torsdag 25. september 2014

Toget

Her om dagen rusla jeg en tur til butikken i finværet. Like ved butikken ligger det en park og lekeplass, og jernbanen passerer like ved butikken og parken. I parken var det noen barn som lekte, og akkurat da jeg kom forbi begynte klokkene ved jernbaneovergangen å klinge. Det var morsomt å se reaksjonen til alle ungene: den var ganske momentan. De slapp det de hadde i hendene, hoppet ned fra husker og løp bort til gjerdet for å se. Det hører med til historien at togene dundrer gjennom bygda to ganger hver time...

I en periode mens ungene var små, bodde vi helt inntil jernbanelinja. Der også var det to tog hver time som passerte. Man skulle tro at interessen ville avta ganske snart, eller ikke være der i det hele tatt - noen ble faktisk født mens vi bodde der. Likevel var det ofte at det gikk sekunder fra de satt i dyp konsentrasjon over legoklosser, tegnesaker eller andre ting til de sto med nesa klistra til vinduet mens de så toget passere.

På min lille holme i nord var det lite tog å se, bortsett fra 17.-maitoget. Onkelen min i Bodø, derimot, bodde ikke så langt fra togskinnene. Vi kunne se gløtt av toget mellom husene når det passerte. Av og til tok pappa meg med bort til broa som gikk over jernbanen så jeg kunne stå og se ned på dagtoget fra Trondheim som kjørte rett under beina mine. Det var kjempestas!

Jeg lurer på hva det er som gjør tog så fascinerende i generasjon etter generasjon? Jeg tenkte for min egen del at det var fordi jeg så det så sjelden, men det gjelder verken mine egne barn eller de som var på lekeplassen. Noe må det være. Jeg vet om flere voksne som telle vogner hver gang de ser et tog kjøre forbi.

For et par dager siden var det et program på TV som handlet om tog, fra den tiden da det var stas å reise med tog. Der fulgte de et par studenter som skulle reise med Bergensbanen fra Oslo til Bergen. Jeg har selv reist mye med tog opp og ned langs landet. Jeg kom også til et punkt hvor jeg kjente at nå hadde jeg reist nok med tog! Likevel ble jeg sittende å tenke litt: jeg har faktisk aldri reist med Bergensbanen... Eller vært i Bergen... Burde jeg ikke egentlig bare ta turen over fjellet? Jeg fikk rett og slett lyst til å ta med matpakke, lesestoff, musikk og strikketøy(!) og sette meg på toget til Bergen. Jeg blir kanskje nødt til å gjøre det en gang...

fredag 19. september 2014

Høstkos

Vi har lagt bak oss en av tidenes beste somre, og den gikk over i en fantastisk høst. Sola fortsetter å skinne som den har gjort mer eller mindre hele tida siden mars. I dag har ei venninne og jeg kost oss ute i finværet. Vi har gått tur i skogen, vi har gått i fjæra (ca halvparten av oss vassa...), vi har sittet på bryggekanten og kikka ned på krabber, flyndrer og andre småfisk. Vi kjøpte mat og satte oss på en benk i havna for å spise mens vi hørte på lyden av fergene som kom og gikk og kjente på den deilige sjølufta. Vi så på småfisk som spratt, og vi ble ganske populære blant en gjeng tenåringsmåker. Faktisk ble de så nærgående at vi måtte be dem om å stikke.

Sånt er hundre prosent rekreasjon for meg. Hvis jeg virkelig skal slappe av, så er det bare å sette seg nede ved sjøen og se utover mens jeg puster inn frisk og god sjøluft. Det er vel nordlendingen og øyværingen i meg som må ha litt påfyll...










søndag 14. september 2014

Galskapens prosjekt.

Jeg kan ikke skryte på meg å være en tålmodig sjel. Jeg kan vel heller få en høstveps til å framstå som et saktmodig vesen. I tillegg er jeg omtrent like utholdende som en gepard. Jeg er en racer til å begynne på ting, men kanskje ikke like god til å fullføre de samme tingene. Da mamma skulle selge eneboligen og flytte til en leilighet, fikk jeg overrakt ei eske med påskriften "Irenes halvferdige strikkearbeider". Det skal sies at det ikke var ei lita eske...

Jeg har ikke strikket mye i mitt liv, og det er ikke fordi jeg ikke kan strikke. Jeg er faktisk ganske flink, og i ungdommen strikket jeg opptil flere kofter og gensere, men enda flere havnet altså i mammas eske...

På Facebook finnes det ei koftegruppe, og der er jeg med. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg meldte meg inn, men jeg har alltid vært litt fascinert av strikkakofter og -gensere. Det finnes utrolig mye fint, og da jeg var lita, hadde jo alle kofter. En lørdagskveld la jeg ut et bilde av meg som lita jente sammen med mamma. Mamma hadde på seg kofta si. Den tror jeg hun hadde fra før jeg ble født fram til jeg annekterte den og sleit den ut da jeg var 17-18 år. I løpet av 20 minutter hadde jeg fått vite hva kofta het og jeg hadde fått skrevet ut mønsteret.

Kofta heter Sandneskofta, og den ser sånn ut:






Jeg hadde overhode ingen tanke om at jeg skulle sette meg ned å strikke den, jeg kjenner da meg selv! Men etter hvert så fikk jeg mer og mer lyst på den. Det er noe med det: mammas kofte... Det oser trygghet og god barndom av den, og så synes jeg at den er veldig fin, da!

Her før helga stakk jeg innom garnbutikken - bare for å se. Det gikk jo som det måtte, så her sitter jeg da...





Så er jo det store spørsmålet: vil den noen gang bli ferdig, eller vil den også havne i kategorien Irenes halvferdige strikkearbeider? Min datter har lovet meg at hun skal følge meg opp, og så får vi se da... Det kan vel bare karakteriseres med ett ord: galskap!

lørdag 13. september 2014

Folkeopplysning

Endelig er Folkeopplysningen tilbake igjen på TV. Jeg har gledet meg til en ny sesong siden jeg fikk vite at det kom til å bli en ny sesong! Jeg liker at noen kommer med en kritisk gjennomgang av ting som jeg i hovedsak ser på som humbug og rør.

Sist var det alternativbevegelsen som ble satt under lupen, og jeg syntes det ble gjort på en veldig bra måte. Det ligger muligens litt i kortene at de som står bak programmet ikke helt har tro på det de lager program om, men det er aldri snakk om å latterliggjøre noen. Det virker som de ønsker å presentere litt kritisk tenkning, og det synes jeg er bra! De som har deltatt i programmene har til og med fått muligheten til å se og kommentere programmet før det ble sendt.

Likevel har de jo blitt klagd inn for PFU et par ganger. Det er nå en gang sånn at like sikkert som at det settes søkelys på noe, så kommer reaksjonene fra de som føler seg truffet.

Nå sist var det supermat som var i fokus. Supermatgründer John Opsahl har allerede klaget programmet inn for PFU da han mente at han ble framstilt som en svindler. Jeg skal ikke si så mye om det, men når de står der og lover bedre selvtillit av å svelge noen milligram tørkede alger hver dag, da er det virkelig på sin plass at noen ser på det med svært kritiske øyne!

Pernille Adine Nordby har skrevet en kronikk som heter Fra kirkebenken til kjøkkenbenken. Hun har skrevet en masteroppgave om supermat som et religiøst fenomen, og hun fikk i sine intervjuer utsagn som "Uten supermaten er jeg ingenting". Jeg blir ikke noe annet enn skremt av slike utsagn.

Mange mennesker søker etter et eller annet som kan gi dem mening i livet. Noen er så desperate at de blir et lett bytte for de som sitter på det ultimate "svaret". Før var nordmenn generelt ganske opplyst og tenkende, og de fleste var i stand til å ta fornuftige avgjørelser. Jeg påstår hardnakket at den generelle nordmannen er i ferd med å bli litt dummere, færre er i stand til å tenke kritisk og å ta fornuftige avgjørelser - dessverre!

Nettopp derfor mener jeg at vi trenger Folkeopplysningen! Så lenge det finnes mennesker som alvorlig mener at tørkede alger - eller kål, for den saks skyld - kan gi bedre selvtillit, så lenge det finnes noen som hevder at akkupunkturnålene fungerer som antenner for en eller annen universell kraft i kosmos som vil gjøre deg frisk, så lenge noen tror at vannmolekyler kan "huske" stoff de har vært i kontakt med en gang, og på den måten kan fungere som medisin, da trenger vi Andreas Wahl & co til å stille de kritiske spørsmålene for å avdekke de som farer med humbug og svindel!

torsdag 4. september 2014

Bli ny på SFO

Jeg er jo på et vis ganske opptatt av likestilling, men det er vel egentlig like mye likeverd jeg er opptatt av. Jeg er opptatt av at alle skal ha like muligheter til å gjøre det de vil uavhengig av om de er gutter eller jenter, menn eller kvinner. Jeg må si at jeg synes verden har gått noe tilbake når det gjelder likestilling i forhold til for 20-30 år siden. Jeg er også ganske sikker på at 70-tallets BH-løse og fotformskokledde kvinnesaksaktivister må ta en ganske stor del av skylda for det. De kjempa fram mange rettigheter som vi nyter godt av nå og de gjorde en viktig jobb, men de som har fått med seg litt historie vet at en aksjon vil føre til en reaksjon som oftest blir en motaksjon. Pendelen svinger...

En av de negative reaksjonene på de gamle kvinneaktivistenes aksjoner er et vannvittig fokus på kropp og utseende. Mens damene på 70-tallet brant BH-ene sine på bål for å markere at de ville være fri, er det nå push-up (et idiotisk konsept jeg har skrevet om tidligere...) og blondeundertøy som gjelder. Skjønnhetsidealer fra fuglene vet hvor framelskes. Det fjernes hår på de utenkelige steder og det puttes inn dritt og møkk i pupper, lepper og kinn. Ungjenter som blir store på å blogge om plastiske operasjoner og andre "skjønnhetsbehandlinger", har en hærskare av siklende småjenter som ser opp til dem og tror at livet skal være sånn. Det synes jeg rett og slett er dritskummelt! Men i dag leste jeg om noe som er enda mer skummelt!

I Aftenposten kan man lese om en SFO i Oslo som skal arrangere "Bli-ny-dag"! Tenk det! Og her er det ikke bare en ting som skurrer, for å si det sånn. I invitasjonen som lå i sekken sto det blant annet "Vi ordner hår, lakkerer negler og annet morsomt. Det blir noe for gutta også." Da er det jeg lurer på et par ting:

* Er det greit at SFO arrangerer en dag som så til de grader er myntet på det ene kjønnet? Joda, det står at det blir noe for gutta også, men hva er i tilfelle "det"? Kan hende skal de spille fotball og er strålende fornøyd med det. Men hva om vi snur litt rundt på det: "Fotball- og mekkedag. Vi spiller fotball og skrur på syklene våre. Det blir noe for jentene også." Hadde det vært greit? Jeg vet at det ikke blir helt sammenlignbart fordi det er flere jenter som spiller fotball og mekker enn det er gutter som steller hår og negler. Men er det virkelig greit at SFO fyrer opp under dette jenter-rosa-søtt-og-yndig/gutter-blå-tøffe-og-kule?

I sommer skrev CasaKaos et innlegg om hvor vanskelig det var for hennes datter å finne de skoene hun ønsket seg. Hun ville ha gule sko. Men jenter skal ikke ha gule sko. De skal ha rosa, eller til nød lilla sko. De skal i alle fall ikke ha blå eller grønne, men gule er altså heller ikke helt innafor.

* Så var det dette konseptet "Bli ny" i SFO... Trenger strengt tatt barn i alderen 6-10 år å bli nye? Jeg synes vel egentlig de er mer enn ny nok som de er. Trenger jenter å læres opp til at de skal være søte og yndige, eller dumme og deilige, som er en annen måte å si det på? Hadde det ikke vært bedre om de hadde negler som tålte å grave i sandkassa og frisyrer som er fine til å henge opp-ned etter knærne med? Hadde det ikke vært tusen ganger bedre å arrangere Hvordan-bygge-hytte-i-skogen-dag for jenter og gutter?

Det som jeg kanskje synes er aller mest skremmende er det faktum at det har det vært et møte hvor staben har sittet sammen og planlagt Bli-ny-dag for 6-10 åringer med stelling av hår og negler uten at en eller fornuftig sjel har satt foten ned og sagt "Nei!". Er det nødvendig at unge jenter skal kunne tenke, når de en gang ramler innom disse mer eller mindre hjernedøde rosabloggene: Åja! Det var jo dette vi pleide å gjøre på SFO! Rektor "innrømmer"at formuleringen er veldig uheldig. Nei, kjære rektor! Dette er ikke snakk om en veldig uheldig formulering. Det er en komplett idiotisk idé som burde vært stoppa i det øyeblikket den kom ut av en eller annens munn som en idé!