mandag 24. august 2015

Hverdagsgleder.

Bloggeren Kona til inspirerte meg i dag til å fortsette litt med temaet fra mitt forrige innlegg. Dette med de gylne øyeblikkene og det å se de små, fine tingene som hender i løpet av en dag.

Jeg har skrevet om det før: jeg er ganske god på å se etter og oppdage alt det fine som er der. Og jeg tror at det er en av nøklene til et godt liv. Hvis man vektlegger det fine og koselige i stedet for det som er negativt og leit, så blir livet bedre.

Noen er ekstremt flinke til dette. Ofte er det mennesker som kan ha det tungt og vanskelig som er flinkest. Av og til blir jeg imponert over hvor positiv det er mulig å være til omgivelsene og det som skjer.

Jeg tror at jeg har arvet denne evnen fra min mor og hennes to søstre. De er og har vært, blide, humørfylte og generelt fornøyd med livet. Ei uke før hun døde satt jeg hos mamma og spiste formiddagsmat. Det hun snakka om var hvor fint hun hadde det. Ok, knærne var litt kranglete og synet på det ene øyet var nesten borte, men det hun gledet seg over å klare seg selv med litt hjelp fra oss. Snart skulle hun flytte inn i ny og lettvint leilighet. Barn, barnebarn og oldebarn hadde hun mange av, og hun gledet seg stort over et nytt oldebarn som var på vei med termin rundt hennes fødselsdag. Hun hadde slett ikke lyst til å forlate alt dette nå! Dessverre fikk hun bare ei uke til sammen med oss før hun la seg i senga si en kveld og sovna inn for godt.

Tantene mine er helt like. De koser seg over livet og gleder seg enormt over besøk fra oss tantebarna og våre barn og barnebarn.

Noen ganger blir små hendelser ekstra fine, og jeg vil fortelle en historie som fortsatt gjør meg varm inni meg.

Jeg var på jobb en fredag og skule jobbe til klokka sju. Tidligere på dagen hadde jeg fått telefon fra min bror om at mamma hadde havna på sykehus med hjerteproblemer. Han lurte om jeg hadde mulighet til å hente noen ting for henne i leiligheta og kjøre opp på sykehuset etter jobb. Det kunne jeg selvfølgelig. Min datter var på båttur og skulle hentes i ni - halv ti-tida, så jeg kunne like gjerne gjøre det som å kjøre hjem og tilbake igjen.

Vi var bare to igjen på jobb. Min kollega hadde noe han ville gjøre på senteret før jeg gikk og han ble alene den siste timen. Mens jeg sto der alene, kjente jeg at jeg egentlig var fryktelig sliten. Der og da kunne jeg gitt mye for å kunne dra rett hjem, men jeg visste at det var minst tre timer før jeg kunne sette meg i sofaen.

Noen minutter senere kom min kollega inn døra med to begere med yoghurtis. Jeg ble så glad at jeg nesten begynte å gråte! Aldri har is smakt så godt, og den lille gesten betydde mye mer for meg enn han hadde forutsetning for å skjønne da han kjøpte is til oss.

Jeg er utrolig glad for denne evnen, og jeg håper at det er noe jeg klarer å gi videre til mine barn, enten det er via arv eller læring.


mandag 10. august 2015

Mitt gylne øyeblikk sommeren 2015

Denne sommeren har vi kunnet lese mye om småbarnsfamilier som ikke har råd til å reise noen steder på ferie, og det har vært mye framsnakking av hjemmeferie. Enkelte har lånt ut sine hytter til de som ikke har noen steder å reise til. På bloggen Lamme Tanker kan vi lese om dette med  å se verdien i de små tingene. I en kommentar på dette innlegget ble det foreslått at lærere i stedet for å spørre om hvor elevene har vært på ferier, kunne starte med å fortelle om spesielt fine øyeblikk som vi kan oppleve uten at det koste ett eneste øre. På den måten kan de være gode eksempler og hjelpe de som ikke kan fortelle om dyre utenlandsturer. Det syntes jeg var en god idé! Vi burde alle bli flinkere til å dele små gylne øyeblikk, eller "øyeblikk av lykke" som jeg pleier å kalle dem.

Hvis jeg skal skryte litt av meg selv, så må jeg få si at jeg er ganske god på å finne og nyte disse gylne øyeblikkene. En liten nyanse av fersken på himmelen ved solnedgang, et rimhvitt tre mot nattsvart himmel, en liten strofe i en sang - kanskje bare en litt uvanlig bassgang... Ofte skal det ikke mere til før jeg fylles av en god følelse.

Jeg hører rykter om at dette har vært en ganske så elendig sommer, og da tror jeg folk mener værmessig. For meg har sommeren 2015 vært en lang rekke av gode øyeblikk. Vi har ikke vært i syden, og vi har ikke brukt mye penger på underholdning. Vi fikk tatt en tur til Vestlandet for å hilse på mine gamle tanter. Vi har beisa hus. Vi har vært på restaurant hele familien for å feire at mannen og jeg har vært gift i 25 år. Jeg vil gjerne dele ett øyeblikk med dere som var av det slaget som gjør meg varm langt inn i sjela.

Sist fredag sto jeg opp til styrtregn og torden. Mannen hadde sykla(!) på jobb (jeg tilbød meg å kjøre ham, men han takka nei...), og husets ungdom lå fortsatt og sov. Det  regna så kraftig at jeg hørte tromminga på taket helt ned i første etasje, og innimellom lynte det med tilhørende skrall (lyn og torden opptrer sammen - alltid!) Det var så mørkt at jeg tente lys mens jeg koste meg med dagens sudoku i avisa. Utenom lyden av regn og torden, så var det helt stille. Ikke skulle jeg rekke noe heller før klokka fem på ettermiddagen.

Det var en fantastisk fin morgenstund! Jeg hadde fri, endelig tordenvær, det nærmer seg høst og tid for innekos med stearinlys - akkurat der og da kunne jeg ikke hatt det bedre!