mandag 1. august 2016

Nå er vi der igjen!

I dag er det første august, og i helga kjente jeg den igjen. Jeg merket den første kriblende forventningen til høsten som nærmer seg. Jeg påstår jo egentlig at august er en høstmåned, hele august, men etter å ha bodd her i sydligere strøk, så har jeg opplevd at det kan slå til med ordentlig sommervarme også i august. Derfor har jeg tillatt sommeren å vare også de to første ukene i august, men da er det slutt! 15. august begynner høsten. Da starter skolene opp og hverdagen kommer på plass igjen for alvor. Og jeg elsker det!

I går prøvde jeg meg med et spørsmål i ei fb-gruppe: jeg spurte om det var noen flere enn meg som begynner å glede seg til høsten. Utfra de svarene som kom, så kan det se ut til at majoriteten ikke gjør det.

Akkurat nå sitter jeg og kikker ut på terrassen og lurer på om jeg ikke burde legge meg ut i sola litt, men jeg gidder ikke. Jeg begynner rett og slett å bli lei hele sommeren! Årets utgave har vært av det litt ustabile slaget, men den har vært langt over en middels Helgelandssommer, så jeg er godt fornøyd. Jeg har til og med fått tilført kroppen min litt D-vitaminer.

Nå er jeg mer enn klar for høst. Av og til har jeg lurt på om denne enorme gleden over høst og mørketid ville gå over etter hvert som jeg ble eldre, men så langt er det ingenting som tyder på det. Gleden over det som ligger foran er ekte og barnlig. Når jeg tenker på høstlufta, høsttåka, høstsola med lange skygger, høstmørket, høstfargene og alt det andre som hører høsten til, så får jeg bare lyst til å hoppe opp og ned og klappe i hendene.

Flere enn meg som gleder meg?