onsdag 30. juli 2014

Barnebursdager

Jeg har i dag kommet til feiring av barnebursdager. Jeg skal med en gang innrømme at jeg ikke fikk barn først og fremst for å få arrangere barnebursdager! Men har man barn, så er det noe som hører med. Også når det gjelder barnebursdager, så har noen av feiringene antatt dimensjoner som er hinsides all fornuft. Dette er også en karusell som bare øker på. Har noen hatt en feiring som var av det fancy slaget så må nestemann ha noe som er enda bedre!

Jeg overhørte for litt siden ei mor snakke om den forestående 1-årsdagen til hennes barn. Selv om det tydeligvis var måneder til denne bursdagen, så var det viktig å starte med forberedelsen nå. Denne bursdagen måtte nemlig bli "perfekt"! Igjen ender jeg opp med å bli ganske så matt... En ettåring skjønner ikke konseptet bursdag, de aner ikke hva gave er. Dytter du en pakke i fanget på en ettåring, så har han ikke peiling på hva som skal gjøres med den. Det er større sjanse for at ettåringen ender opp med å bli sliten og gretten enn at hun er kjempefornøyd med dagen. Så jeg sier om voldsomme barnebursdager for en ett- og kanskje også en toåring som jeg sa om formidable barnedåper: det er bare en framvisning av den flinke bursdagsplanleggeren, enten det nå er mor/far eller noen andre.

Her i huset ble det ikke arrangert barnebursdager før de ble 4-5 år. Før det inviterte vi besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn til kaffe og kaker. Da de fylte ett fikk de heller ikke så voldsomme gaver fra oss foreldrene. Allerede før vi fikk barn, så bestemte vi oss for at vi ville kjøpe alle bøkene til Anne Cath Vestly hvis vi fikk barn. Så til sin første bursdag fikk eldstemann den første boka om Knerten og noen klær han likevel trengte. Leker var det egentlig nok av allerede, og slekta ellers kom i tillegg med mange nye. Det er viktig å markere bursdagen også for de minste, men sjørøver- eller prinsessebursdager for så små er egentlig bare tullete. Jeg tror mine ettåringer koste seg mer med litt bestemorkos og et onkelfang enn de hadde gjort med 20 andre ettåringer som hylte, bråkte og invaderte hjemmet deres.

Jeg er selv ikke så veldig glad i jåleri, og jeg må innrømme at det heller ikke skal så mye til før jeg synes at ting blir jålete. Jeg synes selvfølgelig også at det kan være både kult og fint når ting matcher, men det er overhode ingen krise hvis det ikke gjør det! Etter at førstemann var på plass, var vi en gang på Tybring-Gjedde. I ei hylle fant jeg pakker med tusen papirposer i riktig godteposestørrelse. De var lagd av gråpapir og påtrykt et blomstermønster. Ettersom vi allerede var blitt foreldre og hadde lyst på flere barn, så tenkte vi at godteposer til barnebursdager ville bli et behov som ville dukke opp jevnlig. Så vi kjøpte posene, og de holdt i vår tid som bursdagsarrangører. De holdt til og med som lørdagsgodteposer i heimen i mange år, men nå er de brukt opp. De ble brukt i jentebursdager og guttebursdager, og aldri hørte jeg noen klage på dem selv om de ikke matchet med noe som helst.

Når da barna blir så store at det er på tide med barnebursdager, så er det ofte like populært med enkle bursdager som med de storslåtte. Min bror har en sønn som har bursdag seint på høsten. Et år inviterte de til bursdag i skogen. Gutta lekte seg i skogen og stekte pølser over bål. Mot slutten satte de seg rundt bålet mens min bror fortalte noen skikkelig skumle spøkelseshistorier. De små satt med store øyne og følte seg langtfra sikre på hva som befant seg der ute i mørket. Da de ble henta, sa den ene: Kan'ke dere ha sånn bursdag til neste år også 'a? Selv har jeg barn som er født på vinteren, og vi har hatt akebursdag over samme lest. Pølsene ble stekt over bål, og ellers var det full aktivitet i snøen både med og uten akebrett. Kjempeenkelt og kjempepopulært. Mange unger er glad i å kle seg ut, så vi har hatt kle-ut-bursdager og pysjbursdager hvor alle kom i pysj. Et par ganger har jeg gått til innkjøp av krympeplast og vannfaste tusjer. Så har alle lagd en liten plastdings hver som de kunne ta hjem og henge på sekken eller penalglidelåsen. Det var også populært.

For mange er kakene og maten den store bøygen. I alle fall når junior har fått servert både Barbiekaker, sjørøverskuter og høye cupcakes i andres bursdager. Noen er genuint både glad i og flink til å lage flotte kaker, og det er helt supert. Jeg har sett mange fine bilkaker og prinsessekaker, og jeg skjønner at det er ordentlig stas med de kakene. Jeg selv er veldig glad i å lage kaker, men jeg legger ikke sjela mi i barnebursdagskakene, for å si det sånn. Da legger jeg heller litt mer i kakene til familiebursdagen når min familie av kakemonstere dukker opp. For de som derimot ikke er så glad i å bake, så er det greit å vite at torokaker og muffinsmiks fungerer minst like bra som alt annet. Selv har jeg lagd både togkake og dinosaurkake av kakemiks. Ellers er jo is og gele en sikker vinner: fullt av sukker, fullt av e-stoffer og usunt som fy, men helt innafor!

Mye enklere enn den ser ut til, lagd av en eller annen sjokoladekakemiks...
 Jeg vil i det hele tatt slå et lite slag for de uperfekte bursdagene. Bursdager hvor fotballmønteret på serviettene og papptallerkenene ikke nødvendigvis er det samme, men der hvor gjestene forlater selskapet røde i fjeset med bustete hår, skjorta utav buksa, hårpynten på snei og skyhøye på sukker!


tirsdag 29. juli 2014

Barnedåp

At et bryllup kan genere mye styr har jeg vært klar over lenge, men jeg tror ikke at jeg hadde klart å komme på av meg selv at noen faktisk setter himmel og jord i bevegelse for en barnedåp også! Det ble jeg først gjort klar over da jeg leste en stor reportasje om dette i ei avis for en stund siden. Der var det blant annet intervju med ei ung mor som hadde begynt med planleggingen flere måneder før barnet ble født. Jeg innrømmer så gjerne at jeg fikk hakeslepp. Reportasjen kunne også opplyse meg om at det faktisk finnes noe sånt som "dåpsfestplanleggere"! Ja, nemlig!

Bare for å si det: det synes jeg bare blir dumt! Dette er jo en markering som hovedpersonen selv mest sannsynlig vil sove seg gjennom. De som lager storslagne dåpsfester, eller navnefester, klarer derfor aldri å overbevise meg om noe annet enn at dette kun er for å vise fram for omverdenen hvor dyktige de er til å arrangere selskaper. Jeg troor, ikke for å være negativ, at hovedpersonen blåser en lang marsj i hele selskapet. Jeg tror de bryr seg katta om farger på lys og servietter og hva som blir servert.

Min barn er døpt, og vi brukte den anledningen til å samle familie og noen venner til litt enkel mat og et innholdsrikt kakebord. Igjen: jeg mener ikke at man ikke skal pynte og gjøre det fint, men dåpsfestplanlegger, dere?! Eller planlegging over flere måneder?

Jeg har selv ved disse anledningene befunnet meg mer eller mindre i ammetåka. Den ene gangen holdt jeg på å glemme å kjøpe kaffe, det hadde nesten vært litt "krise" i min kaffeglade familie. Da butikkene var stengt, oppdaget jeg at det var blomster jeg hadde glemt å kjøpe. Så da var det bare å dure til bensinstasjonen og kjøpe noen ferdigbuketter som ble delt opp og fordelt i små vaser som bordpynt.

En annen gang var det virkelig tåke som sendte deler av dåpsfølget til et helt annet sted i landet. Dette var før mobiltelefoner ble allemannseie, så vi ante ikke hvor de hadde tilbragt dagen før på kvelden da vi kom hjem. Det ble en koselig men rar dåp med masse kakerester og første poeng klart til konfirmasjonstalen.

Og så er det noe med perspektivene. Som jeg fortalte i et tidligere innlegg: jeg har hatt venner som hadde barnets begravelse planlagt før fødselen, og jeg har hatt venner som har mistet friske barn etter termindato. Det gjør faktisk at jeg tenker at det kan være greit å vente med å planlegge dåpen til barnet er født.

Et annet nytt fenomen som har dukket opp her til lands er såkalte "babyshowers". Om det tror jeg ikke at jeg sier så mye... Jeg tror dere kanskje aner hva jeg mener om det ut fra det forrige avsnittet...

mandag 28. juli 2014

Bryllup

Jeg starter med begynnelsen, nemlig bryllupet. Begynnelsen fordi det var kanskje bryllupsfestene som først begynte å anta litt grandiose dimensjoner. Jeg skjønner at man vil at dette skal være en fin dag. Det er en spesiell og viktig dag, og for de fleste er tanken at dette skal være en engangsforeteelse. Likevel synes jeg det har blitt blåst ut av alle proporsjoner, og jeg mistenker at vi kan takke amerikanske TV-serier for det. Av en eller annen grunn er det som gjøres der borte blitt en pekepinn for hvordan ting bør gjøres her også - dessverre!

Jeg gifta meg tidlig på nittitallet, og det var heldigvis før denne "amerikaniseringen" var i gang. Utrolig nok gikk det likevel bra: jeg ble gift, og jeg er fortsatt gift med samme mann.

Når et bryllup skal planlegges, så starter det ofte med at det velges ut farger og kanskje også ett eller annet tema. Noen lager også et monogram med initialene til de to som skal gifte seg. Monogram og farger går igjen på invitasjoner, bordkort, sanghefte, meny, blomster og annen pynt. Dette gjør jo alt stilfull og flott. En ting som jeg har sett flere ganger er en liten presentasjon av alle gjestene i sangheftet. Det synes jeg er en smart idé. Det vil som regel være en del man ikke kjenner, og da er det litt moro å får vite litt om de andre gjestene. Jeg har også vært med på at brudeparet selv har lest disse presentasjonene, og det var et artig og koselig innslag under middagen.

Da vi skulle gifte oss var det fortsatt vanlig å gå på bokhandelen og kjøpe ferdige invitasjonskort og bordkort. Det var noen få kreative sjeler som hadde begynt å lage bordkort og invitasjoner sjøl, og her må jeg innrømme at jeg i etterkant skulle ha ønsket at det var mer vanlig da vi skulle gifte oss. Det er nemlig noe jeg hadde likt kjempegodt å pusle med selv! For de som er kreavtive og som liker det, er det utrolig artig å kunne få sette sitt personlige preg på både invitasjoner, bordkort og pynt. Jeg håper ikke noen tror at jeg mener at det er noe galt med å lage bryllupet stilfullt og pent. Men: ferdigtrykte invitasjoner og standard bryllupsbordkort med to gullringer oppe i høyre hjørne la på ingen måte noen demper på bryllupsfesten vår! Så poenget mitt er at det går an å gjøre ting enkelt.

Når man skal gifte seg, så må man jo ha klær - da også. Det er jo relativt uvanlig å sprade rundt naken, også i sitt eget bryllup. Jeg har fått med meg at prisen på en brudekjole kan være relativt stiv. I tillegg kommer kjoler til brudepiker, som jeg registrerer oftere og oftere er voksne, gjerne venninner av bruden, litt sånn american style, med andre ord. Det er også blitt meg fortalt at det er vanlig at bruden skal betale for kjolen til forloveren - hvorfor, i all verden, det?! Av en eller annen grunn er det mest fokus på damenes klær, kommer litt tilbake til det...

Da vi skulle gifte oss var det fortsatt ganske vanlig å leie kjole, og det var vel aldri oppe til vurdering å kjøpe en kjole. Hva i all verden skulle jeg med min egen kjole når det var mulig og like vanlig å leie? Den kom jo aldri i verden til å bli brukt igjen. Min kjole var en ny modell og var derfor ganske dyr: hele 2800,- måtte jeg punge ut med. Det plaget meg overhode ikke at noen hadde giftet seg i samme kjolen før meg og skulle gjøre det etterpå. Kjolen satt som et skudd og under store deler av middagen sto min fireårige niese bak meg og strøk over kjolen min mens hun sa flere ganger: fin du er, tante!! Jeg trengte altså ikke en spesialsydd kjole til 10000 for å få den beste tilbakemeldingen man kan få! Flere av mine venninner sydde sin egen kjole, tøffest var hun som satt i frisørstolen og sydde det siste på kjolen mens frisøren satte opp håret til bryllupet... Vi hadde også brudepiker, to andre av mine nieser. Mødrene gikk til innkjøp av to like finkjoler som kunne brukes i etterkant. De var kjempesøte!

Bukett er også viktig, og den skal selvfølgelig gå i de aktuelle temafargene sammen med bordpynt og blomsterpynt ellers i lokalet.


Da vi skulle gifte oss hadde jeg en ganske sterk mening om fargen på buketten. Jeg har aldri vært så veldig glad i pastellfarger og i alle fall ikke rosa. Jeg ville gjerne ha knallrøde roser. Så jeg gikk til min venninnes mor, hun og mannen drev gartneriet hjemme, og la fram mitt ønske. Vi fant riktig rødfarge på rosene og så ga jeg henne frie tøyler. Dagen før bryllupet var jeg og henta min nydelig brudebukett! I etterkant skjønte jeg at det liksom var brudgommen som skulle ha ansvaret for buketten... Jaja! Heller ikke det ødela bryllupet vårt! Bordpynten ellers var små buketter, faktisk i samme farger som brudebuketten, men det lurer jeg på om var mer tilfeldig...

I ettertid har jeg også forstått at man gjerne kjøper nytt undertøy, jeg brukte det jeg hadde fra før. Bryllupsskoene var nyinnkjøpte, hvite skinnpumps av type Ecco. De brukte jeg som finsko i mange år etterpå. Hårpynten var min svigerinne så snill å gi videre til meg etter at hun selv hadde brukt den året før. Morgengaver hadde vi heller ikke, jeg er ikke sikker på om vi helt hadde registrert at det fantes noe sånt, noen av oss...

Det var en ting som var litt småkjipt... I og med at det ikke ble servert alkohol i bryllupet, så hadde de som dekket bordene tenkt at da trengte vi ikke glass med stett heller. Mamma kom inn og registrerte at det var dekket på med vanlige rett-opp-og-ned-vannglass og tenkte: Søren, det var jo litt stusselig! Jeg kom inn og registrerte det samme og tenke: Neimen, de kunne jo ha satt på litt finere glass, da! Men heller ikke det lot vi ødelegge festen for oss. For det er litt det som det handler om. Hvis målet er at alt på denne dagen være "perfekt", hva nå det enn betyr, så blir fallhøyden ganske formidabel! Vår innstilling var: vi har gifta oss - det må vi feire!

Jeg gifta meg ikke med den "perfekte" mannen, han finnes ikke! Hovedpoenget mitt var å gifte meg med han som jeg hadde valgt at jeg ville dele livet med og som hadde valgt å leve sammen med meg. Bryllupsfesten skulle være vår markering av dette sammen med de som sto oss nærmest. Det var ikke en oppvisning i hvor flink jeg var til å planlegge bryllup, for jeg tror nemlig at dette først og fremst er blitt jentenes arena. Jeg vet ikke en gang om gutta lenger er betrodd oppgaven med å skaffe bukett eller om de får bestemme sjøl hva de skal ha på seg. Som i så mange andre sammenhenger, så synes jeg litt synd på disse mannfolka...


Jeg synes det er helt sprøtt at mange tar opp dyre lån for å betale for bryllupet sitt. Det går an å få det både fint og koselig uten at det må koste flesk og uten at man må ta permisjon fra jobben de siste månedene før bryllupet. En sånn fest kan lages pompøs og dyr, men den kan også lages enkel og billig. Det er en industri som står klar med en gang noen er villig til å åpne lommeboka, og de er også flinke til å fortelle oss hva vi ha og gjøre. Nå er jo jeg lagd sånn at jeg slett ikke noe annet enn det jeg bestemmer selv. Det er ikke prisen på bordpynten eller høyden på kaka som avgjør om verken bryllupsfesten eller ekteskapet blir bra. Jeg skulle virkelig ønske at flere begynte å tenke seg litt om sånn at det var mulig å få bremsa denne karusellen av galskap, det er helt vanvittig at enkelte setter seg i gjeld for noe de tror de men som egentlig er bare tull og tøys!

søndag 27. juli 2014

Ei enkel jente fra landet...

Jeg har alltid vært glad for timingen når det gjelder meg selv. Jeg har bestandig tenkt at jeg ble født på riktig tidspunkt og på riktig sted. Etter hvert som årene går, så blir jeg mer og mer klar over hvor bra denne timingen har vært. Jeg tror forresten at jeg vil anbefale dere å lese mitt tidligere innlegg som heter Kjerringa mot strømmen. Det gir en bakgrunnsinformasjon om meg som kan være kjekk å ha i bakhodet til de neste innleggene mine.

Jeg kjenner nemlig at jeg er i gang med en liten føljetong her. Jeg har registrert en tendens som jeg synes er ganske voldsom, nemlig fester som tar helt av. Og da tenker jeg ikke på hjemme-alene-fester eller andre ungdomsfester. Nei, jeg tenker på dåpsfester, bryllup, konfirmasjoner og for ikke å snakke om barnebursdager.

Jeg har en følelse av at hele tilværelsen har blitt til et eneste stort verdensmesterskap i alt. Det er et underliggende "krav" om at man til enhver tid "må" overgå andre. Mine barn kan jo ikke ha noe dårligere bursdag enn vennene, helst enda bedre. For ikke å snakke om bryllupsfesten! Den MÅ jo være perfekt! Feiringer skal for alt i verden ha et tema, eller så må alt skal ha matchende farger, logoer eller hva det måtte være. Barndåpen er ferdig planlagt før svangerskapet er halvveis. Det blir i alle fall fullstendig meningsløst i mitt hode. Jeg har venner som hadde barnets begravelse ferdig planlagt før svangerskapet var fullgått, og jeg har venner som plutselig mista barnet i mors liv etter termindato. Det setter ting i et litt annet perspektiv og gjør kanskje at jeg synes nettopp den typen planlegging blir komplett idiotisk.

Noen koser seg stort med planleggingen og synes den er halve vitsen, og det har jeg kjempeforståelse for. Jeg også synes planlegging av de litt store festene er kjempestas. Men hovedpoenget er hele tiden å samle folket. Jeg og min familie er veldig glad i å feire ting nettopp fordi at det gir oss en gylden anledning for å treffe familie og venner for litt god mat og ditto prat. Det virker at mange ser på det som en anledning for å vise hva man kan, eller enda verre: hva bursdagsplanleggeren kan. For det er nemlig også en greie. Det har vokst fram et behov for et nytt yrke: nemlig festplanlegger. Dere som har lest litt på denne bloggen kan jo kanskje forestille dere hvor tåpelig jeg synes det er... For hvis man legger lista høyere enn det man selv klarer å følge opp, da er man virkelig ute å kjøre.

Kanskje ikke overraskende, men jeg har sett det som en oppgave å være en motvekt mot galskapen. Jeg ønsker ikke å være med på mesterskapskarusellen og jeg vil vise at det går an å ha en kjempefin feiring uten at det på noen måte må ta av verken når det gjelder økonomi eller arbeid. Det beste av alt er at man gjør seg selv veldig mye mindre sårbar når man ikke legger lista på "perfekt". Hvis noe ikke skulle gå etter planen, så slipper man å føle at verden faller i grus. De neste innleggene vil handle litt mer om de forskjellige typene av fester og feiringer.

tirsdag 22. juli 2014

Fotografering

Da jeg var ni-ti år, fikk jeg mitt første kamera. Det var et Kodak instamatic med blitskube. Det var brukt: min snille svigerinne fant ut at jeg ville ha mer glede av det enn henne, og jeg var overlykkelig over å eie mitt eget fotoapparat! Med det var min interesse for fotografering for alvor vekket. Kameraet var flittig i bruk, og etter konfirmasjonen kjøpte jeg et "ordentlig" kamera, med ordentlig filmrull.

Jeg har alltid tatt masse bilder uten egentllig å ha tenkt på det. Jeg husker jeg satt ute en fin sommerdag i overgangen juli/august for noen år siden sammen med noen naboer da en av dem plutselig spratt opp og hentet kameraet sitt. Hun hadde noen bilder igjen på filmen som hun måtte få tatt sånn at hun kunne få fremkalt bildene fra 17. mai. Da husker jeg at jeg fikk litt hakeslepp av meg selv, for da hadde jeg tatt 5 36-bildersfilmer etter 17. mai. Etter at jeg gikk over til digitalt, har det tatt helt av!

Da ungene var små, ble det naturlig nok tatt mest bilder av dem. Faren min var journalist og hadde derfor "skikkelig" kamera. Han tok også mange bilder privat, både i farger og svart/hvitt, og det er utrolig moro å ha masse bilder fra da jeg var lita. Derfor var jeg også bevisst på at mine barn skulle ha mange bilder å se på fra sin barndom. I tillegg la jeg opp til et løp som jeg kunne følge opp. Jeg vet om flere som har hundrevis av bilder av førstemann... og ikke fullt så mange av de neste... Jeg har hundrevis av alle...

De senere åra har det blitt mer naturfotografering. Jeg er jo litt over gjennomsnitlig fascinert av dette skaperverket, og kan falle fullstendig i staver for alt fra en mektig skyformasjon til den bittelille nyansen av ferskenfarge på himmelen, helt der ute til venstre, ved en solnedgang. Noen ganger er det det storslåtte som treffer og andre ganger kan det være den bittelille detaljen. Det hender ganske så ofte at jeg river meg i håret over fravær av ordentlig kamera i bilen når jeg er ute og kjører, og andre ganger jeg bare stoppe i veikanten for å ta bilde med mobilen. Heldigvis begynner de å ha ganske så greie kameraer...

Jeg har funnet fram et knøttlite utvalg som jeg har lyst til å dele med dere.





 















søndag 20. juli 2014

Tilpasset barneoppdragelse

Da jeg hadde små barn var jeg ganske bevisst på at jeg ikke ville lese noen bøker om barneoppdragelse, akkurat som jeg ikke leste noen bøker om graviditet og fødsel mens jeg gikk gravid. Grunnen til det var i utgangspunktet fordi jeg er litt sånn "klare selv". Etterhvert ble det klart for meg at det finnes omtrent like mange retninger for oppdragelse som det finnes bøker om temaet. Da ble det bare til at jeg fortsatte å holde meg langt unna bøkene.

Det var likevel noen bøker jeg leste, nå husker jeg ikke helt hva de het, men jeg tror det var Kjenn eller Lær om, eller noe sånt, 2-åringen, 3-åringen osv. De var faktisk til stor trøst og oppmuntring. Når man satt der og reiv seg i håret over reaksjoner og væremåter, så gjorde det godt å lese at dette var en helt normal greie for barn på alder med smårollingen. De bøkene vil jeg virkelig anbefale! Hvis man går på biblioteket, så får man sikkert hjelp til å finne dem. Det var en bok for hver alder et stykke oppover, jeg husker ikke hvor langt. Det fine med dem var nemlig at de gjorde meg mer avslappa overfor reaksjons- og handlingsmønstre hos ungene.

Det jeg derimot fikk kløe av var alle råd som startet med "Jamen, det er jo bare å..."

* Jamen, det er jo bare å avlede dem.
 - Nei, det er ikke bare å avlede dem når de ikke på noen som helst måte lar seg avlede! Hun som drev barnehagen som mine har gått i sa faktisk at hun i alle sine år har hatt to barn som ikke lot seg avlede, gjett hvem som er mamma til de to...

* Jamen, det er jo bare å la dem smake på alle typer mat før de blir to, da vil de like alt senere.
 - Nei! Alle mine var nærmest altetende fram til to-treårsalder. Noen år senere var det en daglig kamp for å få et par av dem til å skjønne at de ikke kan spise, pølser og loff med Nugatti hver dag.

* Jamen, det er jo bare å la dem sove i vogna på dagtid, gjerne ute.
 - Nei, alle mine blånektet å sove i en vogn som sto stille etter at de passerte tre måneder.

Ikke alle barn skal eller kan behandles likt. Det som fungerer for mine barn fungerer ikke nødvendigvis for dine, og det som hjalp på eldstemann hjalp så aldeles ikke på nummer tre. Jeg har derfor vært veldig nøye med aldri å fortelle noen at det jo bare er... I stedet har jeg fortalt hva jeg i en lignende situasjon gjorde med en av mine, og hvis de ikke har prøvd det, så kan det jo være verdt å prøve.

Etter en ganske kort periode med førstemann hvor jeg var usikker på alt, så ble jeg heldigvis ganske sikker på meg selv og trygg på at "normalen" dekker ganske vidt. Å få første tann når du er tre måneder er like normalt som å få den når du er tolv måneder. Morsmelksbarn bæsjer like gjerne fire ganger om dagen som en gang annehver uke. Noen har langt hår fra fødselen, andre er helt blanke på skallen til de nærmer seg to. Noen løper fra de er ti måneder men andre slipper taket i mammas finger når de er 20 måneder.


Barne er enkeltindivider og har forskjellig lynne og temperament. Det er derfor logisk at de trenger individuell behandling. Råd fra andre kan være verdt å lytte til, men til slutt er det bare du som vet hva som virker på ditt barn, og det er du som må bestemme deg for hvilke kamper du synes er viktig å ta. Det ligger i barns natur å teste grenser, stort sett hele tida. Derfor må man selv bestemme hva som skal prioriteres for sine egne barn.

lørdag 19. juli 2014

Litt om barneoppdragelse...

Advarsel: Laaaaaangt innlegg! Men forhåpentligvis et litt interessant og matnyttig innlegg...

Å skrive om noe sånt er å gape rimelig høyt, og jeg må med en gang få presisert at jeg absolutt ikke har noen faglig bakgrunn for å si noe om barneoppdragelse. Det jeg derimot har er en god porsjon sunn fornuft, og ettersom mine barn alle er blitt ungdommer/voksne, så kan jeg nå se tilbake på småbarnstida i etterpåklokskapens lys. Nå kan jeg se hva jeg burde brydd meg mindre om, hva jeg ikke burde ha gjort og hva som var bra. I tillegg har jeg fått tilbakemeldinger fra mine håpefulle om hva de synes, og det er faktisk nyttig! Problemet er bare at jeg aldri vil få bruk for den erfaring selv. Så man kan kanskje si at hovedhensikten med dette innlegget er å trøste og oppmuntre de som står midt oppi bleieskift, trass og søvnproblemer nå, og kanskje til og med komme med noen tanker som kan være til nytte for en eller annen.

Som alle andre har jeg underveis vært usikker på om jeg har gjort de riktige tingene. Til tider har jeg lurt om det jeg har gjort kunne være direkte skadelig for små, sarte barnesinn. Det har heller ikke alltid vært helt enkelt å orientere seg i jungelen av gode råd. I løpet av den tiden jeg har hatt barn, så har råd som var udiskutable og allmengyldige når ett barn var nyfødt vært helt "ut" og direkte livsfarlig et par år senere når nestemann var på plass. Jeg har vært gjennom sideleie og ryggleie, samsoving og for-alt-i-verden-ikke-samsoving. Heldigvis var jeg ikke purung da jeg satte i gang med familiebygging, og det er jeg utrolig glad for! Selv om man sier at man blir mer bekymra som mor dess eldre man blir, så har man også litt mer livserfaring i ryggen som kan være til hjelp når man skal ta beslutninger.

Jeg husker jeg særlig fikk piggene ut når jeg hørte eller leste råd som begynte med "Det er jo bare å..." Javel, kanskje funker det for ditt barn, men jeg kan love deg at det ikke nødvendigvis går her i huset! Og det er en ting jeg vil si: det er bare DU som forelder som er ekspert på DITT barn! Gode råd fra andre kan være greit å få, og av og til kan utenforstående se ting du selv ikke klarer å se. Men det er sånn at det er du selv som må finne ut hva som passer for deg og dine barn.

Jeg tror at det som gir barna det aller beste utgangspunktet for et godt liv er å vite at foreldrene er betingelsesløst glad i dem. Vet de det så tåler de både kjeft og foreldre som eksploderer over en filleting. Hvis foreldrene i tillegg har evne til å be barna om unnskyldning når de har oppført seg tullete, så er det også veldig bra for barna! Ungene har godt av å se at vi foreldre er helt vanlige mennesker som også gjør feil.

Det er mye snakk om å la barn være barn. Det er jeg helt enig i, men jeg tror ikke det betyr at barn skal få oppføre seg som de vil hele tiden! Jeg var ganske streng på hva de fikk lov til og ikke de fikk lov til, og kanskje ikke minst hvor de kunne utfolde seg og hvor de ikke kunne utfolde seg. En ting er å se an hvor man tar med seg barn. Å gå på en klassisk konsert med en toåring mest sannsynlig bryr seg katta om klassisk musikk er dumt! Man kan ikke forvente at den toåringen skal klare å sitte stille på en sånn konsert og derfor er det respektløst overfor de andre å ta ham eller henne med dit. Likevel er jeg ikke enig i at dette er løsningen hele tiden. Det skal ikke være sånn at når det er barn til stede så må omgivelsene alltid tåle at barn er barn i betydningen at de kan bråke og herje som de vil.

Det er ikke greit at alt skal skje på barnas premisser hver gang det er barn til stede. Det er ikke greit at barnet styrer familieselskapet med høylydt oppførsel, og det er faktisk ikke greit at barn avbryter voksne som snakker sammen bare fordi de vil ha oppmerksomhet. I det virkelige liv fungerer det ikke sånn, og selv små barn har godt av å lære seg at de ikke alltid skal være i første rekke. Faktisk tror jeg at man svikter barna ved å gi dem for stor makt. De får en feilforestilling om hvordan livet er. Og selv om barn så absolutt skal få lov til å være nettopp barn, så er det smart å lære dem ganske tidlig at de også skal ta hensyn til andre.

En annen fare med å la barn oppføre seg som "villmenn" ute blant folk er at de vil få negativ "feedback" fra omgivelsene. Det er nå en gang sånn at de som ikke liker "bråkete" barn, eller barn generelt for den saks skyld, vil gi utrykk for dette om ikke verbalt, så i alle fall non-verbalt. Og er det noe som er helt sikkert, så er det at barn oppfatter det! Så det kan altså være en god investering i barnas selvfølelse å lære dem å være rolige i enkelte settinger. Det må bare ikke bli sånn at barn aldri får utfolde seg. Den gamle regelen om at barn skal synes men ikke høres er ingen god regel!

Så er det jo også ulike metoder for hvordan man utfører oppdragelsen. Jeg ser nok på meg selv som ganske konsekvent, og det er takket være min enorme stahet. En stahet som jeg har gitt videre til flere av avkommet. Jeg orker ikke dilling, og jeg må innrømme at jeg til tider får litt mark av foreldre som alltid skal diskutere med barna. Det sies at dagens generasjon av barn er blitt en generasjon av forhandlere. De skal liksom være med å bestemme alt. Det tror jeg heller ikke er helt sunt. Av og til er svaret ganske enkelt "Nei" og det er ingen slingringsmonn eller diskusjonsmuligheter. Dette tenker jeg er litt viktig for at de skal kunne adlyde i en situasjon hvor de er i fare. Ingen barn tar skade av foreldre som er strenge så lenge det vet hvorfor "regelverket" er som det er. Jeg har nemlig stor tro på å snakke "voksent" selv med ganske små barn. Min erfaring er at et "Nei" som ble begrunnet ofte ble godtatt, kanskje ikke med én gang og definitivt ikke med et smil! Hvis jeg samtidig forklarte dem at jeg ikke kom til å ombestemme meg, så ga de seg ofte med det. Nå skal det også sies at jeg har langt framskreden allergi for masing, så jeg forklarte dem tidlig at masing bare virket mot sin hensikt. Det gjorde jeg vel bare for å spare både dem og meg for tid. Ulempen med å være sta er jo at man kanskje har vært konsekvent på tulleting som det slett ikke var viktig å være konsekvent på. Men heller ikke det tror jeg er skadelig!

Det er ikke til å stikke under en stol at det er episoder som jeg skulle ønske var ugjort. Dager hvor jeg var sliten og var unødvendig sur og utrivelig mot barna. Dager hvor jeg kjefta for ingenting og tok i bruk de aller største bokstavene. På sånne dager pleide mannen min å trøste meg med at dette var episoder som de kom til å glemme, og det viser seg at han har rett. Jeg har fått høre av dem: Å, jeg husker den gangen du ble så sint fordi..., og da har jeg tenkt "den gangen?" Det viser seg at de faktisk ikke husker så mange episoder hvor jeg var sint.

Den svenske psykologen David Eberhard har sagt at den største feilen foreldre gjør er å ha dårlig samvittighet for å gjøre feil, og det tror jeg han har veldig rett i. Alskens rare retninger innenfor barnepsykologien skal ha oss til å tro at barn er en gjeng sarte persilleblad som ikke tåler noen verdens ting. Det å "trå feil" som oppdrager vil mest sannsynlig får grusomme konsekvenser senere. Det tror jeg er feil! Barn er robuste og tåler faktisk mange flere feiltrinn fra oss enn man skulle tro. Det er selvfølgelig individuelle forskjeller, noen er mer robuste enn andre mens andre er litt mer vare. Og jeg tror det er litt av vår oppgave som foreldre: å gjøre barna klar over sine sider, både sterke og svake, og å lære dem til å bruke dem riktig. Men hvis man skal bruke veldig mye tid på å være redd for å gjøre feil, og i tillegg ha dårlig samvittighet for det man har gjort feil, så tror jeg ikke det er så bra for barna. Vår viktigste oppgave er å gjøre barna våre godt rusta for livet. Livet består blant annet av mennesker som gjør dumme ting som går ut over deg og du selv vil gjøre dumme ting mot andre. Det å lære å takle dette samtidig som man lære seg hvordan man skal gjøre opp for dumme ting man selv gjør mot andre er viktig. Da lærer man empati og man blir et menneske som andre synes er greit å forholde seg til.

En ting har blitt likevel blitt veldig klart for meg: jeg er ingen supermamma for supermammaer finnes ikke. Jeg er likevel mer enn god nok og det har jeg også vært de dagene hvor jeg har følt meg 100 prosent mislykket som mor. Det som varmer er å få tilbakemeldinger fra avkommet om at de har hatt en fabelaktig oppvekst, og jeg i alle fall ikke var for streng!

Jeg tror jeg gir meg med dette for nå. Jeg har mer på hjertet, men det tror jeg tar det en annen gang. Hvis noen har noen tanker og kommentarer, enten dere er enig eller uenig, så er det bare å gi lyd.

lørdag 12. juli 2014

Intimitetsgrenser

Etter hvert som jeg har blitt eldre, så har jeg filosofert mer og mer over hvorfor vi er som vi er. Hva er arv og hva er miljø? Hva skyldes plassering i søskenflokken? Hvor mye har foreldre, søsken og venner å si? Hva betyr bosted, hjemland, verdensdel? Kan hende tar jeg for meg de ulike faktorene etter hvert, men i dag har jeg gjort meg noen tanker om intimitetsgrenser. Hvor nært er det greit at den bak oss i køen står, og hvor kort avstand er det ugreit å ha til en ukjent du står og snakker med? Og hva er det som påvirker mine grenser mest?

Det er ganske kjent at vi her oppe i nord liker større avstand til andre enn de gjør lenger sør i Europa og i for eksempel Asia. At asiatere har mindre intimitetsgrense enn oss er en dyd av nødvendighet. Der folketettheten er større må man nødvendigvis tåle at andre er nærmere enn vi trenger her. Vi har vel alle sett bilder av indiske tog hvor mennesker henger på utsiden og sitter på taket, og vi kan vel bare forestille oss folketettheten inni de samme togene...

Da kan det være litt moro å se hva som skjer når to fra så ulike steder møtes. Jeg var en gang på et kurs hvor blant annet dette var tema. Kursholderen fortalte om en kunde fra et asiatisk land som var i en norsk butikk. Kunden kom så nært at den ansatte syntes det ble litt ubehagelig og tok på sin side et lite skritt tilbake hvorpå kunden fulgte etter. Dette ble filmet av overvåkningskameraer i butikken, og da opptakene ble spilt av i et litt høyere tempo, så det ut som om de to danset rundt i butikken.

Sammen med fire venninner skulle jeg ta heisen opp til toppen av Eiffeltårnet. Bak oss sto det en gruppe italienere, og den ene venninna mi kjente håret delte seg i nakken hver gang vedkommende bak henne pusta ut. Selv har jeg opplevd det samme på konsert, og da kjenner jeg at det blir litt for nært.

Jeg må nemlig innrømme at jeg på det området både er typisk nordmann og atpåtil oppvokst nordpå hvor vi virkelig har god plass. Det har hendt at jeg har hatt lyst til å snu meg og dytte personen bak meg i kassakøen en meter lengre bak, men jeg merker det kanskje best når jeg skal på stranda. Hjemme er nesten strandtettheten større en folketettheten, så kommer du til ei strand som er opptatt så drar du bare videre til neste. Her var det nesten litt slitsomt i begynnelsen. Jeg følte at jeg trengte meg på når jeg installerte meg og familien bare 15-20 meter fra noen andre, og jeg kikka litt stygt på de som la seg til rette 10 meter unna meg. Heldigvis har jeg vent meg til akkurat det nå. Men fortsatt merker jeg at jeg stadig vekk må ta et lite skritt tilbake når jeg står og snakker med noen jeg ikke kjenner.

Men det er ikke bare folketettheten som bestemmer hvor nært du ønsker å ha andre. Synet ditt kan også spille en rolle. Å se ansiktet til den du snakker med er faktisk veldig viktig fordi den non-verbale kommunikasjonen som mimikk og ansiktsutrykk kan være like viktig å få med som det som blir sagt. Derfor vil langsynte gjerne ha litt større avstand enn nærsynte vil. Selv er jeg litt nærsynt, men for meg har ikke det større betydning enn viktigheten av fysisk avstand, så for meg virker det at det er den glisne befolkningstetteheten der jeg vokste opp som har hatt mest å si for mine grenser.

Noen andre som har noen tanker om sine grenser og hvorfor de er som de er?

lørdag 5. juli 2014

Rydding

Det er utrolig hva og hvor mye man tar vare på.

I sommer har vi et prosjekt som går ut på å rydde litt i "gammal skit". I en periode av livet flytta jeg/vi mye rundt. Det var skolegang og studier, og det lengste vi bodde på ett sted var tre år. Jeg har hatt et litt ambivalent forhold til denne flyttinga: jeg liker ikke å flytte ut men å flytte inn synes jeg er kjempemoro. Den store fordelen med å flytte er at man får tatt et røsk og rydda litt i det man har.

Vi ble etter hvert gode på å kaste, og den hendte at vi kasta esker uåpna når vi skulle flytte videre. Det var esker som ingen hadde sett i siden forrige flytting. Jeg har nok i disse aksjonene kasta ting som jeg egentlig hadde tenkt å ta vare på, men det har ikke blitt kasta noe viktig - tror jeg...

Vårt første egne husvære kjøpte vi for 19 år siden, det var et rekkehus med stort loft med god lagringsplass. Ikke bra! Og hvor lite bra det var gikk for alvor opp for oss da vi for ni år siden skulle flytte inn i nybygd hus. Større hus, men mye mindre lagringsplass! Etter ti år med "vi bare setter det på loftet", var det en del å ta tak i, for å si det sånn.

Etter at vi flytta inn her hendte det at ungene etterlyste diverse ting, og standardsvaret var da: det ligger i ei eller anna eske. Etterhvert har flere og flere esker blitt tømt og ting har kommet til rette, men fortsatt har vi noen esker igjen som vi da håper å få unna i løpet av sommeren.

Jeg er nok egentlig en god krysning mellom en samler og en kaster. Jeg ser jo at man kan ikke ta vare på alt mulig, og det er færre og færre ting som er verdt å samle på. Generasjonen før oss tok vare på det meste som var helt og brukbart. De hadde opplevd både krig og dårlige økonomiske tider, og ting ble tatt vare på i tilfelle det skulle bli dårlige tider igjen. Sånn tenker ikke vi. I tillegg er mye av det som produseres nå av en kvalitet som gjør at vi helt fint klarer å "bruke det opp" selv.

Likevel er det noe med å ikke gjøre seg historieløs. Kaster man for mye, så blir man fattig. Minner er viktige, og det er viktig å ta vare på noe som kan fortelle om livet i vår tidsalder for kommende generasjoner. Jeg ser bare hvor moro både jeg og ungene synes det er å finne ting vi ikke har sett de siste ni åra. Så jeg gleder meg til å bla meg gjennom de siste eskene. Og så håper jeg at jeg klarer å ta vare på nok til at historien blir tatt vare på og at jeg klarer å kaste nok til at vi fortsatt får plass til å bo i huset...