Litt om barneoppdragelse...

Advarsel: Laaaaaangt innlegg! Men forhåpentligvis et litt interessant og matnyttig innlegg...

Å skrive om noe sånt er å gape rimelig høyt, og jeg må med en gang få presisert at jeg absolutt ikke har noen faglig bakgrunn for å si noe om barneoppdragelse. Det jeg derimot har er en god porsjon sunn fornuft, og ettersom mine barn alle er blitt ungdommer/voksne, så kan jeg nå se tilbake på småbarnstida i etterpåklokskapens lys. Nå kan jeg se hva jeg burde brydd meg mindre om, hva jeg ikke burde ha gjort og hva som var bra. I tillegg har jeg fått tilbakemeldinger fra mine håpefulle om hva de synes, og det er faktisk nyttig! Problemet er bare at jeg aldri vil få bruk for den erfaring selv. Så man kan kanskje si at hovedhensikten med dette innlegget er å trøste og oppmuntre de som står midt oppi bleieskift, trass og søvnproblemer nå, og kanskje til og med komme med noen tanker som kan være til nytte for en eller annen.

Som alle andre har jeg underveis vært usikker på om jeg har gjort de riktige tingene. Til tider har jeg lurt om det jeg har gjort kunne være direkte skadelig for små, sarte barnesinn. Det har heller ikke alltid vært helt enkelt å orientere seg i jungelen av gode råd. I løpet av den tiden jeg har hatt barn, så har råd som var udiskutable og allmengyldige når ett barn var nyfødt vært helt "ut" og direkte livsfarlig et par år senere når nestemann var på plass. Jeg har vært gjennom sideleie og ryggleie, samsoving og for-alt-i-verden-ikke-samsoving. Heldigvis var jeg ikke purung da jeg satte i gang med familiebygging, og det er jeg utrolig glad for! Selv om man sier at man blir mer bekymra som mor dess eldre man blir, så har man også litt mer livserfaring i ryggen som kan være til hjelp når man skal ta beslutninger.

Jeg husker jeg særlig fikk piggene ut når jeg hørte eller leste råd som begynte med "Det er jo bare å..." Javel, kanskje funker det for ditt barn, men jeg kan love deg at det ikke nødvendigvis går her i huset! Og det er en ting jeg vil si: det er bare DU som forelder som er ekspert på DITT barn! Gode råd fra andre kan være greit å få, og av og til kan utenforstående se ting du selv ikke klarer å se. Men det er sånn at det er du selv som må finne ut hva som passer for deg og dine barn.

Jeg tror at det som gir barna det aller beste utgangspunktet for et godt liv er å vite at foreldrene er betingelsesløst glad i dem. Vet de det så tåler de både kjeft og foreldre som eksploderer over en filleting. Hvis foreldrene i tillegg har evne til å be barna om unnskyldning når de har oppført seg tullete, så er det også veldig bra for barna! Ungene har godt av å se at vi foreldre er helt vanlige mennesker som også gjør feil.

Det er mye snakk om å la barn være barn. Det er jeg helt enig i, men jeg tror ikke det betyr at barn skal få oppføre seg som de vil hele tiden! Jeg var ganske streng på hva de fikk lov til og ikke de fikk lov til, og kanskje ikke minst hvor de kunne utfolde seg og hvor de ikke kunne utfolde seg. En ting er å se an hvor man tar med seg barn. Å gå på en klassisk konsert med en toåring mest sannsynlig bryr seg katta om klassisk musikk er dumt! Man kan ikke forvente at den toåringen skal klare å sitte stille på en sånn konsert og derfor er det respektløst overfor de andre å ta ham eller henne med dit. Likevel er jeg ikke enig i at dette er løsningen hele tiden. Det skal ikke være sånn at når det er barn til stede så må omgivelsene alltid tåle at barn er barn i betydningen at de kan bråke og herje som de vil.

Det er ikke greit at alt skal skje på barnas premisser hver gang det er barn til stede. Det er ikke greit at barnet styrer familieselskapet med høylydt oppførsel, og det er faktisk ikke greit at barn avbryter voksne som snakker sammen bare fordi de vil ha oppmerksomhet. I det virkelige liv fungerer det ikke sånn, og selv små barn har godt av å lære seg at de ikke alltid skal være i første rekke. Faktisk tror jeg at man svikter barna ved å gi dem for stor makt. De får en feilforestilling om hvordan livet er. Og selv om barn så absolutt skal få lov til å være nettopp barn, så er det smart å lære dem ganske tidlig at de også skal ta hensyn til andre.

En annen fare med å la barn oppføre seg som "villmenn" ute blant folk er at de vil få negativ "feedback" fra omgivelsene. Det er nå en gang sånn at de som ikke liker "bråkete" barn, eller barn generelt for den saks skyld, vil gi utrykk for dette om ikke verbalt, så i alle fall non-verbalt. Og er det noe som er helt sikkert, så er det at barn oppfatter det! Så det kan altså være en god investering i barnas selvfølelse å lære dem å være rolige i enkelte settinger. Det må bare ikke bli sånn at barn aldri får utfolde seg. Den gamle regelen om at barn skal synes men ikke høres er ingen god regel!

Så er det jo også ulike metoder for hvordan man utfører oppdragelsen. Jeg ser nok på meg selv som ganske konsekvent, og det er takket være min enorme stahet. En stahet som jeg har gitt videre til flere av avkommet. Jeg orker ikke dilling, og jeg må innrømme at jeg til tider får litt mark av foreldre som alltid skal diskutere med barna. Det sies at dagens generasjon av barn er blitt en generasjon av forhandlere. De skal liksom være med å bestemme alt. Det tror jeg heller ikke er helt sunt. Av og til er svaret ganske enkelt "Nei" og det er ingen slingringsmonn eller diskusjonsmuligheter. Dette tenker jeg er litt viktig for at de skal kunne adlyde i en situasjon hvor de er i fare. Ingen barn tar skade av foreldre som er strenge så lenge det vet hvorfor "regelverket" er som det er. Jeg har nemlig stor tro på å snakke "voksent" selv med ganske små barn. Min erfaring er at et "Nei" som ble begrunnet ofte ble godtatt, kanskje ikke med én gang og definitivt ikke med et smil! Hvis jeg samtidig forklarte dem at jeg ikke kom til å ombestemme meg, så ga de seg ofte med det. Nå skal det også sies at jeg har langt framskreden allergi for masing, så jeg forklarte dem tidlig at masing bare virket mot sin hensikt. Det gjorde jeg vel bare for å spare både dem og meg for tid. Ulempen med å være sta er jo at man kanskje har vært konsekvent på tulleting som det slett ikke var viktig å være konsekvent på. Men heller ikke det tror jeg er skadelig!

Det er ikke til å stikke under en stol at det er episoder som jeg skulle ønske var ugjort. Dager hvor jeg var sliten og var unødvendig sur og utrivelig mot barna. Dager hvor jeg kjefta for ingenting og tok i bruk de aller største bokstavene. På sånne dager pleide mannen min å trøste meg med at dette var episoder som de kom til å glemme, og det viser seg at han har rett. Jeg har fått høre av dem: Å, jeg husker den gangen du ble så sint fordi..., og da har jeg tenkt "den gangen?" Det viser seg at de faktisk ikke husker så mange episoder hvor jeg var sint.

Den svenske psykologen David Eberhard har sagt at den største feilen foreldre gjør er å ha dårlig samvittighet for å gjøre feil, og det tror jeg han har veldig rett i. Alskens rare retninger innenfor barnepsykologien skal ha oss til å tro at barn er en gjeng sarte persilleblad som ikke tåler noen verdens ting. Det å "trå feil" som oppdrager vil mest sannsynlig får grusomme konsekvenser senere. Det tror jeg er feil! Barn er robuste og tåler faktisk mange flere feiltrinn fra oss enn man skulle tro. Det er selvfølgelig individuelle forskjeller, noen er mer robuste enn andre mens andre er litt mer vare. Og jeg tror det er litt av vår oppgave som foreldre: å gjøre barna klar over sine sider, både sterke og svake, og å lære dem til å bruke dem riktig. Men hvis man skal bruke veldig mye tid på å være redd for å gjøre feil, og i tillegg ha dårlig samvittighet for det man har gjort feil, så tror jeg ikke det er så bra for barna. Vår viktigste oppgave er å gjøre barna våre godt rusta for livet. Livet består blant annet av mennesker som gjør dumme ting som går ut over deg og du selv vil gjøre dumme ting mot andre. Det å lære å takle dette samtidig som man lære seg hvordan man skal gjøre opp for dumme ting man selv gjør mot andre er viktig. Da lærer man empati og man blir et menneske som andre synes er greit å forholde seg til.

En ting har blitt likevel blitt veldig klart for meg: jeg er ingen supermamma for supermammaer finnes ikke. Jeg er likevel mer enn god nok og det har jeg også vært de dagene hvor jeg har følt meg 100 prosent mislykket som mor. Det som varmer er å få tilbakemeldinger fra avkommet om at de har hatt en fabelaktig oppvekst, og jeg i alle fall ikke var for streng!

Jeg tror jeg gir meg med dette for nå. Jeg har mer på hjertet, men det tror jeg tar det en annen gang. Hvis noen har noen tanker og kommentarer, enten dere er enig eller uenig, så er det bare å gi lyd.