På skolebenken igjen.

Jeg har gjort noe jeg var helt sikker på at jeg aldri skulle gjøre igjen - nemlig begynt å studere. Nå er det ikke et langt og tungt studie jeg har tatt fatt på, men vi snakker både oppgaveskriving og eksamen.

Jeg kjenner ei som elsker å gå opp til eksamen! Hun studerer stadig, selvfølgelig for å få kunnskap, men selve eksamensopplevelsen er en viktig del av studiene for henne. Jeg måtte le godt, høyt og lenge da hun fortalte meg det!

Jeg har det nemlig overhode ikke sånn! Eksamen er 100 % skrekk og gru, og nå har jeg altså aldeles frivillig satt meg i den situasjonen at jeg skal avlegge eksamen i mai. Men som en av mine medstudenter sa i dag: den eksamenen er en ganske liten brøkdel av hele livet, så det må vel gå bra. Knakandes godt sagt!

Det jeg er mest spent på er om hjernen min er i stand til å ta til seg og huske det jeg skal lære, jeg har jo slitt ganske mye med konsentrasjon og hukommelse de siste åtte åra. Jeg synes dette er kjempeinteressant og noe jeg virkelig er gira på å lære, så jeg satser på at det er noe som skal hjelpe meg.

Samtidig er det litt gøy å være student igjen. Artig å gå i kantina og kjøpe mat til studentpris, og så er det moro med klinisk lab hvor vi får prøve ut det vi har lært.

I dag og i morgen har vi siste samling på høyskolen, og så er det altfor få uker til oppgaver skal leveres og eksamen avlegges.

Så får vi se om dette gir mersmak, det er en del emner jeg godt kunne tenke å fordype meg mer i, hadde det bare ikke vært for disse forferdelige eksamenene...