tirsdag 29. april 2014

Lykke på Facebook...

Det er en del snakk om hvordan livet framstilles på Facebook og hvordan noens lykke kan gjøre andre deprimerte. Jeg må innrømme at jeg synes det er litt rart. Jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg skal bli deprimert av å lese at andre har det bra eller gjør noe morsomt! Fra før vet jeg at jeg har fått den egenskapen at jeg ikke bryr meg det spøtt om hva andre mener, verken om meg eller andre ting. Kanskje er det litt av det samme som gjør at jeg kan lese om Per som har vunnet en million i Lotto, Pål som reiser til syden eller Trine som koser seg i solveggen uten å kjenne et snev verken av misunnelse, sjalusi eller depresjon. Tvert i mot så kan jeg synes at det er riktig så hyggelig for dem.

Jeg må innrømme at jeg sliter litt med å forstå hvordan noen andre kan la seg påvirke negativt også. Skyldes det misunnelse, eller er det rett og slett det at mange går rundt med en urealistisk vrangforestilling om at det finnes noe sånt som et perfekt liv? Hvis de i tillegg går og kjenner på en generell misnøye over eget liv, så kan jeg jo skjønne at kombinasjonen av denne misnøyen og strålende positive meldinger fra andre kan gjøre noen litt deppa. Hvis det skulle være årsaken, så vil jeg rett og slett si: slutt med det!

Det finnes ikke noe sånt som et perfekt liv. De som skryter av livet sitt på Facebook har også dårlige dager. Jeg leste for litt siden ei ung jente som sa noe sånt som at i stedet for å ha det ganske bra sammen med kjæresen sin, så gjorde hun det heller slutt med ham for å bruke tida til å finne den perfekte kjæresten - lykke til!

Livet blir vel aldri bedre enn man lar det bli selv. Her som ellers handler det mest om hva man vektlegger. For alle består livet av både opp- og nedturer. Hvis man leter etter det positive takler man livet på en helt annen måte enn hvis man velger å fokusere på det negative. Jeg har sett mennesker som har opplevd mye vondt og vanskelig som likevel flommer over av positivitet, glede og takknemlighet over det gode de opplever. Samtidig merker jeg at de som er mest sure over andre som "bretter ut" alt det fine de opplever på sosiale medier, som regel er de som alltid finner noe å klage over.

For å si det litt flåsete: de som blir deppa over andres lykke må gjerne fortsette med det for min del. Jeg lar meg ikke påvirke av det heller... Men for deres egen del må det være mye bedre å ikke bry seg  hvordan andre har det og heller bruke tid å krefter på å se etter det som er positivt i eget liv. Det må være bedre å glede seg over sola når den skinner i stedet for å bruke den dagen til å bekymre seg for om den vil bli borte dagen etter, for å komme med et litt lettvint eksempel.

En ting som er helt sikkert er at de som leter etter alt som er kjipt, de får det kjipt

mandag 28. april 2014

Mitt sanne jeg...

Jeg så et bilde på Facebook i dag med følgende gode tips: Før du gifter deg med noen: sett vedkommende foran en datamaskin med tregt nett for å se hvordan han eller hun virkelig er!

Kjære vene, så glad jeg er for at det ikke var så vanlig med hjemmedatamaskiner og internett på slutten av 80-tallet!

søndag 20. april 2014

"Sunnhet" og spiseforstyrrelser.

Påskens avistørke gjør at de avisene vi får før påske virkelig blir finlest fra ende til annen. I år kom jeg over en liten NTB-artikkel om et emne som opptar og engasjerer meg veldig! Nemlig det jeg vil kalle for et sykelig forhold til det å spise sunt. En behandler ved et senter for unge med spiseforstyrrelser i Danmark hevder at foreldre, og kanskje spesielt mødre, som er veldig opptatt av å spise sunt påfører sine egne barn spiseforstyrrelser. Det er jeg også helt overbevist om, og jeg tror ikke det er et særdansk fenomen!

Denne behandleren kunne fortelle om barn, flest jenter, helt ned i 8-årsalderen som må behandles for et sykelig og unaturlig forhold til mat. Disse barna ser blant annet på smør, hvitt brød, pasta og en del andre matvarer som gift for kroppen. Den nyeste formen for spiseforstyrrelser har fått navnet ortoreksi - sykelig opptatt av å spise "riktig" eller sunt, om man vil. Disse barna har allerede i ung alder mistet all glede over mat. Det å få i seg den "riktige" maten og å unngå "feil" mat, tar mye tid og energi, og fokuset på det man spiser blir helt forskrudd.

Jeg vil gå så langt som å påstå at hysterisk sunnhet er direkte farlig. Forskning viser at trivsel er en faktor som har høy helsemessig betydning, den har faktisk en viktigere positiv effekt enn moderat overvekt har i negativ retning. Ut fra det tror jeg at det er mye farligere å være så opptatt av å ikke få i seg noe usunt enn det er om man har et par kilo ekstra og koser seg med maten og med livet generelt. I tillegg så trenger man både fett og karbohydrater for at kroppen skal fungere optimalt. For barn er fett viktig for utvikling av hjernen.

Jeg er er klar over og enig i at vi får i oss altfor mye sukker, og det er ikke bra. Men selv ikke det er jeg med på at man skal kutte helt ut. Det går an å begrense inntaket med noen ganske enkle grep. Og jeg tror ikke noe på å erstatte sukker med kunstig søtning, jeg kan ikke begripe hvorfor hysterisk sunne mennesker ser det som en god idé å stappe kroppen full av diverse kjemiske "komponenter"...

Noen hevder at sykelig overvekt er i ferd med å bli et mye større helsemessig problem enn spiseforstyrrelser. Det er også sikkert mye riktig, men jeg tror også at mange blir overvektige på grunn av den sykelige fokuseringen på sunnhet. Og jeg tror også at en del av de som er hysterisk sunne kan oppleve at deres egne barn havner i overvektkategorien. For noen som hele oppveksten har fått høre at det andre koser seg med er farlig eller forbudt, kan fort komme til å overspise når de en gang bestemmer sjøl og skjønner at det de har lært er farlig slett ikke er det. I stedet er bedre at de har lært at alt er lov, men ikke alt alltid. Bare da kan man lære seg et normalt og sunt kosthold som man kan holde hele livet.

Min matfilosofi kan egentlig sammenfattes i følgende punkt:

- Et sunt kosthold inneholder ikke nei-mat. Det inneholder hverdagsmat, av-og-til-mat og en-sjelden-gang-mat.

- Et sunt kosthold har også plass til Nugatti og Cola (merk: IKKE Cola light eller zero)

- Alt er lov, men ikke alt alltid.

I tillegg til det er fysisk aktivitet nødvendig for å ha et sunt og godt liv.



lørdag 12. april 2014

Påskeferie

Påskeferien er i gang. En fin tanke! Som vanlig så skal vi være hjemme i påsken. Jeg synes egentlig at hjemmepåske er det beste. Det viser seg jo at de fleste faktisk er hjemme i påsken, men det virker ikke akkurat sånn hvis man ser på nyheter og leser aviser. Da ser det ut som om alle drar til fjells for å gå på ski.

De som har lest denne bloggen en stund har fått med seg at jeg er godt over gjennomsnittlig glad i vinter, kulde og snø. Når vi kommer til påske derimot, da er jeg ferdig med vinteren. Da er det vår som gjelder. Det siste jeg kunne tenke meg nå er å reise for å oppsøke snøen!

Fra jeg var lita så var påske det å gå på tur i fjæra og lete etter små, fine skjell og sneglehus. På denne tida er ofte fjæra større (i betydningen mere lavvann...) enn ellers, og vi hadde et begrep som var langfredagsfjæra. Da kunne sjøen være så lav at vi kunne gå over til naboøya. Det var imidlertid et poeng å passe på at vi kom oss tilbake før det hadde flødd for mye. På den øya bodde det nemlig ingen, så da ble vi sittende der de neste tolv timene uten mulighet til å få sagt fra. Dette var jo leeeeenge før mobiltelefonens tid.

Her på Østlandet er det ikke så stor forskjell på flo og fjære, men jeg liker godt å ta turen til ei strand i løpet av påsken. Da er det bål eller grill, alt etter hvor sein påsken er, og grilling av pølser. Og helst sammen med gode venner!







Egentlig så er det en ting som jeg synes er litt komisk: jeg har nemlig lagt merke til at mange av de som pakker ski og unger inn i bilen og drar til fjells når det endelig er blitt vår i lavlandet, gjerne er de samme som også sutrer og piper seg gjennom hele januar, februar og mars over snø og vinter. Forstå det den som kan!

I år er det lite snø å måke vekk fra terrassen. Det er nemlig også en veldig trivelig påskeaktivitet.

En fast og koselig tradisjon er også frokosten 1. påskedag. Da er de å dekke bordet med påskepynt, blomster, gule lys, et lite marsipanegg på hver asjett og servere gule egg. Da jeg var lita kunne jeg ikke helt skjønne hvordan hønene visste når de skulle verpe de gule egga...







Uansett om dere feirer påsken hjemme eller borte, til fjells eller i lavlandet, i snøen eller på barmark: jeg håper dere alle får en riktig fin påske!


torsdag 10. april 2014

Hvem er sjefen?

I går leste jeg et intervju med Jon Almås. Der tar han et lite oppgjør med den moderne livsstilen, og da særlig i forhold til barneoppdragelse. Dette er noe jeg også er veldig opptatt av. Jeg kjenner at jeg kan få litt antydning til mark når jeg ser foreldre som skal dille så forskrekkelig med ungene sine. Man skal liksom ikke si klart "Nei". Det skal være forhandlingsmonn på alt, barn skal liksom ha medbestemmelsesrett på alt. Dette tror ikke jeg er positivt på noen måter. Noen vil kanskje påstå at det er positivt at barn lærer seg å forhandle. Joa, men jeg tror det er mye viktigere at de lærer seg at ikke alt kan eller skal det forhandles om.

For det første, så er det ingen tvil at barn uten klare grenser er utrygge barn. De trenger at noen setter rammer for oppførsel og ting de får gjøre. Hørte en gang noen som beklaget seg fordi de aldri fikk sett Dagsrevyen lenger, da skulle nemlig husets barn se på en eller annen amerikansk serie på en annen kanal. Det er vel en av de gangene jeg kanskje ikke har klart å holde haka mi helt på plass... Andre har vært overlykkelig den ene gangen de klarte å holde stand forbi godtehylla på butikken. Da tenker jeg i mitt stille sinn, hvem er det som er det som bestemmer her, og hvem burde det være?

For det andre, så kan barn uten klare grenser blir skikkelig ufordragelige. De kan være både frekke og masete og fullstendig uten respekt for voksne, og når de selv blir voksne, mangler de respekt for andre. De er vant til at alt blir som de vil. Jeg mener nemlig at respekt er en bra ting, hvis den ikke er basert på frykt. Det er mye viktigere at barn lærer seg respekt og hensyn enn forhandlingsegenskaper.

Jeg avskyr mas og alt som kan antydes i retning av mas. Mine unger lærte ganske fort at masing var dødfødt. De lærte også tidlig at det i verste fall kunne slå skikkelig uheldig ut. Det kunne nemlig hende at de fikk et nei der de faktisk kunne fått et ja hvis jeg hadde fått en enkel forespørsel og tid til å tenke meg om. Dette gjorde at jeg aldri hadde problemer med å passere godtehyllene i butikken. Et "Nei, vi skal ikke ha sjokolade i dag, det er bare tirsdag." ble godtatt fra de var ganske små. De fikk et klart svar, de fikk til og med en begrunnelse, og de visste at mas bare ville forsterke et nei.

Nå er kanskje jeg utstyrt med litt mer solid bein i nesa enn mange andre, men det er faktisk ikke vanskelig. Man må være bestemt og konsekvent. Som belønning får man trygge, hyggelige barn som også andre synes er ålreit.
 

onsdag 9. april 2014

Myter

Har dere noen gang tenkt på alle de tingene vi har blitt servert som absolutte sannheter opp gjennom livet? De fleste av oss har nok hørt mange av de samme: hvis du spiser snø, så kan du få mark i magen, å sitte for nært TV'n kan være farlig for øynene og det samme kan det være hvis man leser i for dårlig lys. Etter hvert som jeg ble eldre, skjønte jeg at alle disse mytene ikke nødvendigvis var helt sanne. Generasjonen over oss hadde nok enda flere og rarere ting å forholde seg til. For dem kunne det være livsfarlig å sitte på bakken for tidlig på våren: det kunne gi alt fra blærekatarr til jordslag (det trodde jeg først og fremst var noe som gikk i tekstiler som har ligget fuktig over tid...) og giktfeber.

Da jeg fikk unger selv, så ble jeg veldig besvisst på at jeg ikke skulle viderebringe slike utsagn uten at jeg faktisk visste at de stemte. For selv om mange av de tingene som har blitt sagt ikke stemmer helt med virkeligheten, så er helt klart at en del stemmer. Jeg har selv ment at jeg har vært flink til å kvalitetssikre mine utsagn. Ettehvert har jeg jo forstått at én ting er det jeg sier. Noe helt annet er det mottakeren oppfatter! Det har nemlig vært tilfeller her i huset hvor utsagn har blitt oppfattet annerledes enn det var ment.

Jeg lurer litt på hvorfor disse mytene har fått leve i generasjon etter generasjon. Kan det være at man tidligere hadde mye mer respekt for de som var eldre, sånn at de ikke stilte spørsmål ved det som ble sagt? Kunne det være et generelt lavere kunnskapsnivå i befolkningen? Man kunne ikke akkurat google nye opplysninger. Da ble det kanskje til at man prøvde å finne sammenhenger mellom det som skjedde og det man så.

Så har du de mytene som er delvis riktige. Da jeg var lita fikk jeg alltid høre at vårlufta var farlig, den var ekstra skarp. Nå heller jeg vel selv til at ti grader er ti grader uansett når på året det. Det som er problemet er at på høsten virker ti grader veldig kaldt og da kler man på seg. På våren, derimot, virker de mye varmere, og da blir det til at man kaster av seg klærne igjen. Og da kanskje litt mer enn man burde. Det er denne forklaringen jeg selv bruker til mine barn. For meg er det viktig for min troverdighet at det jeg sier stemmer. Men så var det dette igjen: når ørene hører og hjernen tolker det jeg sier annerledes enn det jeg mente, da blir det ikke så enkelt!

torsdag 3. april 2014

Folkehøgskole - en opplevelse for livet.

Vi har de siste dagene opplevd debatt omkring nytteverdien av folkehøgskolen. Det startet med at Unge Høyre (UH) mener at statsstøtten til folkehøgskolene må fjernes, og det samme må de to studiepoengene som et sånt år gir. En ung jypling i UH presterer å komme med følgende utsagn: "Jeg er usikker på hvilke akademiske kvalifikasjoner det gir å stå på ski i Alpene, eller å lære å hekle et år." Da jeg leste det, var de to første tankene mine: "For en idiot!" (Nei, det ikke pent å kalle noen for idioter...) og "Stakkar! Det må jo gjøre direkte vondt å være dum!" (Nei, det er ikke spesielt pent å si at noen er dumme, heller...)

En sånn uttalelse som han kom med er så nedlatende og blærerete at det er helt kvalmt, men den vitner også om en sneversynthet som nesten får meg til å synes litt synd på ham. Han kaller det også for et "friår subsidiert av staten". Jeg vil faktisk ikke kalle et folkehøgskoleår for et "friår" i det hele tatt. Ok, så har man ingen eksamener. Og fagene er tilsynelatende ikke så "matnyttige" i en innbarka akademikers øyne eller ører. Det som jeg likevel kan fortelle alle folkehøgskoleskeptikere er at et folkehøgskoleår er spekket med opplevelser og erfaringer som man har nytte av hele livet. Det gir kunnskaper som er langt viktigere enn de man lærer på BI eller andre høgskoler og universiteter. Motstanderne av folkehøgskoler eier ikke begrep om hva et sånt år er og innebærer.

Et år på folkehøgskole vil også kunne være en god samfunnsnyttig investering. Det nevnes litt i hånlige ordelag "å finne seg sjæl på statens bekostning". Sannheten er at de fleste som går på folkehøgskole har en enorm personlig utvikling og modnes mye på et sånt år. Ved å ta dette såkalte friåret, så blir man mer sikker på seg selv og hva man vil. Derfor er jeg sikker på at mange er i bedre stand til å ta et valg om videre studier og framtidig yrke. Dette gjør at de bruker mindre tid på utdannelse og er raskere ute i jobb enn om de hadde noen år med prøving å feiling før de startet på det "riktige" studiet. UH tok i bruk begrepet "skattefinansiert friår", men kjennsgjerningen er jo at dette så langt fra er gratis for de som velger et år på folkehøgskole. Avhengig av linje og aktiviteter, så sitter de igjen med en god porsjon studielån for et sånt år.

Når det er sagt, så må jeg også si at et samfunn som måler alt ut fra økonomisk nytteverdi vil bli et utrolig fattig samfunn. BI-pappagutter (fordomsfull ytring - jada!) tror at alt kan måles i penger. Jeg har litt vondt av dem som tenker sånn, de har ikke forstått så mye av hva livet egentlig er! Dette har jeg skrevet litt om i tidligere innlegg hvor vi som invisterte litt av våre liv til å være sammen med små barn har fått litt pepper av samme slag.

Jeg vil faktisk komme med et helt nytt forslag: nemlig å tvangssende alle med sånne håpløse holdninger på folkehøgskole et år og håpe at de kan få litt fornuft inn i hodene sine.