fredag 30. mai 2014

Kvinnen fra havet...

Jeg er og blir et kystmenneske!

I løpet av de årene jeg har bodd sørpå har det blitt noen turer opp og ned gjennom landet, enten med bil eller tog. En tanke som har slått meg omtrent hver gang jeg har kjørt gjennom Østerdalen eller Gudbrandsdalen er: hvordan i all verden har noen kommet på å bosette seg her? Joda, jeg skjønner jo hvorfor det bor folk der. Det var der det var jord som man kunne dyrke for å få mat. Men hvordan kan man bo så langt fra havet?

En gang var det en som sa at det å se utover havet og det å se utover et jorde var akkurat det samme... Nei, det er det ikke! Underveis i livet har vi bodd inni landet ved en stor innsjø. De innfødte der mente at det måtte være akkurat som å bo ved havet... Nei, det er det ikke! Det er helt klart at det å se utover en innsjø er bedre enn ikke å se vann i det hele tatt, men det kan på ingen måte erstatte havet.

Det er ikke bare det du ser, men det viktigste er lufta. Ingenting slår lukta av sjø! Og så er det noe med nærheten til havet. Her jeg bor nå kan jeg ikke se noe til fjorden. Ikke en gang et lite havgløtt kan jeg slå i bordet med, selv ikke hvis jeg står i gardintrapp på altanen i andre etasje. Men jeg vet at det tar meg et par minutter i bil før jeg kommer ned til strandkanten, og når været har riktig retning, så kjenner jeg sjølukta når jeg går ut av døra mi. Så selv om jeg ikke kan se fjorden, så vet og kjenner jeg at den er i umiddelbar nærhet.

Jeg vet at mange synes jeg er rar, men sånn er det. Jeg kunne aldri bosette meg i innlandet, det tror jeg rett og slett hadde gjort meg syk.







torsdag 29. mai 2014

Om å være positiv

Verden er rar!

På facebook går det mange slags "kjedebrev" og utfordringer. Sånn stort sett synes jeg det blir mer enn nok av bilder som skal likes og deles hvis man har en sønn, datter, mor, far, katt, moped eller hva det måtte være som man er veldig glad i. Som regel skygger jeg unna alt dette, rett og slett fordi jeg ikke gidder. Men de siste ukene har det gått en utfordring som jeg har hatt litt sansen for. I tre dager skal man nevne tre ting som er bra. Denne trodde jeg virkelig ikke kunne bli feil...

Men, akk & ve! Så feil kan man faktisk ta! For her om dagen kunne jeg lese i en eller annen nettavis at noen syntes at det var så slitsomt med alle som skulle dele så mye fint, nå plutselig... Da må jeg innrømme at jeg ble litt lang i maska. Er det virkelig mulig å synes at det er så forferdelig med litt positivitet? Og er det forferdelig å lese om at andre er fornøyd?

Dette henger egentlig litt sammen med det innlegget jeg skrev litt tidligere: Lykke på facebook Jeg tror vel muligens de som klarer å blir sure for sånt er de som i alle fall burde utfordres til å finne noe positivt. Det går opp og ned for alle, og i perioder hvor jeg har syntes at livet har vært stort sett bare dritt og møkk, så er dette noe jeg har gjort for meg selv. Hver kveld før jeg la meg skulle jeg finne tre fine ting som har hendt i løpet av dagen. Jeg sier ikke at det alltid er lett, men det er faktisk mulig å finne ting som kan vinkles positivt - for det er nemlig ofte det som det handler om.

Jeg mistenker fortsatt at de som synes det er helt forferdelig med all denne positiviteten egentlig har det ganske greit, hvis de bare kjenner etter. Som jeg skrev tidligere, så er det ofte sånn at de som virkelig har grunn til å klage, de ser mye lysere på ting enn de som bare har det litt kjipt.

For de aller fleste blir livet sånn som man gjør det til. Velger man å fokusere på det som er negativt mesteparten av tida, så blir livet ganske kjipt. Hvis man derimot ser etter det som er fint, så vil man ha det mye bedre. Så kanskje du som blir litt sur og mutt over å lese om andres lykke heller skal se etter hva som er fint hos deg? Det kan hende du blir overraska!

mandag 19. mai 2014

Vel overstått!

Årets 17. maifeiring er over - det ble igjen en svært vellykket utgave! Været var flott hos oss, parogtjue grader og litt lufting som gjorde at det var helt greit å gå i uniform. Det ble tre tog, masse is og brus og alt var som det skal.

Korpset gjorde også i år en kjempeinnsats og spilte fletta av de fleste. Det er så moro å gå bak korpset og se på reaksjonene til de som står langs ruta, reaksjonene inneholder både sang, dans og applaus. Jeg blir like imponert hver gang vi er ute og går, men det er noe ekstra med 17. mai og særlig med borgertoget.

I dag vil jeg likevel gi en ekstra honnør til drillerne våre! Først vil jeg fortelle litt om drilltroppen vår. Vår filosofi er at drillerne skal være små og søte, gjerne i tannfellinga. Om de snur seg feil vei, mister staven og er litt sånn generelt i utakt, så er det bare sjarmerende. Det er nemlig det vi først og fremst vil de skal være. De skal gå foran korpset og sjarmere alle som står langs veien. Da vi var på stevne i Bø sømmarland for et par år siden, ble vi introdusert av speaker under innmarsjen på denne måten: Og de som kommer nå med denne flotte drilltroppen er... Og vi har virkelig verdens fineste drilltropp!

De yngste går i første klasse og de er 6-7 år, og det er her jeg blir så imponert! Vi går nemlig ganske langt på 17. mai. Vi går ca ei mil fordelt på tre korps, og så er det jo sånn at ingen under 20 år sitter stille innimellom togene. Det siste toget har ei lang og bratt rute, og jeg selv kjenner det ordentlig godt i beina når vi endelig kan tre av for siste gang. Men det var altså ingen klaging eller syting fra de minste, verken drillere eller musikanter. Vi hørte ikke et pip om vonde bein eller at de ville til mamma. Med unntak av et par drillstaver på avveie (hode og mage til sidemannen) som utløste litt tårer, så var det smil fra øre til øre hele dagen! Fantastisk flotte unger! Og jeg er virkelig glad for at vi får lov til å låne dem av foreldrene nesten hele 17. mai. Det er sånt som gjør det så skrekkelig fint å være voksenleder i et skolekorps!





lørdag 10. mai 2014

17. mai

Jeg innrømmer det så gjerne: jeg gleder meg skikkelig til 17. mai.

Som lita jente var 17. mai selveste stasdagen. Det var 17. maitog og leker. Det var pølser i kjøpepølsebrød, årets første is og rødbrus uten spikerhull i korken, og det var ingen begrensninger verken på is, brus eller pølser. Etter hvert begynte jeg i korps. Da var det avreise med fiskeskøyte klokka grisetidlig til Øy 1. Der var det frokost og dagens første 17. maitog. Deretter var det ombord i fiskeskøyta som tok oss til Øy 2 og dagens andre 17. maitog. Til slutt gikk turen til Øy 3 (hjemme) hvor vi gikk foran i dagens tredje 17. maitog før vi kunne kaste oss over leker, pølser, is og brus. På kvelden var det å stappe såre, slitne bein i et fotbad, men det var det som var ordentlig 17.mai!



Første 17. mai uten korps var rar og kjedelig. Jeg hadde flytta til nytt sted og kjente ingen. Etter hvert ble det likevel det som ble det vanlige igjen. Gjennom år med flyttinger på grunn av diverse studier her og der ble 17. mai dagen hvor man hadde det koselig sammen med venner, gjerne mange venner, og alltid med pølser, is og brus som fast følge.

Det har vært 17. mai med russefeiring. Det året jeg feira dagen i hovedstaden sneik vi oss med 17. maitoget opp til slottsplassen så vi fikk vinka til Kongen. Da jeg traff mannen min, begynte vi å dra hjem til hans hjemsted for å feire der. Det resulterte i en ny fast følgesvenn: napoleonskake! Etter hvert ble det feiring av nasjonaldagen med barna i barnetoget. For snart ni år siden startet to av dem i korps, og etter noen få måneder var jeg på plass i styret. Dermed var 17. mai sånn som den egentlig skal være igjen.






Nå er 17. mai tidlig oppe med flaggheis på skolen før frokost for musikantene. Det er tre tog med borgertoget i byen på ettermiddagen som det store høydepunktet. Det er pølser, is og brus. Det er napoleonskake og ny koselig softistradisjon sammen med en nabofamilie etter borgertoget. Det er gnagsårplaster og møre bein, og det er minst like morsomt som det var da jeg var lita!






lørdag 3. mai 2014

Kjære bilførere!

Jeg gjentar oppfordringen fra i fjor. Det er mai, og de neste ukene kan dere oppleve å møte korps ute langs veien. Hvis det skjer deg, kjør da inn til siden og stå stille til hele korpset har passert! Noen ganger går korpset bare i halve veien sånn at det går an å kjøre forbi, da må du holde god avstand og kjøre rolig og forsiktig forbi!

I dag skjedde det igjen, en bil passerte korpset i alt for høy fart! Det skal ikke mer til enn at ei lita drilljente mister staven sin og løper et skritt til siden for å plukke den opp, før det kan gå skikkelig ille. Hastigheten til dagens bil var altfor høy og i tillegg var avstanden til korpset maks en halvmeter.

Vis hensyn, senk farten eller stopp og hold god avstand! Så får alle en fin vår og sommer...



fredag 2. mai 2014

Eldre mødre

Det er en økende trend at damer venter lengre og lengre med å få barn. Det er ulike grunner til det. Noen synes for eksempel at det er greit å ha en pappa til disse barna, og det skjønner jeg veldig godt. Det er det beste, både for barna og en selv. Og det er nå en gang sånn at ikke alle treffer den de vil dele livet og stifte familie med når de er 20. Andre har fått flere barn i ung alder, og så får de en atpåskatt i litt "høyere" alder, det er kjempekoselig!  Jeg er selv en av dem. Langt flere gjør det av egoisiske grunner, og faktisk er det flere som både nærmer seg og passerer 50 år før de får sitt første barn. Det synes jeg er litt... skal jeg være så tøff å ta i bruk ordet forkastelig? Jeg blir litt småprovosert på vegne av de barna som blir prioritert langt ut i leksa og som egentlig blir gjort til en slags belønning eller bonus, ikke spør meg for hva...

For først skal man realisere seg selv. Man skal ha en god utdannelse. Så skal man selvsagt ha en god og stabil jobb. Og så skal man gjerne reise og se verden. Man skal feste seg ferdig, bli voksen og moden nok til å sette barn til verden først. Mange blir ikke voksen og moden nok før de nærmer seg eller passerer 40. Jeg må jo innrømme at jeg stusser fælt over 35-40-åringer som ikke "føler seg voksne nok til å få barn". De trenger faktisk ikke å få barn - for barnas skyld. For er du ikke voksen nok når du kommer til 25-30-årsalderen, så blir du det aldri!

Likevel er det altså sånn at noen av disse livsnyterne plutselig finner at tiden er inne for å få barn. Når det så viser seg at det ikke bare å trykke på en knapp for å bli gravid, så blir de overraska! Min mor sa det: naturen er så viselig innretta at når man ikke bør få barn lenger, da kan man ikke få barn. Nå har medisinske framskritt gjort det sånn at man kan få hjelp til å få barn etter at naturen selv begynner å trappe ned. Men er det nødvendigvis riktig å gjøre det? Er det egentlig en menneskerett å få barn? Er det riktig å hjelpe de som rett og slett har prioritert bort barn mens de fysisk var mest egnet til å få barn? Og er det greit for barna at de skal vokse opp med gamle foreldre?

Jeg er som tidligere nevnt en atpåskatt. Begge mine foreldre hadde passert 40 da de fikk meg. Jeg hadde virkelig verdens beste foreldre, og jeg kunne ikke tenkt meg noen andre, men hvis jeg skulle ønsket meg noe annerledes, så hadde det vært at de var yngre! Det er ikke bare greit å ha godt voksne foreldre. Jeg husker at jeg var mye redd for at de skulle dø. Når jeg selv var 7-8 år, så var 50 år veldig gammelt. Jeg var heldig og fikk ha dem begge til jeg selv ble voksen. Pappa døde rett etter at jeg hadde fått mitt første barn, og det har faktisk vært ganske sårt at ikke mine barn fikk oppleve ham som bestefar. Han var nemlig en fantastisk bestefar! Jeg hadde selv en kjempefin oppvekst, men likevel satte jeg en veldig absolutt grense for hvor seint jeg selv ville ha barn, av hensyn til barnet.

Jo eldre foreldrene er, jo større er også risikoen for genetiske sykdommer. Dette gjelder også om det bare er far som er eldre, men det tror jeg ikke det er så mange som er klar over. I tillegg er også eldre foreldre mer engstelig enn yngre. Det også kan faktisk bli en belastning for barnet. Her tror jeg det er forskjell på om man får førstemann eller nummer fire i førtiåra. Jeg opplevde ikke mine foreldre som mer engstelige eller overbeskyttende mot meg enn de var mot mine søsken. Det er også ganske naturlig at de som får sitt første og kanskje eneste barn etter at toget egentlig var i ferd med å trille ut fra perrongen, vil være mer redd for at det skal hende noe med det. Og, brannbombe, det er også en økt risiko for at dette barnet kan bli en ordentlig bortskjemt småkonge...

Medisinske framskritt er bra, men jeg tror det er riktigere å bruke ressursene til å hjelpe yngre barnløse til få barn i stedet for de som av egoistiske grunner velger bort å få barn mens de kan. Og så er det minst like viktig å tenke på barnas behov. Barn må aldri bli statussymbol eller belønning! Så får heller de som er i fertil alder prioritere litt annerledes...