onsdag 24. mai 2017

Siden sist...

Det er to måneder siden forrige innlegg, så lang pause har jeg vel aldri hatt før. Det ble nesten så lenge at jeg selv begynte å lure på om jeg har slutta. Har begynt på et par innlegg som det ikke ble noe av. Denne gangen var det både skriveevnen og -lysten som var noe labre.

Jeg vet hvorfor det har blitt sånn. Jeg har vært nødt til å rasjonere krefter og hjernekapasitet til det som var viktigst. For jeg har nemlig på ingen måte ligget på latsiden! I denne perioden har jeg blant annet fulgt opp et par av de foregående innleggene.

Jeg har fullført og bestått etterutdanning innenfor tårefilm og tørre øyne, og det er jeg både fornøyd med og stolt av. Det er det som har tatt det meste av hjernekapasiteten min i denne perioden. Fortvilende å lese uten å huske noe, men jeg brukte tida på forelesninger og lab godt. Jeg fikk dermed styrka mistanken om at det er koblingen mellom å lese og huske som har gått fløyten, og jeg konstaterer at en eventuell mastergrad er for tida helt utelukket. Men jeg kom meg gjennom eksamen og oppgaver.

Jeg leste for en tid siden at viljestyrke kan brukes opp, og det er det som er "problemet" mitt, tror jeg. Jeg er nødt til å gjøre harde prioriteringer hele tida. Derfor fikk jeg ikke akkurat god hjelp da jeg i begynnelsen av februar fikk lungebetennelse og et virus som satt fast i lunger/bronkier i en og en halv måned.

Men jeg har da gjort mye morsomt også. I februar møttes gjengen fra videregående. Vi var fire jenter i klassen som hang mye sammen, og vi traff hverandre og hadde en dag sammen i Oslo. Det er så fantastisk moro å oppleve at kontakten er helt på plass når vi treffes, og tretti år blir bare borte! Vi har allerede fastsatt neste treff, og jeg gleder meg veldig!

Første del av påska var hele den etterhvert utvida familien i London, og det var veldig koselig! Vi i kjernefamilien er ingen A4-gjeng, og vi er nok ikke helt tamme. Desto hyggeligere er det når de som kommer til ikke blir skremt til sjøs, men faktisk ser ut til å bli værende. Vi var heldige med været og fikk en smak av vår der borte med piknik i parken i skyggen fra et tre. (Er det forresten noen matprodusenter som kan påta seg å reise på studietur til England for så å begynne å produsere et like rikholdig utvalg av hummus her i Norge?) Far og jeg fikk oss en tur på konsert, og det var som alltid stas!

Vi har avviklet 17, mai - min første hvor vi var her uten at jeg har hatt ansvar i korpset. Det ble en ganske rar og annerledes 17. mai, og jeg er ikke helt sikker på hvor godt jeg egentlig likte den. Det var veldig hyggelig å holde mannen med selskap, han har hatt noen av dem uten å se så mye til familien sin... Samtidig er det ikke å stikke under stol at det var noe som manglet!

I dag er det litt forberedelser til morgendagen, da rykker vennegjengen til yngstemann inn igjen for filmmaraton, og disse ungdommene må jo ha litt foring underveis...

Skal dere spise pizza i London: Fire & Stone!

Hummus med løk og hvitløk, hummus med sweet chili og vanlig hummus...

Neal Morse Band

Mor som ikke liker shopping eller vesker handla seg veske i London 👍

Tower of London, vi fikk en super guida tur!

Helt uten meg...


lørdag 25. mars 2017

Hæh?! Er ikke du sjuk?

Da jeg for et par år siden skrev om mitt møte med veggen, var jeg fast bestemt på at det ikke skulle bli noe stort tema her på bloggen. Noen ganger ser jeg likevel at det er nødvendig å si litt mer om det. I dag er det en sånn dag etter at jeg leste et innlegg i Bergens Tidende. Det er skrevet av en som opplevde at en kollega sendte en bekymringsmelding til NAV da artikkelforfatteren reiste til fjells for å stå på ski på tross av at han var sykemeldt. Det var litt kjent stoff.

Da kroppen min sa stopp i januar 2009 var det raskt to ting som ble uhyre viktig for meg. Det ene var å finne ut hva det var som tappet meg for krefter og så unngå det. Det andre var å finne ut hva som ga meg krefter og så gjøre det - hvis jeg hadde nok krefter fra før til å gjøre det. Det var nemlig ikke alltid nok krefter i utgangspunktet til å få gjort ting som kanskje kunne ha gitt meg litt mer overskudd, eller minske underskuddet...

Et par uker etter min første sykemelding var i gang, skulle de eldste i korpset på sin årlige tur til fjells for å kjøre slalåm. I samråd med (min fantastiske) lege ble jeg med som planlagt. Det tok ikke lang tid før jeg hørte fra andre at "noen" hadde reagert på mine positive statuser fra fjellet. "Jaha, "syk" nok til ikke å gå på jobb, men på hyttetur til fjells og kjøre slalåm, det kan hun!

På en måte kan jeg skjønne det. Det er jo ikke sånn at jeg 27. januar la ut statusen: "Jaja, folkens! Da gikk jeg i kjelleren! Jeg skal prøve å grine minst mulig her på fb, men skulle det komme noen positive meldinger fra meg, så betyr det at jeg har en kjapp liten opptur fra elendigheta!" Det er ikke sånn det funker. For det første ante jeg ikke selv hva det var som feilte meg. Jeg fikk en grundig undersøkelse av lege som blant annet omfattet grundig sjekk av hjertet og CT av hodet. Dermed kan det kanskje se rart ut for noen. Det var likevel sånn at selv om jeg ikke gikk "offentlig" ut med en diagnose, det var det ikke rom for i mitt overskudd-/underskuddregnskap, så var jeg veldig åpen om hva det var som var problemet til alle som spurte og de som jeg var jevnlig i kontakt med.

På bakgrunn av denne hendelsen fikk jeg faktisk velmenende råd om å være litt forsiktig med å være for positiv på facebook, for det kunne sende "feil" signaler. Da holdt jeg faktisk på å ramle av stolen. For meg var det helt motsatt. Det var viktig for meg å dele når jeg hadde en opptur sånn at venner rundt i verden som visste hva jeg slet med også fikk vite om mine gode perioder.

Denne artikkelen viser med all tydelighet at vi fortsatt ikke er ferdige med å fortelle om skjulte sykdommer. Den sier også at det er en god del holdningsarbeid igjen å gjøre. Så derfor tar jeg det én gang til.

Det er ikke all sykdom som synes utenpå. For noen kan det være snakk om fysiske lidelser og for andre psykiske. Du vet ikke hva ting koster. For noen vil en tur ut i skiløypa koste en og en halv dag på sofaen etterpå. For noen vil det å manne seg opp til å være sosial med venner en kveld koste ei uke i isolasjon etterpå.

I den perioden jeg var syk gikk jeg fra å være en moderat aktiv bruker av sosial medier til å bli kjempeaktiv. Jeg er i utgangspunktet veldig sosial, og sosiale medier var den eneste arenaen jeg klarte å være sosial på, så der snakket jeg med venner og hadde god kontakt med mange. For meg var det sånn at kroppen gikk til generalstreik i perioder. Min mentale utslitthet ble også til en fysisk utslitthet.

Jeg skulle bare ønske at det var flere som hadde spurt meg om hva som var problemet i stedet for å lure sammen med andre som var like uvitende. Og er det noen som fortsatt lurer på hvordan kronisk eller mental sykdom kan virke, så ikke vær redd for å spørre. Du risikerer bare å bli litt klokere, og de som er syke er som oftest villige til å dele av sin viten og erfaring. Kan hende kan du får kunnskaper som kan gjøre at du blir til hjelp for de som ikke er friske.

Hvis dere ikke har lest artikkelen øverst i innlegget, så vil jeg be dere om å gjøre det! Her ligger samme historie hos Nrk.


torsdag 23. mars 2017

På skolebenken igjen.

Jeg har gjort noe jeg var helt sikker på at jeg aldri skulle gjøre igjen - nemlig begynt å studere. Nå er det ikke et langt og tungt studie jeg har tatt fatt på, men vi snakker både oppgaveskriving og eksamen.

Jeg kjenner ei som elsker å gå opp til eksamen! Hun studerer stadig, selvfølgelig for å få kunnskap, men selve eksamensopplevelsen er en viktig del av studiene for henne. Jeg måtte le godt, høyt og lenge da hun fortalte meg det!

Jeg har det nemlig overhode ikke sånn! Eksamen er 100 % skrekk og gru, og nå har jeg altså aldeles frivillig satt meg i den situasjonen at jeg skal avlegge eksamen i mai. Men som en av mine medstudenter sa i dag: den eksamenen er en ganske liten brøkdel av hele livet, så det må vel gå bra. Knakandes godt sagt!

Det jeg er mest spent på er om hjernen min er i stand til å ta til seg og huske det jeg skal lære, jeg har jo slitt ganske mye med konsentrasjon og hukommelse de siste åtte åra. Jeg synes dette er kjempeinteressant og noe jeg virkelig er gira på å lære, så jeg satser på at det er noe som skal hjelpe meg.

Samtidig er det litt gøy å være student igjen. Artig å gå i kantina og kjøpe mat til studentpris, og så er det moro med klinisk lab hvor vi får prøve ut det vi har lært.

I dag og i morgen har vi siste samling på høyskolen, og så er det altfor få uker til oppgaver skal leveres og eksamen avlegges.

Så får vi se om dette gir mersmak, det er en del emner jeg godt kunne tenke å fordype meg mer i, hadde det bare ikke vært for disse forferdelige eksamenene...

lørdag 11. mars 2017

Råd til kommende storbarnsforeldre

Erfaring er en artig ting. Livet læres ved å leves, og av og til tenker jeg at det hadde vært greit med litt erfaring før man skal ta fatt på noen av livets oppgaver. Som for eksempel det å få barn. Jeg har helt siden førstemann kom i hus sagt at man burde egentlig ha den erfaringen man har etter sitt første barn når man får sitt første barn. For du verden så strak arm man tok alt på når nestemann meldte sin ankomst!

Da jeg som flerbarnsmor satt på barseltreff med førstegangsmødre, så må jeg innrømme at jeg syntes litt synd på dem. Alt de lurte på, og alt de var usikre på, og jeg husket hvor usikker jeg var selv da jeg kom hjem fra sykehuset med et litt menneske som plutselig var mitt ansvar. Det var ingen snor jeg kunne dra i eller knapp jeg kunne trykke på hvis det var noe jeg lurte på. Sammen meg i huset var riktignok far også, men han var jo akkurat like grønn og uerfaren som meg.

Men så er det dette snedige med erfaring, at det er ens egen erfaring som har størst effekt. Jeg var heldig! Jeg hadde svigerinner som delte egne erfaringer med meg, og det var til stor hjelp på mange områder. Det var jeg veldig glad for!

Jeg er litt forsiktig med å "dytte" egne erfaringer på andre, men akkurat nå fikk jeg lyst til å komme med et råd til dere som snart får litt store barn i huset.

Åpne opp hjemmet deres for barnas venner!

Akkurat nå sitter mannen og jeg ved kjøkkenbordet med hver vår PC. I stua regjerer en gjeng ungdommer. De har spist pizza, og de har spist kake og snop. De har sett på film, og de har spilt spill. Og de har kost seg! Det er skravling og latter, til tider ganske høylydt, men det er 100 % godlyd! (Nå sitter de og synger...)

Vi var ganske klar på at vi ville at vårt hus skulle være et sted hvor det var naturlig og greit for våre unger å ta med seg sine venner, og sånn har det blitt. Vi har hatt overnattingsgjester, og vi har hatt ungdommer som kom til oss på lørdagskvelden og satt og spiste pizza og så TV sammen med familien - helt frivillig og gjentatte ganger. Mor og far har hatt mange kvelder på kjøkkenet eller loftstua mens stua har vært opptatt av ungdomsgjenger som har hatt filmmaraton eller LAN. Noen ganger har vi invitert oss over til naboen mens husets yngste har hatt venner på besøk.

Det er bare fordeler med å la vårt hjem bli en base for barna og deres venner.

  • Vi vet hvor de er og hvem de er sammen med. Man skal jo slippe barna mer og mer fri, og man skal absolutt ikke ha full oversikt over alt de gjør, men i en periode er det veldig greit å ha en viss oversikt!
  • Vi blir kjent med barnas venner og de føler seg trygge på oss. Er det noe, så har de visst at de kunne snakke med oss. Jeg har vært sjåfør for barnas venner når foreldrene har vært på jobb og jeg har hatt fri. Det at de har turt å spørre meg om sånne ting har gjort meg glad.
  • Det er veldig hyggelig! Jeg blir varm og god inni meg når jeg hører dem prate, le, synge, spille piano og kose seg.
Jeg kan ikke se noen ulemper i det hele tatt ved å ha et åpent hjem. Derfor er det min oppfordring fra meg her ved kjøkkenbordet en sein fredagskveld til alle med små barn som er i ferd med å bli større.

Lykke til! 


onsdag 1. mars 2017

Kabeltrommelen

Hva er det med denne tida som fyker avgårde fortere og fortere?

Sist høst var av det ekstreme slaget: det var høstferie, og så var det jul. Jeg skjønner ikke helt hva som skjedde mellom der, men aldri har vel måneden flydd så fort som de gjorde da.

Da vi starta det nye året, var jeg fast bestemt på å roe ned tempoet. Januar klarte seg ganske bra, og vips! Så var det 1. mars.

Da jeg var yngre, var det en eldre mann som sammenlignet livet med en stor kabeltrommel (han hadde jobba i E-verket i mange år). Når trommelen er ny går den sakte rundt når man trekker kabel, men jo mindre kabel det er igjen på trommelen, jo fortere går den rundt. Et ganske godt bilde, men jeg håper ikke det er så lite igjen på trommelen som det kan kjennes ut nå...

Jeg tror en annen, og minst like viktig, faktor er mengden av gjøremål vi velger å fylle livene våre med. For det er ikke bare jeg som er voksen som synes at tida går for fort. Husets yngste begynte å klage på det rundt tolvårsalderen, alle sammen.

Før jobba jeg annenhver lørdag, og jobbehelgene kom i et bankende kjør. Helgene med frilørdager ble rask fylt opp av nødvendige og morsomme gjøremål, men på den måten gikk tida fryktelig fort. Etter at jeg ble nødt til å ta noen grep, så ble jobbelørdager det første jeg prøvde å kvitte meg med.

I første omgang fikk jeg kutta ned til hver fjerde lørdag, men etter noen få måneder skjønte jeg at jeg måtte kvitte meg helt med lørdagsjobbing. Utfordringen da ble jo å klare å la være å fylle alle de fine frihelgene med aktiviteter. Det har vært vanskelig! Det er så mye jeg har lyst til å gjøre og være med på, men jeg har kjent på at jeg trenger noen helt frihelger.

Februar fløy avgårde, trolig er en av grunnene at jeg ble syk 2. februar, og jeg er vel fortsatt ikke helt frisk ennå. Men nå skal jeg roe ned igjen! Jeg skal gå turer, jeg skal snuse inn så mye sjøluft jeg klarer på mine ukentlige fergeturer og jeg skal gjøre bare det jeg har lyst til - nesten...






lørdag 28. januar 2017

Må barn alltid overstyres?

Å være foreldre og oppdra barn er en stor oppgave. Jobben vår er egentlig å gjøre dem uavhengige av oss. De første åra skal selvfølgelig hovedsaklig vies til å gi dem omsorg og trygghet, men det går ikke så innmari lang tid før vi får bryne oss på en liten egenvilje. Derfra er det også snakk om å lære dem å ta valg som er riktige og gode - både for dem selv, men også for de som er rundt dem.

Det er mange ting som kan være farlige for dem, og mye skal læres. Når de er små, så er det en del valg vi må ta for dem uten at de har så stor mulighet til å påvirke avgjørelsen, rett og slett fordi de er for små og uerfarne til å ta den avgjørelsen selv. Vi må bestemme at å balansere på kaikanten er noe vi ikke gjør, selv om de skulle ha aldri så lyst. Og forklar dem for alt i verden hvorfor de ikke får lov!

Nettopp derfor er det viktig at barna kan få bestemme sånne ting som det ikke er så farlig med. Når jeg ser hvilke områder mange kan finne på å overstyre ungene sine på, så blir jeg av og til ganske matt.

Jeg har vært borti mødre som nekter døtre på 4-5 år å få klippet håret kort når hun har lyst til å gjøre det. Hallo! Det er hår! Det vokser ut igjen.

Jeg har hørt om mødre som nekter barna å male rommet sitt i den fargen de vil fordi hun ikke liker det. Jeg har vært borti mødre som detaljstyrer barna når de skal kle på seg fordi de mener at blått og grønt, eller lilla og oransje ikke kan brukes samtidig. Hva er det egentlig som kan skje om soverommet er mørkegrått eller ungen går i barnehagen med rosa genser og rød bukse? Jeg tror neppe noen blir syke eller at huset ramler sammen.

Jeg har også hørt om mødre som nekter jentene sine å sole seg med shorts i stedet for bikinitruse. Hvorfor?!

Legger dere forresten merke til at eksemplene mine stort sett handler om mødre? For det er ingen tvil om det er mødre som detaljstyrer ungene sine mest. Hva er det som gjør det? For de detaljstyrer ofte også hva fedrene skal gjøre. Det er damer som legger fram klær til neste dag hvis det er far som skal ha ansvaret for å kle på barna fordi de ikke stoler på at han klarer å velge "riktige" klær som "hører sammen". Hvis de har opplevd at pappa tok på shorts og t-skjorte når det er 10 kuldegrader ute, så kunne jeg forstå det, men de fleste fedre er så oppegående at de styrer unna den tabben. Snakk om å påføre seg selv ekstraarbeid på alle områder.

Det er såpass mange upopulære valg vi faktisk  ta på vegne av disse barna våre at om junior ønsker et signalgrønt soverom med knallrøde gardiner og Gullhår ønsker å klippe piggsveis, ja så synes jeg at det skal de altså få lov til! Så kan vi heller bruke kreftene våre på å lære dem opp til å ta fornuftige, gode og riktige valg på de områdene som virkelig betyr noe.

lørdag 14. januar 2017

Da har Knut vært her.

I år fikk jula være i huset helt til 20. juledag, men i går ble den rydda bort. Jeg er veldig glad i jul, men jeg synes det er helt greit å pakke den bort igjen også når det er tida for det.

Det var jo en sånn interiørforståsegpåer som mente at vi som ikke hadde rydda ut jula 1. nyttårsdag var late. Han om det! Jeg tar inn juletre og -pynt et helt døgn før jula ringes inn og har den inne i tre uker, i motsetning til de som pynter 1. desember og har julepynt i nærmere fem uker...

Jeg vet jeg har sagt det før, men jeg synes det høres så stusslig ut å ha et stilfullt juletre i sølv og hvitt som må pyntes av de voksne. Jeg skjønner heller ikke hvordan foreldre kan la være å pynte med julepynt som ungene har lagd i barnehagen eller på skolen. Det synes jeg er ganske så utakknemlig og dårlig gjort overfor barna.

Da barna var små, så pleide vi voksne å pynte treet etter at ungene var i seng på lillejulaften så de kom ned i stua til pynta tre på morgenen på julaften, men så snart de hadde lyst til det selv, så fikk de være med å pynte. Ekstra stas var det å henge på ting de selv hadde lagd eller fått, og vi fortsatte å henge opp deres ting så lenge opphavsmannen syntes det var greit.

Juletreet vårt er nok ingen interiørspesialists store drøm. Ikke resten av julepynten heller. Det er overhode ikke noe stilrent og ensartet over vår julepynt. Det er en salig blanding når det kommer til farger og stil, og egentlig er det en stor samling med minner og kos.

Vi har stjerner som jeg bretta av glansfulle pakkebånd mens jeg bodde hjemme. Jeg har en liten porselensengel fra omtrent samme tida som jeg fikk av ei venninne. Ved et uhell fikk den slått av en vinge en gang, men den er limt pent på igjen. Da mamma døde, overtok jeg hennes julepynt, så jeg har nå kuler på mitt tre som vi hadde hjemme da jeg var lita.

Før jul pleier jeg og ei god venninne å ha en dag i Oslo. Siden ingen av oss er spesielt glad i shopping, så blir det lite av det og mye skravling på kafé. For en del år siden hadde de en sesongbutikk inne på Glassmagasinet, der var jeg innom og kjøpte et par glitterstjerner hvert å så lenge den var der. De har også fast plass på treet sammen med noen røde kuler som jeg har kjøpt og selvfølgelig julekurver og glitterlenker.

Bortsett fra lilla og rosa, så er vel de fleste fargene representert på treet vårt. Og det er akkurat sånn som vårt juletre skal være.

Foran TV'n har vi en rad med nisser i ulike former og størrelser, og så har vi et like assortert utvalg av engler. I tillegg har vi mange lysestaker, det går en del kubbelys og telys i jula.

Jeg liker det sånn. Når pynten er på plass og røde lys står og brenner, da er det ordentlig jul. Så får heller all verdens trendanalytikere og "interiøreksperter" tenke og si akkurat hva de vil. Om elleve måneder er adventen godt i gang igjen!




tirsdag 3. januar 2017

Planleggingsdager - kan det virkelig være nødvendig?

Der har den halvårlige debatten dukket opp igjen: kan det virkelig være nødvendig for lærere og barnehagelærere å sette av en hel dag, uten elever og barn til stede, til å planlegge hva som skal gjøres i skoler og barnehager? Kan det virkelig være nødvendig at vi som foreldre skal være nødt til å ta oss fri for at lærerne skal planlegge undervisningen det neste halvåret? Kan det være noe å planlegge? Det må vel bare være å undervise! De har jo tross alt gjort det før, det er jo det som er jobben deres lzzm...

På nrk.no er det en bedriftsleder som går ut og sier at han er "lei av planleggingsdager". Tenk det! Han er lei av at fagpersonell bruker tid på å planlegge hans og andres barns utdannelse. Eller? (Nå vet ikke jeg om akkurat han har barn selv, men dere skjønner hva jeg mener...) Jeg blir umiddelbart helt matt av disse holdningene.

For det første: hva tror folk at skoler og barnehager er? Oppbevaringsanstalter for barna våre mens vi er på jobb? Det kan hende at de aller første barnehagene faktisk var det, men det er lenge siden det var sånn! Skoler har aldri vært det.

Mange tror feilaktig at vi har skoleplikt i Norge. Det har vi faktisk ikke. Derimot har vi undervisningsplikt, Det vil si at vi har plikt til å sørge for at våre barn får undervisning. Nå er vi så heldige at vi har gode, offentlige og gratis skoler i dette landet som sørger for at barna våre kan få den undervisningen de skal ha. Alternativet hadde vært at en av foreldrene måtte ta seg av barnas opplæring, eventuelt gå sammen flere hvor en mor eller far underviste egne og naboens barn. I stedet får vi en en utdanning som er ganske lik for alle som vokser opp i dette landet med felles læreplaner som bestemmer hva som skal læres. Dette gjør at de fleste har et ganske likt utgangspunkt for videre utdanning, for vanlige samtaler med andre og for å tenke selv.

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg synes helt klart at det er et poeng at denne undervisningen er så god så mulig. Det krever, tro det eller ei, planlegging og kursing. For "planleggingsdagene" brukes også til kursing. Det må vel være interessant for de fleste av oss at de som skal stå for utdanningen av våre barn er faglig oppdatert? Dette kan faktisk ikke skje samtidig som  de "tar seg av" barna/elevene.

Dette engasjerer, og jeg havna i en aldri så liten diskusjon på fb. Kommentarer og holdninger forteller meg om liten forståelse for den jobben som lærere gjør. Noen mente blant annet at den planleggingen kan legges til ettermiddagene. Som en sa: hennes sønn er ferdig på skolen klokka ett, vanlig arbeidstid er fra åtte til fire, hva gjorde lærerne de tre timene, liksom? Kunne de ikke bare legge planleggingen til disse tre timene hver dag? Ja, hva tror folk at lærerne gjør de timene? Sitter på ræva og drikker kaffe?

En full lærerstilling på barnetrinnet betyr 26 undervisningstimer á 45 minutter hver uke. Det vil si at en lærer skal forberede 26 trekvarters "foredrag" til hver uke. I tillegg skal det rettes og skrives rapporter. De to til tre timene etter undervisningen hver dag går med, og flere timer i tillegg. For å si det enkelt: de timene brukes til å følge opp de planene som legges på planleggingsdagen.

Så er det sånn at et skoleår består av 190 undervisningsdager pluss 5-6 planleggingsdager, verken mer eller mindre. Tar ikke lærerne en planleggingsdag i forkant av halvåret, så betyr de at de slutter en dag tidligere i andre enden, og så blir det galt. Barna er våre - 365/366 dager hvert eneste år. Det vil si at utenom de 190 dagene de går på skole er det 175/176 dager hvor det er vårt ansvar å sørge for at de barna har det bra. Det er ikke sånn at planleggingsdagene tas fra undervisningsdager. Lærere planlegger på dager hvor "barnepasset" faktisk er vårt ansvar uansett. De dagene har lærerne i tillegg til de 190 dagene de har sammen med elevene. Dermed spiller det altså ingen rolle om foreldre må ta seg fri en dag rett etter juleferien. Det er ikke sånn at skolen starter for eksempel 2. januar, men så begynner ungene først den 3. januar. Nei, skolen starter 3. januar og så starter lærerne én dag tidligere. Uten den fridagen for barna da, så måtte de ta fri en dag i forkant av sommerferien i stedet.

Lærer var et yrke jeg aldri vurderte. Med tålmodighet som en veps i august, så skjønte jeg at det og diplomati var utelukket. Jeg tror kanskje det hadde slitt mest på den lille tålmodigheten jeg har å forholde meg til alle vrangforestillingene mange voksne mennesker går rundt med.

Jeg er derimot full av beundring for de som vil være lærere! Jeg ser det som en av de mest misforståtte jobbene som finnes. "Folk flest" henger seg opp i korte skoledager og lang sommerferie og tror at det er det som er å være lærere. Som en lærer jeg kjenner sa en gang: det virker som om at det finnes folk som i fullt alvor tror at læreren går fra jobb klokka to hver dag. Sannheten er at lærere har et gjennomsnittlig timeantall på mellom 42 og 43 timer per uke mot andres 37,5 timer, derav de lange "feriene" som faktisk er flere uker avspasering.

Jeg vil rett og slett benytte anledningen til å takke lærere og barnehagelærere for den jobben dere gjør, og for at dere hæler det på tross av tullete holdninger blant en del foreldre og andre voksne. Stå på!