lørdag 25. mars 2017

Hæh?! Er ikke du sjuk?

Da jeg for et par år siden skrev om mitt møte med veggen, var jeg fast bestemt på at det ikke skulle bli noe stort tema her på bloggen. Noen ganger ser jeg likevel at det er nødvendig å si litt mer om det. I dag er det en sånn dag etter at jeg leste et innlegg i Bergens Tidende. Det er skrevet av en som opplevde at en kollega sendte en bekymringsmelding til NAV da artikkelforfatteren reiste til fjells for å stå på ski på tross av at han var sykemeldt. Det var litt kjent stoff.

Da kroppen min sa stopp i januar 2009 var det raskt to ting som ble uhyre viktig for meg. Det ene var å finne ut hva det var som tappet meg for krefter og så unngå det. Det andre var å finne ut hva som ga meg krefter og så gjøre det - hvis jeg hadde nok krefter fra før til å gjøre det. Det var nemlig ikke alltid nok krefter i utgangspunktet til å få gjort ting som kanskje kunne ha gitt meg litt mer overskudd, eller minske underskuddet...

Et par uker etter min første sykemelding var i gang, skulle de eldste i korpset på sin årlige tur til fjells for å kjøre slalåm. I samråd med min (fantastiske!) lege ble jeg med som planlagt. Det tok ikke lang tid før jeg hørte fra andre at "noen" hadde reagert på mine positive statuser fra fjellet. "Jaha, "syk" nok til ikke å gå på jobb, men på hyttetur til fjells og kjøre slalåm, det kan hun!

På en måte kan jeg skjønne det. Det er jo ikke sånn at jeg 27. januar la ut statusen: "Jaja, folkens! Da gikk jeg i kjelleren! Jeg skal prøve å grine minst mulig her på fb, men skulle det komme noen positive meldinger fra meg, så betyr det at jeg har en kjapp liten opptur fra elendigheta!" Det er ikke sånn det funker. For det første ante jeg ikke selv hva det var som feilte meg. Jeg fikk en grundig undersøkelse av lege som blant annet omfattet grundig sjekk av hjertet og CT av hodet. Dermed kan det kanskje se rart ut for noen. Det var likevel sånn at selv om jeg ikke gikk "offentlig" ut med en diagnose, det var det ikke rom for i mitt overskudd-/underskuddregnskap, så var jeg veldig åpen om hva det var som var problemet til alle som spurte og de som jeg var jevnlig i kontakt med.

På bakgrunn av denne hendelsen fikk jeg faktisk velmenende råd om å være litt forsiktig med å være for positiv på facebook, for det kunne sende "feil" signaler. Da holdt jeg faktisk på å ramle av stolen. For meg var det helt motsatt. Det var viktig for meg å dele når jeg hadde en opptur sånn at venner rundt i verden som visste hva jeg slet med også fikk vite om mine gode perioder.

Denne artikkelen viser med all tydelighet at vi fortsatt ikke er ferdige med å fortelle om skjulte sykdommer. Den sier også at det er en god del holdningsarbeid igjen å gjøre. Så derfor tar jeg det én gang til.

Det er ikke all sykdom som synes utenpå. For noen kan det være snakk om fysiske lidelser og for andre psykiske. Du vet ikke hva ting koster. For noen vil en tur ut i skiløypa koste en og en halv dag på sofaen etterpå. For noen vil det å manne seg opp til å være sosial med venner en kveld koste ei uke i isolasjon etterpå.

I den perioden jeg var syk gikk jeg fra å være en moderat aktiv bruker av sosial medier til å bli kjempeaktiv. Jeg er i utgangspunktet veldig sosial, og sosiale medier var den eneste arenaen jeg klarte å være sosial på, så der snakket jeg med venner og hadde god kontakt med mange. For meg var det sånn at kroppen gikk til generalstreik i perioder. Min mentale utslitthet ble også til en fysisk utslitthet.

Jeg skulle bare ønske at det var flere som hadde spurt meg om hva som var problemet i stedet for å lure sammen med andre som var like uvitende. Og er det noen som fortsatt lurer på hvordan kronisk eller mental sykdom kan virke, så ikke vær redd for å spørre. Du risikerer bare å bli litt klokere, og de som er syke er som oftest villige til å dele av sin viten og erfaring. Kan hende kan du får kunnskaper som kan gjøre at du blir til hjelp for de som ikke er friske.

Hvis dere ikke har lest artikkelen øverst i innlegget, så vil jeg be dere om å gjøre det! Her ligger samme historie hos Nrk.


torsdag 23. mars 2017

På skolebenken igjen.

Jeg har gjort noe jeg var helt sikker på at jeg aldri skulle gjøre igjen - nemlig begynt å studere. Nå er det ikke et langt og tungt studie jeg har tatt fatt på, men vi snakker både oppgaveskriving og eksamen.

Jeg kjenner ei som elsker å gå opp til eksamen! Hun studerer stadig, selvfølgelig for å få kunnskap, men selve eksamensopplevelsen er en viktig del av studiene for henne. Jeg måtte le godt, høyt og lenge da hun fortalte meg det!

Jeg har det nemlig overhode ikke sånn! Eksamen er 100 % skrekk og gru, og nå har jeg altså aldeles frivillig satt meg i den situasjonen at jeg skal avlegge eksamen i mai. Men som en av mine medstudenter sa i dag: den eksamenen er en ganske liten brøkdel av hele livet, så det må vel gå bra. Knakandes godt sagt!

Det jeg er mest spent på er om hjernen min er i stand til å ta til seg og huske det jeg skal lære, jeg har jo slitt ganske mye med konsentrasjon og hukommelse de siste åtte åra. Jeg synes dette er kjempeinteressant og noe jeg virkelig er gira på å lære, så jeg satser på at det er noe som skal hjelpe meg.

Samtidig er det litt gøy å være student igjen. Artig å gå i kantina og kjøpe mat til studentpris, og så er det moro med klinisk lab hvor vi får prøve ut det vi har lært.

I dag og i morgen har vi siste samling på høyskolen, og så er det altfor få uker til oppgaver skal leveres og eksamen avlegges.

Så får vi se om dette gir mersmak, det er en del emner jeg godt kunne tenke å fordype meg mer i, hadde det bare ikke vært for disse forferdelige eksamenene...

lørdag 11. mars 2017

Råd til kommende storbarnsforeldre

Erfaring er en artig ting. Livet læres ved å leves, og av og til tenker jeg at det hadde vært greit med litt erfaring før man skal ta fatt på noen av livets oppgaver. Som for eksempel det å få barn. Jeg har helt siden førstemann kom i hus sagt at man burde egentlig ha den erfaringen man har etter sitt første barn når man får sitt første barn. For du verden så strak arm man tok alt på når nestemann meldte sin ankomst!

Da jeg som flerbarnsmor satt på barseltreff med førstegangsmødre, så må jeg innrømme at jeg syntes litt synd på dem. Alt de lurte på, og alt de var usikre på, og jeg husket hvor usikker jeg var selv da jeg kom hjem fra sykehuset med et litt menneske som plutselig var mitt ansvar. Det var ingen snor jeg kunne dra i eller knapp jeg kunne trykke på hvis det var noe jeg lurte på. Sammen meg i huset var riktignok far også, men han var jo akkurat like grønn og uerfaren som meg.

Men så er det dette snedige med erfaring, at det er ens egen erfaring som har størst effekt. Jeg var heldig! Jeg hadde svigerinner som delte egne erfaringer med meg, og det var til stor hjelp på mange områder. Det var jeg veldig glad for!

Jeg er litt forsiktig med å "dytte" egne erfaringer på andre, men akkurat nå fikk jeg lyst til å komme med et råd til dere som snart får litt store barn i huset.

Åpne opp hjemmet deres for barnas venner!

Akkurat nå sitter mannen og jeg ved kjøkkenbordet med hver vår PC. I stua regjerer en gjeng ungdommer. De har spist pizza, og de har spist kake og snop. De har sett på film, og de har spilt spill. Og de har kost seg! Det er skravling og latter, til tider ganske høylydt, men det er 100 % godlyd! (Nå sitter de og synger...)

Vi var ganske klar på at vi ville at vårt hus skulle være et sted hvor det var naturlig og greit for våre unger å ta med seg sine venner, og sånn har det blitt. Vi har hatt overnattingsgjester, og vi har hatt ungdommer som kom til oss på lørdagskvelden og satt og spiste pizza og så TV sammen med familien - helt frivillig og gjentatte ganger. Mor og far har hatt mange kvelder på kjøkkenet eller loftstua mens stua har vært opptatt av ungdomsgjenger som har hatt filmmaraton eller LAN. Noen ganger har vi invitert oss over til naboen mens husets yngste har hatt venner på besøk.

Det er bare fordeler med å la vårt hjem bli en base for barna og deres venner.

  • Vi vet hvor de er og hvem de er sammen med. Man skal jo slippe barna mer og mer fri, og man skal absolutt ikke ha full oversikt over alt de gjør, men i en periode er det veldig greit å ha en viss oversikt!
  • Vi blir kjent med barnas venner og de føler seg trygge på oss. Er det noe, så har de visst at de kunne snakke med oss. Jeg har vært sjåfør for barnas venner når foreldrene har vært på jobb og jeg har hatt fri. Det at de har turt å spørre meg om sånne ting har gjort meg glad.
  • Det er veldig hyggelig! Jeg blir varm og god inni meg når jeg hører dem prate, le, synge, spille piano og kose seg.
Jeg kan ikke se noen ulemper i det hele tatt ved å ha et åpent hjem. Derfor er det min oppfordring fra meg her ved kjøkkenbordet en sein fredagskveld til alle med små barn som er i ferd med å bli større.

Lykke til! 


onsdag 1. mars 2017

Kabeltrommelen

Hva er det med denne tida som fyker avgårde fortere og fortere?

Sist høst var av det ekstreme slaget: det var høstferie, og så var det jul. Jeg skjønner ikke helt hva som skjedde mellom der, men aldri har vel måneden flydd så fort som de gjorde da.

Da vi starta det nye året, var jeg fast bestemt på å roe ned tempoet. Januar klarte seg ganske bra, og vips! Så var det 1. mars.

Da jeg var yngre, var det en eldre mann som sammenlignet livet med en stor kabeltrommel (han hadde jobba i E-verket i mange år). Når trommelen er ny går den sakte rundt når man trekker kabel, men jo mindre kabel det er igjen på trommelen, jo fortere går den rundt. Et ganske godt bilde, men jeg håper ikke det er så lite igjen på trommelen som det kan kjennes ut nå...

Jeg tror en annen, og minst like viktig, faktor er mengden av gjøremål vi velger å fylle livene våre med. For det er ikke bare jeg som er voksen som synes at tida går for fort. Husets yngste begynte å klage på det rundt tolvårsalderen, alle sammen.

Før jobba jeg annenhver lørdag, og jobbehelgene kom i et bankende kjør. Helgene med frilørdager ble rask fylt opp av nødvendige og morsomme gjøremål, men på den måten gikk tida fryktelig fort. Etter at jeg ble nødt til å ta noen grep, så ble jobbelørdager det første jeg prøvde å kvitte meg med.

I første omgang fikk jeg kutta ned til hver fjerde lørdag, men etter noen få måneder skjønte jeg at jeg måtte kvitte meg helt med lørdagsjobbing. Utfordringen da ble jo å klare å la være å fylle alle de fine frihelgene med aktiviteter. Det har vært vanskelig! Det er så mye jeg har lyst til å gjøre og være med på, men jeg har kjent på at jeg trenger noen helt frihelger.

Februar fløy avgårde, trolig er en av grunnene at jeg ble syk 2. februar, og jeg er vel fortsatt ikke helt frisk ennå. Men nå skal jeg roe ned igjen! Jeg skal gå turer, jeg skal snuse inn så mye sjøluft jeg klarer på mine ukentlige fergeturer og jeg skal gjøre bare det jeg har lyst til - nesten...