søndag 22. mai 2016

Allmennkunnskap på vikende front?

Jeg har hatt det på følelsen lenge - i mange år, egentlig: den generelle mannen i gata blir mer og mer uvitende. Det som jeg tenker på som allmennkunnskap er ikke nødvendigvis allmennkunnskap lenger.

Jeg kan ha vært 5-6 år, det var i alle fall før jeg begynte på skolen. Pappa og jeg gikk ut for å gå en tur etter middag en søndag. Vi pleide ofte å gå søndagsturer, pappa og jeg. Jeg hadde vært ute tidligere på formiddagen, og da jeg kom hjem oppdaga jeg at pyntelissa på den ene støvletten min var borte. Da pappa og jeg rusla bortover veien, fant vi lissa. Den lå midt på den snødekte veien. Den hadde smelta ned i den hardtrampa snøen, så da jeg tok den opp, var det spor i snøen etter lissa. Det syntes jeg var litt morsomt. Da forklarte pappa at mørke ting absorberer lys og varme mens det hvite reflekterer det. Derfor ble lissa varmere enn snøen og smelta ned i den. Da visste jeg det og har alltid visst det siden.

Det er fortsatt før jeg begynner på skolen. Mamma vaska skolen på ettermiddags-/kveldstid, og jeg likte å være med henne på jobb. Jeg hjalp henne med småting som å tømme alle søppelkurvene og sånne ting. Ellers lekte jeg i gymsalen med baller, hoppetau eller klatring i ribbeveggen. I vinterhalvåret var det alltid mørkt når vi gikk hjem. En kveld var det en hvit lysende ring rundt månen. Jeg lurte på hva det var, og mamma forklarte at det kom av at det var et tynt skylag langt oppe i lufta som gjorde at lyset ble reflektert i en ring rundt månen. Hun fortalte også at det kunne være et tegn på at det var snø på vei. Da visste jeg det og har alltid visst det siden. Da jeg noe senere så en likedan ring rundt sola på en dag med et tynt skyslør, så forsto jeg at det kom av det samme.

Sånn var det: jeg lurte på ting og fikk gode og riktige forklaringer av mine foreldre. Derfor vet jeg ganske mye, og det er viten som jeg faktisk har trodd at de aller fleste har. Derfor blir jeg overraska når jeg skjønner at ikke alle går rundt og vet ting som for meg er helt opplagt og sånt som jeg "alltid" har visst.

Da jeg ble mor, var det naturlig for meg å forklare mine barn ting. Selv om de ut fra alder ikke hadde forutsetninger til å skjønne det helt, så tenkte jeg at en "vitenskapelig" og logisk forklaring er med på å utvikle hjernen deres. Min venninne som har barn på samme alder, gjorde det samme med sine barn. Fortsatt trodde jeg at det er sånn som foreldre gjør. Første gang jeg tenkte at kanskje ikke alle holder på med det var da den ene av avleggerne sa: jeg merker jo at jeg går rundt og vet mye som ikke alle andre på min alder vet...

Jeg tror at god allmennkunnskap er viktig. Blir uvitenheten i befolkning for stor, så blir det skummelt. Dersom man vet noe om mye, så er man bedre rusta til å tenke selv og til å sile ut hva som er riktig og galt. De som vet lite er et lett bytte for fikse ideer, enten det nå gjelder politikk, kosthold eller andre ting. Så er det også sånn at jo flere det er av oss som ikke har disse basiskunnskapene inne, jo mer sårbar er vi som samfunn.

Jeg lurer litt på hvorfor og når det ble sånn. Kanskje har det sammenheng med at informasjonsflyten er blitt så enorm at de nyttige tingene drukner i mengden av tull og tøys? I tillegg "trenger" vi ikke å gå rundt å vite ting, vi kan jo bare google det.

Jeg bare vet at hvis det skulle komme barnebarn etter hvert, så kommer jeg til å være hun bestemora som forklarer barnabarna alt mulig, så får de heller bli sånne som går rundt og vet mye som ikke alle andre på deres alder vet. Jeg selv får jobbe litt mer med ikke å bli synlig sjokkert når folk på min alder ikke vet sånt som jeg trodde alle visste...

søndag 8. mai 2016

Hva er vår?

De siste dagene har varmen inntatt Østlandet, og med den en type kommentarer som jeg har smilt litt av. Det er nemlig mange som er så glade for at våren endelig har kommet! Hæ? Våren har da vært her lenge... Det har til og med vært mye bra vær. Mye sol, noen dager med litt ettermiddagsbyger, men mye sol! Så har det vært iskald nordavind, stort sett i hele april. Faktisk så kald at det som har ramla ut av skyene til tider har hatt litt hvitt i seg, men det har jo vært vår! I hele april og slutten av mars også. Det blir jo ikke vår først når temperaturen karrer seg over ti varmegrader.

Naturen har sakte men sikkert våkna til liv, sånn som den skal om våren. Det har også gjort at våren for en gangs skyld har vært litt lang og god her på Østlandet. Normalt er den østlandske våren en bryter mellom vinter og sommer, og den vare typisk to-tre dager. Det går fra nakne grener og gule plener til grønne trær og ditto plener på et øyeblikk.

Mamma var vestlending, og hun var vant med lange vårer. Da hun flytta nordover, så syntes hun i grunnen at den nordnorske våren var litt i korteste laget. Det var før hun flytta ned hit. "Her er det ikke vår", var hennes dom over østlandsvåren. Og hvis man da ikke mener at det er vår før gradestokken bikker ti grader, da blir det ihvertfall ikke vår. Derfor skal jeg dokumentere årets vår på Østlandet så langt.

I løpet av påska forsvant snøen, sånn som jeg synes ar den "skal" gjøre. Vi snakker da siste delen av mars.




Utover i april var det mye sol, noen dager med tåke og regn, og allerede tidlig i april kunne vi se bristeferdige knopper og tepper av hvitveis.







De siste dagene har temperaturene beveget seg opp mot og etter hvert over 20 grader, og med det eksploderer naturen.






Og så har vi jo det aller sikreste vårtegnet, da... ;-)