søndag 17. april 2016

Ut på tur!

For noen år siden kom jeg inn i en god vane med å gå mange lange turer, med og uten staver. Det var veldig deilig. Jeg hadde overskudd i massevis og var generelt ganske sprek. Jeg var såpass ivrig at da jeg en lørdagsmorgen våkna i åttetida og var lysvåken, så kledde jeg på meg, tok med stavene og gikk ei mil før resten av huset fikk karra seg ut av dynene. På veien møtte jeg en bil, og da tenkte jeg litt på hva jeg ville ha tenkt hvis jeg hadde sittet i den bilen noen måneder tidligere. Hadde jeg da vært sjåfør i den bilen og sett meg selv, ute og gikk med staver, i vannrett sludd, før klokka ni på en lørdagsmorgen, så hadde jeg tenkt: Gærning!

Men - det er vel ikke noe som er lettere å velte enn gode vaner. Det gikk over... Litt på grunn av det før omtalte møtet med veggen. Jeg er forresten sikker på at den smellen ble utsatt med flere måneder, nettopp fordi jeg var i såpass god form.

Jeg har prøvd igjen flere ganger fordi jeg vet at det er så bra for hele meg, men med unntak av våren for tre-fire år siden, så har jeg aldri kommet skikkelig i gang. Nå har jeg imidlertid litt troa.

Vi er nemlig to som har bestemt oss for at vi skulle bli spreke i løpet av våren, og vi er på god vei. Nå kjenner jeg litt på følelsen av rastløshet hvis det går for mange dager uten at jeg kommer meg ut og får gått en skikkelig tur.

Jeg vil i grunnen slå et slag for det å gå som treningsform. Jeg har knær og ankler som ikke er noe glad i løping, så det er litt utelukket. Jeg er heller ikke så veldig glad i å løpe - sikkert fordi jeg vet at det resulterer i vonde knær og ankler. Det å gå fort er nesten like bra som jogging. Og så er det så nydelig å gå ute i frisk luft, høre på måkeskrik og fuglekvitter, kjenne på lukta av årstidene og stoppe opp to sekunder for å ta et bilde.

På fredagsmorgenen gikk jeg 8 km og i ettermiddag skal jeg ut på tur igjen - jeg gleder meg!


Ut på tur!



lørdag 9. april 2016

Ingenting er som sjøluft om våren!

I nærheten av her jeg bor er det mange fine turstier langs sjøen. Der er jeg, kanskje ikke så overraskende, veldig glad i å gå. Gjerne med gode venner og et kamera som selskap.

Jeg er glad i å gå tur i all slags vær, men jeg har to favoritter: sol og blank sjø og tåke/yr og blank sjø. For fotograferingens skyld er jeg glad i oppholdsvær, men ingenting slår tåke og fuktig luft! Da lukter det helt vanvittig nydelig. Da er det sånn at jeg egentlig vil puste inn gjennom nesa hele tida og bruke minst mulig tid på å puste ut.

For noen år siden var det noen dager at det la seg en fantastisk sjøluft over hele området. Da jeg gikk ut i parkeringskjelleren under kjøpesenteret midt i byen på vei hjem fra jobb, så lukta det sjø. Det var helt fantastisk, og det er sjelden at det legger seg sånn her i flere dager. Men av og til dukker den opp igjen, og da jeg ut for å puste inn gjennom nesa igjen.

De siste dagene og ukene har det vært litt tendenser, og jeg har fått flere turer sammen med koselige turvenninner.

Jeg legger ved noen bilder fra flere turer jeg har hatt, og ikke alle bildene er helt nye. Selv om jeg ofte savner naturen og havet nordpå, så er det ikke så aller verst her nede heller...

Vinterstemning









En seilbåtmamma er ute med alle seilbåtbarna sine



"Jeg vil også ha softis..."



torsdag 7. april 2016

Å leve med Murphys lov

De fleste har vel hørt om Murphys lov - dere vet denne om at alt som kan gå galt vil gå galt. Den består av flere paragrafer, og den paragrafen jeg vil skrive litt om i dag er følgende:
  • Hvis det er et tidspunkt hvor det vil være spesielt dumt at noe går galt – så vil det skje på det tidspunktet.
Nå er det ei uke og én dag til det er ett år siden jeg starta bedriften min, og det er en ganske kjent sak at det kan gå både ett og to år før man kan ta ut lønn etter å ha starta opp en bedrift. Vi har det siste året vært en éninntektsfamilie, og jeg har jobba gratis ett år. Ikke noe rart med det, men det sier seg selv at økonomien ikke gir rom for de store utskeielsene.

At vaskemaskinen takka for seg i høst var for så vidt ubeleilig nok, men den hadde gjort sin tjeneste i fjorten og et halvt år. Mange av de åra har vært med småbarn i hus, så den har vel vaska sin andel av grus, småstein og spiker. Man kan kanskje si at dette var et godt eksempel på Murphys lov, men jeg vil nesten ikke si det. Den har vært trofast uten noe tull og den har vært med på en flytting, så at den ga seg da var "greit". Selvfølgelig ikke greit akkurat der og da, men "greit".

Oppvaskmaskinen vår er derimot en helt annen historie. Da vi bygde hus for elleve år siden spanderte på oss en ny oppvaskmaskin. Det viste seg at vi fikk en litt "dårligere" modell enn vi egentlig hadde sett på, men da vi oppdaga det var den allerede innstallert og tatt i bruk. Så fikk vi heller leve med at vi kanskje måtte bytte den etter ikke så mange åra.

Og den oppvaskmaskinen har det vært mye med, for å si det sånn! I en lang periode var det noe med pumpa som gjorde at den ulte som et uvær hver gang vi satte den i gang, og det er sikkert åtte år siden vi ikke kunne fylle skyllemiddel på den lenger. Innredningen har vært upraktisk i forhold til den gamle, og så er den så treg! Bortimot tre timer har den brukt. Den har da gjort jobben sin: den har vaska kopper og kar reint, men helt fornøyd med den har vi aldri vært.

Da vaskemaskinen gikk fløyten i høst tenkte jeg mitt. Skranglekassa hadde passert ti år, og det er vel sju-åtte år siden jeg begynte å vente på at den skulle ryke. Den har holdt ut! Helt til i dag... Ti minutter ut i vaskeprogrammet skrudde den seg av. Vi har trua, bedt og smilt pent. Vi har skrudd den av og på igjen - vi har til og med plukka ut støpselet og latt den få "hvile" litt før vi starta den igjen. Og starta har den gjort, og gått i ti sekunder før den skrudde seg av igjen. Etter ett år på én inntekt og med en måneds tid til konfirmasjon... Jo takk ska'ru ha!

Neida, så... Da var det fram med oppvaskkost og balje...