fredag 29. januar 2016

Ekstremvær

Kysten fra Vestlandet og nordover til Nordland venter på Tor. Jeg regner med at de rutinert har tatt de forholdsregler som skal tas. Løse gjenstander er sikra, og jeg ser skoler sender elevene tidligere hjem i dag. Vestlendinger, trøndere, nordlendinger, tromsværinger og finnmarkinger vet hvordan de skal opptre når det kommer skikkelig uvær - vi har opplevd det før. Mange ganger.

Jeg regner med at mine tanter på 90 og 91 koker sin kakao, tar med radio og lommelykt og setter seg i kjelleren. De har nok tappa opp flere bøtter og kar med vann i tilfelle strømmen går og brønnpumpa stopper. Vedkjelen er toppa med ved så de skal slippe å fryse hvis strømmen blir borte lenge.

Da jeg var lita husker jeg et par ganger at vi ble sendt hjem tidlig fra skolen. De fleste av ungene var avhengig av skoleskyssbåt, så det var et poeng å få dem hjem til sine respektive øyer før det braket løs.

Vi hadde murhus. Min mor, som kom fra Vestlandet og var vant til uvær, insisterte på det. Hun hadde ikke lyst til at huset skulle forvandles til en plankehaug. Jeg har opplevd så kraftig vind at vårt murhus vibrerte. Den gangen var det orkan.

Blir dette været så kraftig som man tror, så fortjener det å kalles ekstremvær, akkurat som "Dagmar" fortjente det. De siste årene er det en del typer vær som ikke har fortjent betegnelsen ekstremvær som har blitt kalt det. Snøvær som gjør det litt vanskeligere for oss å komme oss på jobb med bil enn det pleier, er ikke ekstremvær. Regnvær som ødelegger hus, eller vind som knekker svære furutrær som fyrstikker fortjener betegnelsen ekstremvær.

Folk elsker å bruke ordet om vær som er litt "mer" enn vanlig. Særlig journalister her på Østlandet er ivrige på å bruke "ekstremvær" om det som  normalt vil hete plaskregn, tordenbyge, liten kuling eller snøfall. Jeg synes det er litt latterlig og veldig respektløst. Vi burde kanskje sende en gjeng østlendinger på en liten studietur til Vestlandet i ettermiddag...

En østlandsk rotvelt blir liksom litt puslete i forhold... Rester etter Dagmar i 2011.

søndag 24. januar 2016

Ømme tær og sårt hår.

Jeg leste ett eller annet sted at nåtidens største folkesykdommer er ømme tær og sårt hår. Det syntes jeg var godt sagt, for det slår meg stadig vekk hvor nærtagende vi er blitt her til lands. Man skal virkelig vokte sine ord for å unngå å tråkke noen på tærne.

Jeg kan nok av mange oppleves som litt røff og veldig direkte. Jeg liker ikke så godt vandring rundt grøten. Selv foretrekker jeg at folk er ærlige mot meg, men jeg spør ikke så ofte om de foretrekker at jeg er ærlig tilbake. Det er mulig at dette kan oppfattes som veldig uhøflig, men jeg lever litt etter vær mot andre slik at du vil andre skal være mot deg.

Selvfølgelig kan det være tøft å få andres ærlige meninger tredd nedover hodet, det er ikke alltid de sammenfaller med mine meninger. Likevel synes jeg det er bedre en unnasnoing og for ikke å glemme tisking og hvisking bak ryggen. Noe av det verste jeg vet om er å få servert "Nei, det er ikke noe..." når det helt tydelig er noe. Kanskje har min nordnorske bakgrunn litt å si. Hjemmefra var jeg vant til at folk var direkte. På godt og vondt, vil noen si. Selv synes jeg det er viktig å være ærlig. Samtidig skal man filtrere. Man skal selvfølgelig ikke si alt man mener til alle til enhver tid, det har ingen hensikt. Det er greit å la ting gå gjennom er-det-nødvendig-å-si-det-filteret før man slipper det ut. Av og til kan det være like greit å holde sin ærlige mening for seg selv.

En av de tingene jeg synes er både pussig og litt "artig" er at uenighet nesten alltid tolkes som kritikk. Og hvis noen kritiserer (altså er uenig), så er det piggene ut med én gang. Å gi konstruktiv kritikk til noen er blitt fryktelig vanskelig! Ingen er interessert i å høre hva som kunne vært gjort bedre. Man blir bare dypt og inderlig såra for at noen kan tillate seg å stille spørsmål ved det man har sagt og gjort i stedet for å applaudere nesegrust beundrende.

I tillegg har det blitt sånn at hvis man ytrer uenighet, så blir man ofte tillagt en hel del andre rare meninger som som regel ikke stemmer i det hele tatt. Den morsomste kortslutningen er likevel når uenighet blir synonymt med misunnelse - av alle ting.

Det å såre andre med vilje er fryktlig lite greit. Det skal vi ikke gjøre, men jeg synes det blir like feil at vi skal være så redde for at andre skal ta seg nær av det vi sier og gjør at vi lar være å si noe i det hele tatt. I min generasjon ble vi kanskje oppdratt til å tåle litt, og jeg vil påstå at vi var flinkere til å la være å tolke alt andre sier og gjør i verste mening. Før har jeg tenkt på det som en litt typisk damegreie. Selv om det også er menn som som kan være litt vel hårsåre, så er fortsatt inntrykket mitt at det er en overvekt av damer som lider av disse "folkesykdommene". Kanskje har det sammenheng med det perfeksjonsjaget som råder. Vi strever for at alt skal være perfekt (et ord jeg har lyst til å utrydde...), og hvis noen kommer med kritiske bemerkninger så er det kanskje et tegn på at vi ikke klarer å være "perfekt". Ikke vet jeg!

Det jeg vet at jeg får jobbe med meg og mine for å gi dem et sterkt hår og tær som tåler en trøkk. Jeg får lære mitt avkom til ikke å tolke alt som blir sagt i verste mening. Så må jeg oppdra dem til å bli så sterke og sikre at de kan gjøre seg opp egne meninger og å si og gjøre ting som de kan stå for. Både når andre er uenige med dem og når andre blir såre uten at de trengte å bli det.





søndag 17. januar 2016

Januarkos

Jeg koooser meg! Vi har endelig fått ordentlig vinter. Sånn som ikke går over med én gang. Jeg skrev jo et spontant gledesinnlegg på søndag på grunn av den fantastiske snøen som lavet ned. Den fortsatte å lave hele søndag, natt til mandag og til langt utpå dagen på mandag. Jeg bestemte meg ganske tidlig for å ta buss til jobb på mandag - av flere grunner.

For det første hadde det blitt brøyta opp en massiv, høy kant mellom veien og innkjørselen vår i løpet av natta som jeg ikke var spesielt gira på å måke bort før jeg dro av gårde. Dessuten så vet jeg av erfaring at det er like greit å la bilen stå til snøen er blitt rydda. Jeg var ikke den eneste som hadde tenkt sånn, for bussene den dagen var forholdsvis stappfulle - for å si det forsiktig. Men vet dere hva? Jeg liker når det blir sånn. Ikke spør meg hvorfor, jeg bare gjør det. Skrev litt om det samme for to år siden, da var det togturer vinterstid som var tema.

Normalt har jeg tatt meg fri på fredager, men denne uka jobba jeg. Utover høsten tok jeg meg en tur ned i havna hver fredag morgen. Jeg liker meg i havna. Jeg liker å kjenne sjølukta og å høre lyden av bølger, måker og ferga som kommer og går. En fredag tok jeg ferga fram og tilbake over fjorden. Bare fordi jeg hadde lyst og tid. Det var noe vi gjorde sånn av og til når ungene var små. De syntes det var stas å kjøre båt. Det gjorde mora også... De senere åra har vi bare kjørt den når vi har vært på Harrytur eller har hatt et ærend på gærnsida av fjorden.
 





I går hadde styret i skolekorpset sitt Januarbord. Januarbordet var det jeg som tok initiativ til for mange år siden. Vi tar med litt mat hver, og så sitter vi rundt bordet og spiser og koser oss. Jeg vet at det er mange korpsfolk, særlig litt høyt oppe i systemet, som ikke mener at det sosiale er så viktig. Det er vi veldig uenige i. Vi har en filosofi om at når det voksne i korpset har det hyggelig sammen, så smitter det over på ungene også. Derfor har vi noen faste sosiale hendinger for oss voksne, og Januarbordet er ett av dem.

I dag har jeg og mannen vært ute i et fantastisk vintervær. Det er 10-12 kuldegrader, snø og strålende sol. Jeg storkoser meg og håper at vinteren kan holde seg her lenge. Det var masse folk ute, både til fots, på ski og på skøyter.

Nå er det fyr i ovnen og innekos.

Fjorden begynner å fryse til.


søndag 10. januar 2016

Vinter!

Det snør! Masse! Og så er det kaldt!


Jeg tror at jeg allerede kan si at jeg kommer til å være fornøyd med årets vinter. Fordelen med meg er at jeg er ganske lett å gjøre fornøyd. Hvis vi i løpet av en ellers halvlaber sommer får ei ukes sammenhengende sol, så har jeg hatt en fin sommer.

Vinteren skal helst vare med stabil kulde og snø fra midten av november til midten av mars. Det er den ultimate vinteren for meg, men jeg skjønner jo at det tilhører unntakene og ikke regelen. I løpet av de siste 20 åra har jeg vel hatt en liten håndfull som nærmer seg dette. Et par av dem igjen kommer helt innafor.

Nå har vi hatt ordentlig kulde og litt lett snødryss i ei uke. Nå snør det skikkelig. Det har det gjort siden torsdag og det skal visst fortsette et par dager til. Så blir det kaldere igjen og sol så langt yr kan love nå. Det vil altså si at det skal en del til for at vi ikke har snø her langt inn i februar, og det ser ut til at vi skal få gjøre noe annet med snøen enn å måke den i år. De to foregående vintrene kom snøen i vanvittige mengder før den regna bort med én gang igjen. Nå er det bare å håpe at fjorden fryser!





Arkivfoto (februar 2011) og ønskedrøm.
Ikke så moro at vi sto først i køen da ferga gikk...

fredag 8. januar 2016

Årets første uke.

En av mine nyttårsintensjoner er å være litt mer jevnt aktiv her på bloggen. Bloggen Livet, døden, kjærligheten og bamsemums pleier å ha innlegg ved ukestart. Det er en ganske god idé. For ikke å stjele ideen helt, så tenkte jeg at jeg skal prøve å få til et lite innlegg i slutten av hver uke. Jeg tør likevel ikke å love at det kommer hver uke gjennom hele året, men jeg skal prøve.

Jeg er mest glad i hverdager. Selv om jeg koste meg veldig i ei jul som gikk altfor fort, så er det greit når livet går tilbake til normalen igjen.

Jula var fin! Det var veldig koselig å ha besøk av de borteboende, og det blir litt stille med det samme de har reist igjen. Seine kvelder, mye skravling og late morgener med lange frokoster gjør godt. Man tenker kanskje at man skal bruke ferien til å sove litt ekstra, men sånn blir det sjelden. Det man får sovet ekstra på morran har man allerede mista før man kom seg i seng kvelden før.

Fast inventar på frokostbordet i jula, den har fulgt meg siden jeg var 3-4 år.
Jeg er veldig glad i å tenne lys. Jeg begynner så tidlig på høsten som det er vits i å tenne lys, og jeg fortsetter til sola utkonkurrerer dem på våren. I jula blir det selvfølgelig ekstra mye. Jeg har to gulvstaker i smijern. Der brenner det lys all den tid vi er våkne og til stede i rommet. Det går litt penger til lys i jula, men ikke røyker eller drikker jeg, så noe må jo jeg også bruke pengene mine til.


Nå er ei uke med skole og jobb unnagjort. For meg har det vært en god start på det nye året, og det er gledelig. Det er ennå ikke et år siden jeg ble min egen sjef, og jeg vet fortsatt ikke om dette blir noe jeg kan leve av, men jeg krysser fingre for harde livet.

Vi har fått kulde og snø, og det er helt toppers. Da jeg gikk fra jobb i går falt det lett snø, og det er et koselig syn i lyset fra gatelyktene. Januar er fortsatt tida for fine soloppganger på en tid hvor man er våken. Bilen min står med en nydelig utsikt fra plassen sin mens jeg er på jobb, og det blir ofte en morgensnap til mine venner når jeg har parkert.


Juletreet overlevde 13. dag jul, men jeg er litt redd for at det pakkes bort i løpet av helga sammen med adventsstjerner, -staker og annen julepynt. I år klarte vi å få med oss et moderat tre (jeg pleier visst å bomme litt på størrelsen...) Dermed har stammen ikke vært tykkere enn at det har vært litt plass til vann i juletrefoten også. Så da henger nålene ganske bra på treet fortsatt i år. Tidligere år har jeg kunnet sitte i sofaen og høre på uprovoserte nålesprang fra treet. Det er nesten litt synd å kaste det ut. Men, så fort som tida går, så er det ikke så lenge til staker, stjerner og etterhvert juletre skal på plass igjen.

Ha ei fin helg!


fredag 1. januar 2016

Godt nytt år!

Ny dag, nye muligheter. Dagen i dag er jo den første i et nytt år også, og mange tenker på det som en ekstra anledning til ny start. Jeg tenker at nye starter og nye muligheter egentlig passer når som helst.

Dagen i dag har vært en vanlig sløv 1. nyttårsdag, hva jeg enn måtte ha av nyttårsforsetter - eller nyttårsintensjoner som en nabo kaller det - så gidder jeg i alle fall ikke å starte i dag! I dag er det sløving med nyttårskonsert og nyttårshopprenn på TV.

Da jeg var lita var nyttårsaften en litt kjipere utgave av julaften. Vi spiste det samme, både mølje på formiddagen og pinnekjøtt på kvelden, men det var ingen pakker. I stedet skulle vi ha skutt opp raketter, hadde det ikke vært for at det blåste orkan ute. Det var nok ikke riktig så ille, men jeg husker veldig mange nyttårsaftener med storm, uvær og strømstans.

Som vanlig så er også diskusjonen i gang på sosiale medier: når skal julepynten ut? Noen mener at nå er det vel på høy tid å rydde vekk jula! Man kan da ikke ha julepynten oppe i det nye året? Vel, det er altså fullt mulig! Jeg kan forstå at de som pynter til jul i begynnelsen av desember kan begynne å bli lei nå. For meg som hardnakka holder på at advent er advent og jul er jul, så vil det være helt meningsløst å hive ut juletre og -pynt nå. Det er jo bare ei drøy uke siden det kom på plass.

Nå sitter vi her, stappmett etter en runde med pinnekjøtt, og jeg har ingen planer om å gjøre noe som helst resten av dagen. I år er vi litt heldig, vi får ei helg ekstra før hverdagen kommer og tar oss. Det er litt godt, synes jeg. Samtidig er jeg helt klart mest glad i hverdagene. Og så håper jeg at tida ikke går så vanvittig fort utover vinteren og våren som den gjorde i høst, det er jo lov å håpe...

Ha et fint år!