lørdag 28. juni 2014

Søring vs nordlending

"Når en sørfra sier "kan du være så vennlig?", så er vedkommende høflig. Kommer de samme ordene fra en nordfra, så vet du at nå er det like før det smeller!" Denne dukka opp på facebook her om dagen, og den fikk meg til å le høyt. Den stemmer nemlig ganske godt.

Jeg har flytta en del rundt og bodd mange ulike steder i landet. Det er gansk artig å bo forskjellige steder og merke de regionale ulikheten på nært hold. Det finnes mange myter om de som bor i de ulike landsdelene. Noen ting er kun myter og har ingen rot i virkeligheten, men mange ting stemmer ganske godt! For noen år siden hadde Nrk en serie som handlet om akkurat dette. Der gikk de gjennom lansdelene med tilhørende myter for å be- eller avkrefte.

Det er ganske artig å være utflytta nordlending sørpå, men det har også sine utfordringer avhengig av hvor du befinner deg i landet. I løpet av mine mange flyttinger har jeg ikke bare fått merke forskjellene, men jeg har også fått erfare hvilke kombinasjoner med nordlendinger som fungerer bra og mindre bra. Akkurat det skal jeg ikke gå så veldig mye inn på her, men jeg kan si såpass at hvis ikke komboen nordlending/østlending hadde vært så bra, så hadde jeg nok ikke blitt boende her i så mange år som jeg har!

Vi nordfra er kjent for å være veldig åpenhjerta og rett fram, eller storkjefta som noen vil kalle det. Og det stemmer nok til en viss grad. Nå er jeg en god blanding av en vestlending og en nordlending og har vokst opp nordpå. Vestlendingene er litt mer kjent for å være sindige og rolig, og de tar på ingen måte av i sine uttalelser. Som min vestlandske mor sa: når en vestlending sier "det/den var slett ikke verst", da skal du ta det til deg! Noe særlig lenger opp på begeistringsskalaen beveger ikke vestlendingen seg. Det er mulig at dette legger en demper på mitt nordnorske temperament - eller ikke. Jeg kan nok av og til oppfattes som litt skarp i kanten av enkelte. Og jeg sier fra når jeg synes at det er på sin plass! Baksiden er nok at jeg kan ha såret noen på min vei, helt uten at det var hensikten eller at jeg har tenkt på at andre kunne bli såra, og det synes jeg er leit.

Jeg tror kanskje det er mange som ikke tenker på at det kan være så store kulturforskjeller innad i landet vårt, men det er det. Det er ikke så rart at det er sånn heller. Vi bor i et langstrakt land. Avstanden fra sør til nord er like lang som fra sørenden av landet vårt og langt ned i Italia. Alle vet jo hvor stor forskjell det er i lynne og kultur den veien, så selv om det ikke blir helt det samme, så ville det vært rart om alle i Norge var en homogen masse. Så kan man jo filosofere litt over hvorfor vi er som vi er, men det tar jeg heller en annen gang. Jeg synes ulikheten først og fremst er morsomme og litt fascinerende.

tirsdag 24. juni 2014

Mitt korpsengasjement.

De fleste som kjenner meg har fått med seg at jeg er veldig engasjert i korps. Jeg skal nå prøve å forklare litt hvorfor jeg ikke klarer å la være å boble over sånn av og til.

Hvert år reiser vi på sommertur med korpset, og sist helg gikk årets tur av stabelen. Det er lite som gir meg så mye energi og glede som å dra på tur med denne fantastiske gjengen! Korpset vårt er ikke noe stort korps. Kanskje er det nettopp derfor at vi er en utrolig godt sammensveiset flokk, både barn, ungdommer og voksne?

Årets tur var litt neddempa i forhold til fjorårets store og flotte jubileumstur til Spania. Vi leide oss inn på en skole ikke langt herfra fra lørdag til søndag, og søndagen ble tilbragt i en klatrepark. På lørdag hadde vi lite fastlagt program, men det er ikke noe problem. De sysselsetter seg selv, og alle får være med. De store tar seg av og leker med de små og lar dem forstå at de liker å være sammen med dem. Denne gangen var det en som hadde med balltre og ball, så da ble det blant annet en lang økt med dødball.





Det er så utrolig flott å se hvordan disse musikantene og drillerne koser seg sammen, og det er rørende å se hvor omsorgsfulle de er mot hverandre. Da innbruddsalarmen gikk tre(!) ganger i løpet av natt til søndag, tok ei jente på 12 madrassen sin og la seg mellom to jenter på ti som syntes dette ble litt i overkant skummelt.

Det sitter sammen i klynger og tøyser og ler. De spiller spill sammen, de trøster og oppmuntrer hverandre og de er som en stor søskenflokk. Overnattingstur er ekstra populært.



De er også hjelpsomme, både mot hverandre og oss som er ledere. Det er aldri noe problem å få hjelp til å pumpe opp luftmadrassen. Steiking av kjøttdeig og kutting av grønnsaker til taco går som en lek.

De som er engasjert i andre ting vil si at deres miljø er like positive og sammensveisede. Lagspill gir lagånd, og det er ikke sånn at jeg tror at det er bare korpsmiljø som er bra. Men det er to ting som jeg mener gjør korpsmiljøet unikt:

* Det ene er aldersblandingen.Som jeg skrev lenger oppe, så er de store flinke til å ta seg av de små. De yngste er trygge på de eldre. Ingen av seksåringene synes at de store på 15-16-17-18 år eller eldre er skumle.



* Det andre er mangelen på konkurranse. Kommer det en ny på baryton, så er det ingen risiko at den skal skvise ut eller få mer "spilletid" enn de som var der fra før. I korps er det virkelig sånn at "jo flere vi er desto bedre er det." Derfor er det viktig for alle at ingen slutter og dermed blir det til at man gjør sitt for at miljøet skal være bra så alle blir værende. Et av slagordene til korpsbevegelsen er: I korps er det ingen reservebenk. Alle er med, og i et lite korps er det kanskje enda viktigere enn i et stort. Her får man tidlig musikalsk ansvar, og det vokser man på.

Vi er også så heldig at vi har en super foreldregruppe. De minste må ha med foreldre når vi skal overnatte, og det har blitt rekruttert flere styremedlemmer fordi de har vært nødt til å bli med på tur. Når de ser hvor fint vi har det sammen, så vil de også gjerne at barna skal fortsette å være med. Jeg skulle virkelig ønske at de som har lyst til å begynne i korps får lov av dere som er foreldre.

Så det er faktisk helt umulig ikke å bli kjempeengasjert når vi har med en sånn gjeng å gjøre. Jeg koser meg så enormt sammen med de fine barna og ungdommene, og noen av dem har jeg holdt kontakten med etter at de har "vokst ut" av skolekorpset. Jeg tok i vår fatt på mitt åttende og niende år i styret, og det er like moro nå som det var i begynnelsen!

onsdag 18. juni 2014

Sommerbloggmodus

Det har blitt litt lite aktivitet her de siste ukene. Jeg sier i år som jeg sa i fjor: når sola skinner og været er fint, så vil jeg nok prioritere friluftsaktiviteter framfor blogging. Helt stille blir det vel ikke, men aktiviteten vil nok bli både laber og variabel. Heldigvis tjener jeg ikke penger på dette, så jeg kan tillate meg å være litt slækk på sommeren.

Kikk gjerne innom av og til, og så tar det seg nok opp over sommeren igjen.