske, de handler om foreldre som ikke skjønner at i en barnehage med 50 unger, så kan ikke deres barn få særforpleining. Litt mer tragisk enn komisk blir det når man skjønner at det faktisk finnes foreldre som serverer sin småbarn McDonald's-mat og brus til hverdags. Tragisk uten et snev av komikk blir det når du ser at noen mennesker kan finne på å sende sine syke barn i barnehagen sammen med en eske Paracet. Da mener jeg man akkurat tråkket godt over grensa til barnemishandling!

Jeg kjenner en del lærere. En av dem ruslet bortover korridoren på skolen hvor han jobbet sammen med en kollega. På veien passerte de to vaskedamer (Jada! Kjønnsdiskriminerende uttrykk, jeg vet...) som snakket sammen. I det de passerte renholdsarbeiderne, sa den ene til den andre: "jeg gleder meg så til yngstemann skal begynne på skolen sånn at han kan lære litt folkeskikk!" Min venns kollega nærmest klynget den stakkars dama opp mot veggen før hun sa nokså bryskt: "Det sørger DU for å lære ham FØR han kommer hit!"



tirsdag 18. mars 2014

Tidsoptimister.

Jeg lært et nytt ord i dag: tidsoptimister. Det er de som alltid kommer for seint. De som tror de har god tid i utgangspunktet, men som alltid ender opp med å fly rundt som en tornado fem over burde ha vært ute av døra. Jeg må innrømme jeg synes disse menneskene fascinerende, og de er fantastisk morsomme og vanvittig irriterende, alt etter som.

Jeg har flere tidsoptimistiske venner, og de er opphav til mange gode historier og mye latter. Jeg skjønner ikke hvordan noen orker å leve som dem. Hvis det er noe som heter det, så er nok jeg heller en tidspessimist. Jeg beregner alltid god tid! Veeldig god tid! Det gjør jo at jeg bruker mye tid til å vente. Mine tidsoptimistiske venner skjønner nok heller ikke hvordan jeg orker å leve som jeg gjør. De synes nok at jeg kaster bort mye av livet mitt på venting.

Det skal absolutt ikke stikkes under en stol at det blir en del venting på meg. Den tiden jeg må vente fra jeg ankommer og til avtalen begynner, den er grei. Den er min "skyld"! Men den tiden som går fra avtaletidspunkt og utover, den er bare irriterende. Da går tidsoptimistene over til å bli tidstyver, og det er verken morsomt eller sjarmerende. I alle fall hvis de selv synes det er helt greit å komme dinglende 10-15 minutter etter tida hver gang! Heldigvis er det ikke så mange som synes det, så de gir gjerne beskjed og unnskylder seg. Da er det tilgivelig! Og alle kan bomme på tida: selv jeg har gjort det - utrolig nok!

Her om dagen leste jeg et intervju med  ei dame som syntes det var helt greit at hun stort sett kom en havtime for seint til avtaler. Hun hadde bodd i Afrika hvor det sies at tida kommer, den går ikke. Jeg kjente jeg ble ganske provosert av det intervjuet. Det er greit å leve uten klokke i en kultur hvor man gjør sånt, men det er like ugreit å leve etter den filosofien når ingen andre rundt deg gjør det.

Her i Norge lever vi nå en gang etter klokka, og da må faktisk aller innrette seg etter det, uansett hvor forferdelig de måtte synes at det er.

fredag 14. mars 2014

Konserttur til Berlin

Jamen ble det litt skrivetørke på meg! Jeg har brukt siste uke til to ting: å fordøye forrige helgs konsertopplevelse og å pleie en sår hals og et hode fylt til randen med bomull eller lignende.

Konsertopplevelser er noe av det som har stått på vent mens ungene var små, men de siste åra har vi prøvd å komme oss på én konsert hvert år. Forrige helg skulle et av mine favorittband, Transatlantic, ha konsert i Berlin, så da tok vi turen dit. Vi var heldig og fant et hotell som lå like ved konsertlokalet, og jeg innrømmer så gjerne at jeg ble litt småskeptisk da jeg så det som så kjekt het Astra Kulturhaus...





Jeg er ikke så stor av vekst, så jeg er ikke så veldig glad i å stå på konserter. Jeg ender stort sett opp med å stå langt bak omgitt av høye mannfolk som lukter svette. Denne gangen hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle ha god plass langt foran. Og det fikk vi! Vi havna på rad to/tre fra sperringen foran scenen og var godt fornøyd med den plasseringen. Det ble en fantastisk kveld som jeg kan leve lenge på!

Jeg fant et klipp fra konserten på YouTube. Jeg står rett foran han i hvit skjorte. Når alle synger av full hals er gåsehudfaktoren ganske høy!

Jeg legger også ved et annet YouTubeklipp også, dette er hentet fra en konsert de hadde i London i mai 2010. Trenger jeg å nevne at jeg var på denne konserten også...? Dette er henta fra turneens konsert-DVD, så her er både bilder og lyd bra.





tirsdag 4. mars 2014

Værsjuke

I dag kunne jeg lese på nettet at legene på Østlandet merker den etterhvert lange gråværsperioden. Flere kommer og er nedstemt og smådeprimerte. Jeg ble vel kanskje ikke akkurat overrasket, men jeg synes likevel at det var litt pussig. Er det virkelig mulig at man kan bli så påvirka av været? Nå har jeg vel aldri vært værsjuk i hele mitt liv. Det er ikke noe lurt å være det når man har bodd på vestsiden av landet mange år av livet. Derfor klarer jeg kanskje ikke å sette meg inn i hvordan været kan gjøre folk syke. Og da tenker jeg ikke på fysisk sykdom. Jeg skjønner veldig godt at for eksempel asmatikere og revmatikere ikke har det noe bra når været er så rått og kaldt som det har vært de siste månedene her nede. Jeg kan også skjønne at mennesker som sliter med depresjon ikke direkte får drahjelp i riktig retning av gråværet. Jeg tenker på ellers friske og oppegående mennesker.

Det hadde jo selvfølgelig vært stas å se litt til sola, skjønt: jeg savner vel kanskje mer å kunne gå ut og se på stjernehimmelen... Men jeg kommer vel tilbake til det samme som før: det hjelper jo ingenting å la det gå ut over humøret! Hvis jeg går rundt og surmuler over manglende sol, så blir det jo ikke noe mer sol av den grunn. Det eneste som skjer er at jeg forsurer tilværelsen både for meg selv og alle rundt meg, og det er jo dumt.

Jeg kunne sikkert finne på noe klage over hvis jeg absolutt ville. Dette har definitivt ikke vært en vinter etter mitt hjerte. For det første tok det altfor lang tid før det kom kuldegrader og snø. Når snøen først kom, så var det i sånne mengder at vi hadde vårt fulle hyre med å få den unna innkjørsel og vei før den bestemte seg å forsvinne med en gang igjen. Men kommer kulden tidligere hvis jeg klager? - Nei! Blir snøen liggende lengre hvis jeg blir sur? - Nei! Det hjelper overhode ikke

Kanskje har det med vane å gjøre? Det har vært en del somre de siste åra som har vært ganske dårlige - har jeg forstått. Egentlig har de alle vært godt over gjennomsnittlig gode Helgelandssomre. Ett år var det over 20 grader hver dag hele sommeren, men det var ingen dager over 30 grader. Været inneholdt ellers en variert miks av sol og regn. Jeg syntes det var en bra sommer, og da vi atpåtil fikk to uker sammenhengende sol i august, da var jeg veldig godt fornøyd! Likevel var det mange klager det året over den elendige sommeren. Og da blir jeg så skrekkelig oppgitt! Det eneste man oppnår ved å klage på ting man ikke får gjort noe med, er å forsure tilværelsen for både seg selv og andre. Når det til og med går så langt at man begynner å beslaglegge tid hos legene, tid som burde være forbeholdt de som virkelig er syke, så synes jeg nesten det er litt på kanten...

søndag 2. mars 2014

Bollesøndag

I dag er det fastelavn og klart for bollespising. En helt grei tradisjon, spør du meg! Her bakes det boller med vaniljekrem inni. Ute snør det igjen. Gårsdagens snøfall smelta bort i natt, men nå er det blitt hvitt igjen.

Egentlig skal dette markere innledningen til fasten. Jeg må vel innrømme at jeg holder mer på de tradisjonene som er i forkant av fasten enn selve fasten. Til tirsdag er det feitetirsdag, så da blir det rømmegrøt. Men det hadde jo vært interessant å avstå fra noe i ukene fram til påske? Å kutte ut snop og sjokolade hadde jeg helt klart ikke hatt vondt av, eller så kunne jeg jo kutte ut facebook for å bruke den tida til noe mer nyttig?

Ha en fin søndag, med eller uten boller og snø!




lørdag 1. mars 2014

Vår?

I dag er det vår, i alle fall hvis man tror at mars er den første vårmåneden. Bare for å markere, så har det i dag lavet ned med snø. Bakken, som var blitt helt bar, er nå i ferd med å bli hvit igjen. Og som vanlig er det mange skuffede sjeler på grunn av det.

Vinteren så langt har ikke vært helt etter min smak. Det tok lang tid før det kom noe snø i det hele tatt. Allerede før den hadde kommet ferdig, begynte den å dra igjen. I slutten av februar var den så godt som borte, og da har nok mange sett for seg at nå er det bare straka vegen til vår og sommer. Men sånn fungerer det jo ikke. Jeg har vel nevnt det før, men jeg tenker heller på mars som den siste vintermåneden. Det er i grunnen ganske smart. Da slipper jeg nemlig å bli overraska når snøen laver ned. Et år kom til og med snøen og la seg for vinteren 2. mars. Det ble en kort men veldig fin vinter med masse fint skiføre i flott solskinn.

Så til dere som lengter etter våren: den kommer i år også, men ikke begynn å vent på den riktig ennå. Så kan dere spare dere selv for masse frustrasjon og ergrelse.

Jeg legger ved tre bilder som alle er tatt i mars, for å understreke hvor variabel denne måneden kan være.