torsdag 28. august 2014

Reflekstid igjen

Jeg ser meg nødt til å minne dere på at de lyse sommerkveldene i 2014 er historie. Dessverre ser det ikke ut til at noen har blitt selvlysende siden sist vinter, jeg har allerede hatt noen skumle opplevelser med mørke mennesker som dukka opp fra intet rett foran bilen. Så da er det bare å få festa de refleksbrikkene på jakkene. Plutselig står du der og skal gå hjem fra et hyggelig besøk hos vennene dine eller et foreldremøte en kveld, ute er det mørkt og refleksbrikkene ligger hjemme. Så gå og gjør det nå!

Jeg gleder meg til å ta i bruk disse to kule refleksbrikkene som jeg kjøpte i Berlin i vår.

tirsdag 26. august 2014

Dugnadsånden

Det sies og skrives mye om den norske dugnadsånden, og det skrives kanskje like mye om at den er på vei bort. Flere og flere lag og foreninger melder om synkende oppslutning og det er ganske mange som betaler seg vekk fra hele dugnaden. Stakkars dem, tenker jeg! De vet ikke hva de går glipp av...

I dag vil jeg fortelle om dugnadsånden i ei bygd på Østlandet. Denne bygda er faktisk kjent for sin dugnadsånd og stå-på-vilje i hele kommunen. Jeg vil bare gi et lite innblikk i den dugnaden jeg er mest engasjert i her, nemlig skolekorpsets årlige loppemarked. Nå nærmer det seg igjen: første helga i september er vi klare!

Akkurat nå sitter jeg i sofaen, litt godsliten etter dagens hentinger. Foreldre og styre er delt inn i hentelag som får utdelt en uke hver. De ukene kjører vi rundt til de som har meldt fra om at de har ting som de vil gi til oss og henter loppene som lagres i egnede lokaler. Overalt treffer vi hyggelige mennesker, og gjennomgangstonen er: dere har nå mye jobb med dette. Da må jeg svare som sant er: ja, det er mye jobb, men det er jamen mye moro også!

Skolen står klar og venter på å bli fylt av salgbare ting.
 

Traktorhengeren fylles opp,

og det første lasset ankommer.











Det store trøkket starter torsdagen før selve loppemarkedet. Da begynner vi å rigge i gymsalen på skolen. Gulvet dekkes med plast, bord settes opp og esker med ting og tang bæres inn. Mange er i aksjon for å få alt på plass. Det er kjempesosialt. Vi kikker på rare ting og fine ting. Vi sorterer og ordner. Jeg må innrømme at jeg ikke er noen ihuga loppemarkedsgjenger, sånn i utgangspunktet. Det er to ting med loppemarkeder som gjør meg fascinert. Det første er alt det noen en gang har brukt penger på i butikken fordi de syntes det var fint eller praktisk. Det andre er at noen faktisk bruker penger på å kjøpe samme tingen en gang til. Heldigvis er vi forskjellige!




Noen ganger har vi for eksempel en egen katteavdeling.



Etterhvert som årene går blir vi alle drevne på hver våre områder. Vi har en bokekspert som har solgt bøker og plater i mange år, og hun er virkelig en av dem som håver inn penger til korpset. De eldste gutta har tatt seg av elektronikkavdelingen. De er også blitt skikkelig proffe, og de puster ikke bare bokdama i nakken. Faktisk drar de i land like mye som henne.

Elektronikkgutta har fått opp sin utstilling.

I bokteltet kan man gjøre noen bra kupp.

Noen har ganske enkelt egen jobb med å fange veps som svermer rundt slushmaskinen.

Både torsdags- og fredagskvelden er det full aktivitet og iherdig jobbing. Flyttebiler og traktorer kjører skytteltrafikk mellom lagrene og skolen. Det sjaues og bæres. Kafeteriagjengen smører mat til alle sultne lopperiggerne. Voksne og unger jobber sammen og koser seg sammen, akkurat som vi pleier i korpset vårt!

Mat må til når man jobber til langt på kveld.
På lørdag er første laget i gang klokka sju. De siste forberedelsene er i gang. Det vaskes bord i kafeen. Auksjonsobjekter stilles ut, det stekes vafler og varmes pølser. Pengetasker deles ut, de minste må være sammen med noen av de større. Det er ganske hektisk aktivitet inne på området mens de første kjøpelystne begynner å stille seg i kø utenfor sperringen. De første kommer tidlig, så noen av ungene stiller opp med kaffekanne og pappkopper for å selge kaffe til de som vil ha det.

Den røde løperen er på plass...

... og de oransjekledde er klar for innsats.
Når klokka nærmer seg ti kommer ett av høydepunktene. Vi inntar plassene våre, vi som står inne i gymsalen samles på trappa mens det telles ned og snora klippes. Så er det bare å komme seg inn og på plass.

Når markedet stenger på lørdag, er det litt mat før resten av loppene hentes og vi fyller opp bordene igjen. Selv om vi er  møre både i bein og rygger, så pleier vi å ha åpent hus hos en eller annen for de som ønsker det. Der kan jeg love dere at stemningen er høy! Vi evaluerer dagen, vi skravler og ler før vi går hjem og får oss noen timers søvn.

Ja det er mye jobb. Når søndagskvelden kommer og alt er rydda, da kjenner vi det ordentlig i kroppen. Likevel er det sånn at når noen skal si noe om loppemarkedet til andre, så er det bare det positive som trekkes fram. Det sosiale samholdet og all moroa vi har underveis. Det er da jeg synes litt synd på de som prøver å komme seg unna dugnadene. De aner virkelig ikke hva de går glipp av. Og at resultatet blir mere penger som kommer våre håpefulle til nytte og glede, det gjør det jo bare enda bedre!









Festen er over, men vi gleder oss allerede til neste år!



lørdag 23. august 2014

Familien Glemsk

Vi er en familie bestående av ekstremt distré mennesker! Du vet den følelsen man ofte har når man skal ut og reise og det kjennes ut som at man har glemt noe viktig? Den stemmer stort sett for oss!

Det som er så fint er at vi alle er like ille, så ingen kan være sure eller kjefte på den som glemmer noe, det kunne like gjerne vært en selv.

Det som er så kjipt er at det er ingen til å passe på oss!

Vi oppdaget dette ganske tidlig i vår parkarriere. Det er mulig vi på ett eller annet vis trodde at det skulle bli bedre når vi ble to, men det slo feil! Og det som er enda verre: vi har overført denne "egenskapen" til alle våre barn.

Historiene er mange og mer og mindre graverende. Jeg skal ikke trøtte dere med så mange lange historier, men jeg har lyst til å dele et par med dere.

Vi var nyutdanna og hadde flytta inn i ny leilighet på Stjørdal på tirsdag. På fredag etter jobb satt vi oss i bilen og kjørte de 16 milene til Namsos. Vi skulle i et bryllup enda lenger nord, men på veien skulle vi innom og besøke min bror og hans familie. Da vi kom fram, åpna mannen lokket til bagasjerommet. Der lå det to soveposer. Kofferten med bunad, dress og bryllupsgave sto igjen i gangen hjemme i leiligheta. Min nevø var vel den eneste som var litt fornøyd. Han holdt på med øvelseskjøring, så han og min mann kjørte de 32 milene for å hente kofferten. Dagen etter kjørte vi videre nordover dit hvor bryllupet skulle være. Vi skulle overnatte på en internatskole, så det var grunnen til at vi hadde med soveposer. Problemet var at de ble liggende igjen i Namsos. Det ble en (heldigvis) kort natt på en stikkete internatskolesovesofa med bunaden som dyne.

I fjor sommer skulle vi på ferie til min svigerfamilies feriested. Svigerfar hadde vært hos oss med nøkkelen, og avreisedagen satte vi oss glad og fornøyd inn i bilen og kjørte avgårde. Turen tar ca fem timer, og stemningen i bilen var god. Vi gledet oss alle til noen rolige dager på en perle av et feriested. Ganske nøyaktig halvveis spurte jeg min bedre halvdel - vel... ikke på akkurat dette området - om han hadde huska nøkkelen? Åtte og en halv time etter avreise hjemmefra kunne vi parkere uten for feriehuset. Og det må faktisk sies: stemningen i bilen var fortsatt på topp!

En gang fikk jeg et "godt" råd av en venn: husk alltid hvor mange kolli du har med deg ut og vær sikker på at du har samme antall med hjem igjen. Det er sikkert vel og bra, men det funker bare til vi har fått en ny ting å passe på underveis, for da setter vi igjen en av de tingene vi opprinnelig hadde med. Dette fikk han se ved selvsyn en gang vi hadde vært og hentet lopper til korpsets loppemarked. Jeg satte meg inn i bilen hans med to ting: regnjakke og mobil. Da han etter noen timers kjøring, bæring og stabling slapp meg av utenfor huset mitt, gikk jeg ut av bilen med to ting: bykartet og kulepenna hans. Jeg tror han da innså at vi er noen spesielt vanskelige tilfeller.

I dag har vi brukt dagen til å kjøre til vår eldstemann med de tingene vi glemte å få med da vi kjørte ham inn til hybelen for to og ei halv uke siden. Heldigvis er det bare en times tid å kjøre. Det vi glemte forrige helg da vi kjørte nummer to til skolen to og en halv time unna, har vi allerede sendt i posten...

tirsdag 19. august 2014

Den triste, grå høsten...

Vi er i ferd med å legge bak oss en helt fantastisk sommer, og det som er mest fantastisk er jo at været har vært bra i hele landet. I alle fall det meste av sommeren. I Nord-Norge var ikke starten den aller beste da gressklipperen brått måtte byttes med snøfreser igjen, men jeg tror kanskje det er glemt nå. Her på Østlandet startet godværet allerede i mars, og etter det har det vært knallvær. Det ble toppet med et par uker hvor temperaturen lå over 30 grader.

Det eneste som er negativt med en sånn sommer er at den ofte kan ha litt problemer med å slippe taket. Jeg må si at jeg har vært litt redd for høsten i år. Erfaringsmessig pleier sånne somre å vare og vare, og da jeg hørte at vanntemperaturen langt nede i vannet i Oslofjorden var godt over 20 grader, da ble jeg på grensen til engstelig!

De siste ukene har vi likevel hatt et væromslag som har gitt meg håp. Temperaturene har krøpet under ti grader på natta, og himmelen har begynt å få denne klare, fine blåfargen som kjennetegner høsten. I går hadde vi et ordentlig regnvær som varte et par timer. Da innledet jeg like godt høstkosesesongen med en kopp te mens jeg kikka ut på regnet som rant ned i stråler - ikke dråper.




Men så har vi jo den triste delen: så snart det første draget av høstluft dukker opp, og så snart det kommer en regnværsdag, så begynner dette evinnelige maset! Maset om denne grusomt triste og grå høsten. Det er visst helt greit å sutre om høsten. For det er jo sånn at alle er inneforstått med at høsten bare er grusom og fæl på alle måter? Nå er det jo lengst mulig til det blir sommer igjen, og livet = sommer, ikke sant? Og det er jo sånn at ingen liker at det blir kjøligere, vel? I tillegg er det ikke noe som gir noen lyst til å være ute på denne tiden av året, ikke noe frisk og klar luft eller noe sånt.

Jeg vet at mange sliter med ekte depresjoner på høsten, og jeg vet at mange får fysiske problemer med revmatisme og lignende når været blir kaldere og fuktigere. Det er ikke dere jeg tenker på når jeg skriver dette innlegget. Jeg tenker på friske, sunne mennesker som heller bruker tid og krefter på å klage på det som ikke er der i stedet for å nyte det som er.

Og ærlig talt folkens: trist og grå?















søndag 17. august 2014

Prosjekt uperfekt

De siste ukene har det i bloggverdenen vært litt fokus på Prosjekt uperfekt. For de som ikke har fått det med seg, så er det kort fortalt et foreldreopprør mot all vellykkethet som presenteres i sosiale medier som Facebook, Instagram og ikke minst på ulike blogger. Det har minnet meg på hva som var den egentlig årsaken til at jeg begynte å tenke på å blogge.

For et par år siden hørte jeg et innslag på radio. Det handlet om at det er mange som blir deprimert av å lese kake-, interiør- og mammablogger. Det handlet også om de som blir syke av å lese andres lykkeoppdateringer på fb.

Først ble jeg fryktelig overrasket over det jeg hørte. Tanken på at jeg skulle bli deprimert av hva andre får til var ganske fremmed, men etter hvert skjønte jeg at det faktisk er mange som blir det. Da dukka tanken opp om å blogge for å være en motvekt. Nå ble den ikke helt sånn da jeg først satte i gang, men jeg har vært opptatt av å avlive drømmen om perfekthet. Jeg er heller ikke redd for å vise at man kan gå mot strømmen og ha det helt topp! Jeg har funnet en annen blogg som egentlig er ganske lik den jeg først hadde tenkt å ha: jeg vil anbefale alle å kikke innom CasaKaos hvis dere ikke allerede har gjort det. Hun skriver ærlig om livet på en måte som jeg tror mange kjenner seg igjen i.

Så har det jo dukket opp kritiske røster til dette Prosjekt uperfekt. Jeg så en kommentar hvor det ble spurt om det nå skulle bli en konkurranse i å servere barna sine den dårligste middagen. Sånn som jeg ser det, så er det jo ikke det det handler om i det hele tatt. Det er bare mange som har sett seg lei på den rosenrøde og unyanserte framstillingen av alt som har med livet å gjøre.

Det er selvfølgelig helt greit å være flink og ordentlig. Det er ikke "dumt" å være opptatt av at barna skal få sunn mat. Det er også greit å vise fram det man er flink til. Jeg har selv mange i familie og vennekrets som er noen racere på kakepynting! De er kreative og flinke og lager de mest fantastiske kakene til barnebursdager og andre anledninger. Jeg tror heller ikke at de som lager kakeblogger eller legger ut bilder på fb av flotte kaker gjør det for at andre skal få dårlig samvittighet. Men av en eller annen grunn har verden blitt så sprø at mange får det.

Er det noe jeg har tatt opp om og om igjen her på bloggen er den voldsomme aversjonen mange har mot å holde seg veien. Man skal på død og liv ned i grøfta, enten på den ene eller andre siden av veien. Så når noen hever røsten mot rosemalingen av livet, så tror mange at de mener at alt er bare negativt, og at det eneste som gjelder er skitne bad og Grandiosa til middag hver dag.

Det er ikke noe annet enn en gedigen misforståelse. Prosjekt uperfekt er en bevegelse som vil at det skal være både lovlig og helt greit å balansere livet også på nett. Livet er ikke bare rotete hus, men det er også rotete hus. Poenget er ikke at det er pannekaker til middag hver dag, men at det er pannekaker til middag av og til, og det er helt greit! Livet er ikke bare elendighet men det er heller ikke bare dans på roser, og det må være lov til å si at det ikke bare er dans på roser. Er man ærlig, så er nok det en riktigere framstilling av tilværelsen enn den rosenrøde versjonen som serveres av mange.



lørdag 9. august 2014

Jakten på det perfekte

De siste dagene har jeg tenkt litt på alle de som gjerne vil at ting skal være perfekt. Det går igjen overalt, og jeg lurer litt på om dette bare er et munnhell eller om de virkelig tror på det perfekte? Undertittelen på denne bloggen indikerer jo at livet slett ikke er perfekt, men at man virkelig kan ha det bra likevel. Jeg vil nesten gå så langt som til å si at man sannsynligvis ikke kan få det helt bra før man innser at ingenting er perfekt.

Det er jo så mange ting man gjerne vil skal være perfekt. Jeg har jo akkurat skrevet en liten serie med mine betraktninger rundt feiring av forskjellige merkedager. Når jeg hører folk som forbereder bryllupsfester eller bursdager, så er gjennomgangstonen at dagen må bli "perfekt". Da tenker jeg med meg selv: Og hva hvis den ikke blir perfekt? Hva skjer da? Går hele verden i knas?

Andre jakter på en perfekt kjæreste. Jeg hørte blant annet ei ung jente si at hun ikke orket å være sammen med kjæresten fordi de ikke hadde det 100% bra sammen hele tiden. Derfor ville hun gjøre det slutt med ham for å finne den perfekte kjæresten. Lykke til!

All verdens interiør- og matblogger og -blader kan fortelle oss hvordan man kan lage de perfekte kakene og få det perfekte hjemmet. Hva er så et perfekt hjem? Er det virkelig et hus hvor alt matcher og hvor hvor det står bokstaver med LOVE på bokhyllene, vinduskarmer og bord er fylt av lysestaker og lysfat og alle alle putene ligger perfekt plassert i den fine, nye sofaen? Min stue er møblert med furumøbler fra 90-tallet, skinnsofa fra Bohus og bjørkemøbler fra IKEA. Pynteputene tar altfor stor plass og ligger derfor stort sett i en haug på gulvet ved siden av sofaen. I korpsuniformsskjortestrykeperiodene har gjerne strykebrettet fast plass i et hjørne av stua. Det kan til og med forekomme at hybelkaninene hopper lystig rundt. Likevel liker jeg stua mi. Den er koselig og den rommer meg og mine. Den er arena for pizzakos foran TV på lørdagen og spill- og filmkvelder for husets avkom og deres venner.

La oss nå endelig ikke glemme den perfekte kroppen! Det blir skrevet mye om den fra alle hold.

Unge jenter ser på fotoshopa bilder og tror at det er sånn en kropp skal se ut: kvisefri og glatt hud, tykt og glansfullt hår og en fasong omtrent som ei barbiedokke. De bruker sparepengene til å kjøpe nye pupper som som regel er fullstendig overdimensjonert i forhold til resten av kroppen. De forstørrer lepper og kinn og sprøyter inn Botox før de fyller 20 for å forebygge smilerynker.

Gravide legger seg i hardtrening både i og etter svangerskapet for å få tilbake "kroppen sin" raskest mulig etter fødselen. Idealet er å beholde "ungpikekroppen" til man blir både 30 og 40 år. At kroppen har båret fram, født og fødd ett eller flere barn skal helst ikke synes. Puppene skal være like spenstige som før, om nødvendig så kutter vi ned på ammingen. Magen skal være like flat som før, og det skal helst ikke være noen strekkmerker der. Jeg er faktisk ganske så fornøyd med hva kroppen min har klart, og jeg kunne ikke tenke meg å løfte eller stramme noe som helst for å skjule at jeg har fått barn!

Samtidig er det flere og flere som får psykiske lidelser, og særlig blant unge jenter og kvinner. Jeg synes ikke det er så rart. Jeg tror nemlig ikke at man blir noe mer lykkelig av alt dette, verken av jakten på det perfekte eller av det man oppnår.

For det første så tror jeg at for hver ting man fikser på seg selv, så ser man to nye ting som ikke er helt som man vil ha det. Dermed er man i gang med en karusell som egentlig gjør at man blir mindre og mindre fornøyd med seg selv.

For det andre så må det jo være forferdlig slitsomt hele tiden å skulle ha alt perfekt. Mange er i full jobb i tillegg til at huset skal skinne til enhver tid og maten skal være spennende og ta seg fint ut. Jeg tror ikke vi er lagd for det, rett og slett fordi jeg ikke tror på det perfekte. Jeg tror på det å være fornøyd med den man er og det man har. Som jeg sa i begynnelsen: det tror jeg man først klarer når man innser at det ikke er det perfekte som er godt nok!


lørdag 2. august 2014

Konfirmasjoner

Dette blir det siste innlegget i denne lille serien min. Det har blitt en del konfirmasjoner på oss, både hos tantebarn, fadderbarn og for våre egne. Når jeg tenker meg om, så har jeg aldri vært borti noen konfirmasjoner som har tatt helt av. Enten så skyldes det at vi ha bare fornuftige venner og familie, eller så er det ikke så vanlig å slå på stortromma til konfirmasjoner som ved andre anledninger. Jeg har lest om overdådige konfirmasjonsfester også, men da har det kanskje blitt framstilt som et Bærumsfenomen.

Hovedbudskapet mitt er her som den har vært hele tiden: det går an å få en fin fest uten å ta helt av, verken økonomisk eller arbeidsmessig. Mange har både interesser og evner til å lage mye selv, andre har det ikke. Men det er mye som kan gjøres enkelt, og det finnes mye fint som kan brukes både på IKEA og Nille. Som jeg skrev om i innlegget om bryllup, så er det ikke en fin konfirmasjonsfest avhengig av flotte selvlagde bordkort eller dyre blomsteroppsatser. Det finnes også ferdigtrykte bordkort til konfirmasjoner, og hvis man vil lage dem selv, så de kan lages enkelt. Fine steiner med navnet skrevet på med tusj er kjempefint, og pappstrimler med navnet på som er festet rundt glasstetten er en annen enkel måte å gjøre det på.

Kaker fikk vi fra venner og familie, lefsene bakte jeg sjøl. Menyen var enkel: med litt bakgrunn fra Trøndelag (har bodd der noen år...) har vi i familien en forkjærlighet for sodd. Enklere mat finnes ikke, og så er det så utrolig godt!

Konfirmanten fikk en egen blomsteroppsats lagd av en yngre søster...

Blomsterpynten satte jeg bort til min svigerinne som liker å pusle med sånt.





Naboens belegningssteinrester og noen enkle glasstaker fra IKEA gjorde susen som lysestaker.